Oftest tok vi (krokodillene) paa elvebanker, hvor vi kunde krype ganske langt nær. Saa nær hændte det at jeg krøp inpaa at jeg i det sidste avgjørende øieblik var i tvil, om jeg kunde faa riflen op mellom meg og dyret. Jeg husker dens grønne øie, som saa glassent på meg over riflens korn og forsvant i røken fra skuddet.
Knut Dahl – norsk oppdagelsesreisende i vitenskapens tjeneste, Australia 1893-1896
Vitenskapens tid
Den unge zoologen Knut Dahls (1871-1951) beskrivelse av krokodillejakt i Afrika på 1890-tallet er på mange måter typisk for datidens vitenskapelige ekspedisjoner. Formålet var å skaffe en så rikholdig og komplett samling av verdens dyrearter som mulig. Ekspedisjoner som i dag går forsiktig fram med fotoapparat og måleutstyr, foregikk den gang med rifle og jernbeslåtte støvler.
1800-tallet var oppdagelsenes og kartleggingens tid. Vitenskapelige foredrag og debatter kunne dra store folkemengder. Darwin, Pasteur og Curie var blant Victoria-tidens kjendiser. Forskere og oppdagere var nasjonenes store sønner og døtre, og nasjoner ble vurdert på grunnlag av sine skoler, universiteter og museer.
Botanisk hage – den spede begynnelse
Frihetssommeren 1814 var Norge for første gang på 400 år en egen nasjon – en kort stund. Det ble opprettet en botanisk hage på Tøyen i Christiania.
Formålet var kartlegging av landets naturrikdommer, deriblant alle dyrkede og ville nyttevekster. Hungersnøden som herjet landet i 1807 var ennå i friskt minne. Mat- og nytteverdi stod høyt på den politiske dagsorden.
Botanisk hage er den eldste delen av Naturhistorisk museum (NHM) på Tøyen. De geologiske samlingene ved museet skriver seg fra Bergverksakademiet ved sølvgruvene på Kongsberg og «naturaliesamlingene» fra det unge Kgl. Frederiks Universitet (i dag Universitetet i Oslo).
Naturhistorisk museum har landets største samling av naturhistorisk materiale, med 6,2 millioner objekter. Deler av samlingen stammer fra vitenskapelige ekspedisjoner gjennom 1800-tallet.
Vår første vitenskapelige kjendis
I 1814 ble den 29 år gamle Christen Smith utnevnt til både professor i ”botanikk og stats-økonomiske videnskaper” og bestyrer av Botanisk hage. Noe av det første han gjorde, var å legge ut på en ekspedisjon med den kjente prøyssiske geologen Leopold von Buch til Kanariøyene.
I dag er Kanariøyene lett tilgjengelig med charterfly. Den gang var det fjerne og eksotiske øyer få hadde hørt om og enda færre besøkt. Smith sendte hjem store samlinger, og oppdaget flere ubeskrevne arter.
Ved tilbakekomsten til London var Smith allerede blitt kjent. Han ble bedt av Sir Joseph Banks, kong Georg IIIs personlige botaniske rådgiver om å delta i en britisk ekspedisjon oppover Kongo-elva.
Blant de mange plantene han samlet i regnskogen, var 250 nye for vitenskapen. Men ekspedisjonen endte i tragedie. Ekspedisjonens leder, kaptein Tuckey, måtte sette båten igjen ved strykene ved Matadi, og fortsatte videre opp langs Kongo-elva til fots.
Ekspedisjonen trosset sumper, matmangel og fiendtlige innfødte, men måtte snu etter å ha nådd 450 kilometer innover i landet. På hjemveien ble ekspedisjonen rammet av tropefeber. På to mann nær døde alle som hadde lagt ut, inkludert Smith og Tuckey.
Den tragiske ekspedisjonen var blant inspirasjonskildene for Joseph Conrads berømte «Heart of Darkness», kanskje best kjent omarbeidet til filmen «Apocalypse Now».
På sitt dødsleie befalte kapteinen at Smiths journal skulle gis ut sammen med hans egen, og plantematerialet fraktes til London. I dag befinner Smiths samlinger seg i Natural History Museum i London og ved Naturhistorisk museum i Oslo.
Kull – den industrielle revolusjonens drivstoff
Det britiske imperiet var verdensomspennende. Det samme var britenes vitenskapelige ekspedisjoner. Fra Norge var det først og fremst nærområdene som ble undersøkt. Under den industrielle revolusjonen var kull som råstoff ettertraktet.
I 1827 la geologen Baltazar Mathias Keilhau (1797-1858) ut på en ekspedisjon til øyene i Nordishavet og til Svalbard, der det var funnet kull. Allerede den gang visste man at kull var restene etter tropiske sumper, men hvordan kunne det ha seg at det hadde vært slike sumper i arktisk ødemark?
Keilhau var den første geologen som var blitt utdannet ved Det Kgl. Frederiks Universitet. Han samlet stein, fossiler, planter og gikk på jakt mellom steinblokkene på Bjørnøya. Ferdsel med trebåt mellom isfjell og skruis var risikabelt. På hjemveien holdt de på å fryse inne ved Spitsbergen, og en del av Keilhaus samlinger ble ofret for å få båten løs.
Keilhaus rike samlinger ble viktige for museet. Mange av fossilene ble sendt til Christen Smiths gamle reisefølge, Leopold von Buch. Flere nye arter ble oppkalt etter Keilhau. Kulleiene i nord var imidlertid ikke drivverdige med datidens teknologi, og det skulle gå nesten 100 år før Alfred Wegener beskrev kontinentaldrift og kunne gi en forklaring på kullet i isødet.
«dette Hav, hvem vort Land skylder sin Existents»
Det Norske Nordhavet ble videre utforsket fra 1876 til 1878. Zoologen Georg Ossian Sars (1837-1927) og meteorologen Henrik Mohn (1835-1916) fremmet et forslag om en større ekspedisjon for å undersøke det som den gang ble kalt det Norske Nordhavet, havområdene mellom Norge, Grønland og Barentshavet. Sars og Mohn skrev i sin søknad til regjeringen:
... det er dette Hav, hvem vort Land skylder sin Existents som beboet og som civiliseret Land. Gaar man til de samme Breddegrader i Asien eller Amerika, træffer man kun Is-Ørkener, der sparsomt beboes af nomadiske Folke-stammer.
Forslaget fant gjenklang hos regjeringen. Havet var, den gang som nå, en viktig inntektskilde. Dessuten var det, som herrene Sars og Mohn bemerket, åpenbart forhold i havet som gjorde det mulig å bo i Norge og som burde undersøkes nærmere.
Selv om ekspedisjonen ikke var like dramatisk som mange andre av tidens vitenskapelige ekspedisjoner, var utbyttet desto viktigere. Mohns nitide analyser av saltholdighet og temperatur bekreftet det Sars kunne se i myriadene av glass med smådyr: Nordhavet er delt i to, et varmt hav på toppen, Golfstrømmen, og et kaldt hav i dypet med forskjellig dyreliv og havstrømmer.
Mohn utviklet helt nye matematiske modeller for å forstå hvordan strømmene i dypet virket på hverandre. Dette la grunnlaget for utviklingen av matematisk modellering av dynamikken i havstrømmer og atmosfæren. Når vi i dag ser været presentert på TV-skjermen er det Mohns gamle modeller vi ser.
Vår ære og vår makt
I begynnelsen av 1890-årene blusset konsulatstriden opp for alvor. Norge drev en utstrakt utenrikshandel og hadde andre behov og ønsker enn Sverige. Striden om norske konsulater ble en het kampsak og i 1895 truet Riksdagen med å gå til krig mot unionspartneren Norge!
Selv om krig ble avverget, var det etter hvert åpenbart at unionen med Sverige ikke ville vare. I en tid der vitenskapen spilte en så stor rolle i nasjoners selvbilde, betød det at våre vitenskapelige institusjoner måtte opp på et akseptabelt internasjonalt nivå.
En av forkjemperne for Norge som åndsmakt, var advokat Jørgen Young. I 1880- og 90-årene var han en betydelig figur i norsk finans- og åndsliv. Han finansierte flere av dem som kom til å bli nasjonale og internasjonale berømtheter som Nansen og Amundsen.
En av dem som mottok støtte fra Jørgen Young var Robert Collett, sønn av Camilla Collett. Collett var bestyrer for universitetets zoologiske samlinger og arbeidet iherdig med å ruste opp samlingene til det nye zoologiske museet på Tøyen som var under planlegging. Denne bygningen er senere oppkalt etter ham.
Til fjerne strøk
Norge hadde markert seg i utforskningen av nordområdene, men de zoologiske samlingene av tropisk materiale var sørgelig mangelfulle. Midlene fra Jørgen Young satte Collett i stand til å gjøre noe med saken.
På 1880-tallet fikk Collett finansiert ekspedisjoner til Australia og Sørøst-Asia for Carl Lumholtz. Lumholtz samlet både dyr, planter og etnografisk materiale. Museets utstoppede pungulv og hodeskalle, enestående materiale fra en art som ikke lenger eksisterer, kommer fra Lumholtz’ innsats.
Lumholtz ble stadig mer interessert i etnologi og fotografering. Etter ekspedisjonen reiste han til Mexico for The American Natural History Museum. Han ble en glødende forsvarer for urfolks rettigheter, og en forkjemper for det vi i dag vil kalle naturvern. I dag finnes mange av Lumholtz' fotografier i Kulturhistorisk museums samlinger.
«Blant dyr og villmænd»
En norsk ”Indiana Jones”. Knut Dahl var knapt fylt 22 da han dro ut på ekspedisjonen til Sør-Afrika og Australia. Bildet er tatt i Arnhem-land, trolig av Ingel Holm.
Med Youngs midler i ryggen lette Collett etter en ung mann av Lumholtz’ kaliber, og fant det i den unge Knut Dahl, en 22-årig jaktvant student fra Hakkadal. Sammen med barndomsvennen Ingel Holm la han ut på reise til Afrika og Australia.
Dahl viser noen typiske sider ved tidens brave oppdagere. Han hadde lett for å komme i kontakt med folk.
I Zululand ruslet han en dag uannonsert rett i kraalen til høvding Cetshwayo og inviterte ham med på jakt, mindre enn ti år etter den blodige Zulu-krigen.
I det hele kom han godt ut av det med zuluene. Også i Australia vant han tillit hos befolkningen og forsvarte aboriginere.
Betydelige deler av museets samlinger av tropiske krypdyr, fugl og pattedyr stammer fra Dahl. Høyest satte han nok selv oppdagelsen av trekenguruen Petropseudes dahli som Collett beskrev.
Fire år etter avreisen fra Christiania kunne Dahl «presentere os begge for prof. Collett, rigtignok lidt magre og gule efter malaria, men for øvrig hele og velbeholdne».
Oppdagelsenes tid er ikke forbi
Dahls ekspedisjon skulle bli den siste av museets rene vitenskapelige ekspedisjoner på 1800-tallet.
Polarekspedisjonene rundt århundreskiftet og unionsoppløsningen fikk naturligvis en sterk nasjonal overtone, selv om formålet var å samle og ta målinger.
Tegning av kart var ikke bare en vitenskapelig øvelse, men også en politisk handling.
1800-tallets ekspedisjoner kan virke fjerne for oss i dag, men de gir oss enestående muligheter. Nitid samling over 200 år gir oss muligheter til å se endringer i artsutbredelse og i artene selv.
Evolusjon går gjerne for langsomt til at den kan sees i ett menneskes levetid, men med samlinger fra tre mannsaldere begynner sporene å bli synlige. Nye teknikker, som DNA-sekvensering og registrering av gamle DNA-fragmenter, såkalt «ancient DNA», gjør samlingene aktuelle på måter samleren aldri ville kunnet forestille seg. Ingen vet hva framtiden vil kunne bringe.
Selv om det er slutt på den tiden da forskere gikk med revolver og satte livet på prøve i isødet og jungler, sendes fortsatt ekspedisjoner fra Naturhistorisk museum til fjern og nær.
Denne artikkelen er også publisert i Aftenposten Historie.