Når Jan Terje Lifjeld og Jarl Andreas Anmarkrud fra NHM nå har funnet DNA-sekvensen til så mange utdødde arter, vil det bane vei for ny kunnskap om fuglenes evolusjonshistorie.
– Det epokegjørende er at vi har vist at dette er mulig med en liten hudprøve fra gamle skinn. Det gjør at museumssamlinger får en ny anvendelse i forskningen, forteller professor Jan T. Lifjeld, som er ornitolog og konservator for fuglesamlingen ved NHM, Oslo.
De rekonstruerte DNA-sekvensene vil bidra til at forlengst utdødde arter kan plasseres riktig på fuglenes slektskapstre.
Mange og små DNA-biter
Om bakgrunnen for forskningsprosjektet sier Lifjeld:
– NHM har satset stort på å bygge ut et topp moderne DNA-laboratorium for forskning på museumssamlingene våre. Nå høster vi fruktene av denne satsningen.
Jarl Andreas Anmarkrud er leder for DNA-laboratoriet:
– Vi gjorde et forsøk på geirfugl for noen år siden, men måtte gi opp. Tidligere var dette utfordrende fordi gammelt DNA blir brutt ned, og vi var avhengig av lange biter av DNA for å få resultater. Med ny teknologi og nye analysemetoder er det derimot bare en fordel med mange og små DNA-biter, sier Anmarkrud.
Den siste geirfugl
Den mest kjente av de utdødde fuglene på Naturhistorisk museum er en geirfugl, som stammer fra Island i 1831. Arten ble sist sett med sikkerhet i1852. Fram til 1700-tallet fantes store bestander av geirfugl på begge sider av Atlanteren. Spesielt på Newfoundland i Canada var det en meget stor populasjon, men den ble hardt beskattet bl.a. fordi den ble brukt til å utvinne lampeolje.
På Newfoundland er det funnet mye benrester og annet arkeologisk materiale av geirfugl. Danske forskere har startet et prosjekt for å analysere dette materialet.
– Takket være at vi har rekonstruert DNA-sekvensen til islandsk geirfugl, vil det være mulig å påvise om det var to ulike bestander i Canada og Island eller om alle individene var genetisk like og altså tilhørte den samme bestanden, sier Lifjeld.
Mexico, Hawaii, New Zealand, Australia
De utstoppede fuglene av utdødde arter som befinner seg på museet på Tøyen, stammer alle fra fjerne himmelstrøk, med unntak av den islandske geirfuglen. Mexico, Hawaii, New Zealand og Australia er representert. Museet sendte sine folk ut i verden på flere naturvitenskapelige ekspedisjoner i siste del av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Det var også en utstrakt byttehandel mellom naturhistoriske museer i Europa.
– Vi kjenner til at ca. 140 fuglearter har dødd ut de siste 500 år. De aller fleste hørte hjemme på isolerte oseaniske øyer og døde ut som følge av at mennesket brakte med seg rovdyr eller parasitter som lokale fugler ikke hadde noe forsvar mot. Det er fortsatt slik at de fleste av de ca. 200 fugleartene som er kritisk truet hører hjemme på øyer, og bestandene er truet av av innførte arter, sier Lifjeld.
Science fiction
Det har vært en del spekulasjon rundt mulighetene for å gjenopplive utdødde arter.
– Man skal ikke se helt bort fra at det en gang i fremtiden vil bli mulig, men det er science fiction. Vi må først og fremst avklare de etiske sidene før vi begynner å eksperimentere med noe slikt. Om man lykkes, er det ikke sikkert at artene er tilpasningsdyktige i vår tid, sier Jarl Andreas Anmarkrud.
De elleve artene (engelsk navn og opprinnelse i parentes)
Geirfugl Pinguinus impennis (Great Auk, Nord-Atlanteren)
Vandredue Ectopistes migratorius (Passenger Pigeon, Nord-Amerika)
Keiserspett Campephilus imperialis (Imperial Woodpecker, Mexico)
Paradisparakitt Psephotellus pulcherrimus (Paradise Parrot, Australia)
Gråflikfugl Callaeas cinereus (South Island Kokako, New Zealand)
Svartflikfugl Heteralocha acutirostris (Huia, New Zealand)
Piopio Turnagra capensis (South Island Piopio, New Zealand)
Kuauihonningeter Moho braccatus (Kauai Oo, Hawaii)
Kamao Myadestes myadestinus (Kamao, Hawaii)
Ou Psittirostra psittacea (Ou, Hawaii)
Småakialoa Akialoa obscura (Lesser Akialoa, Hawaii)
Les sammendrag av den vitenskapelige artikkelen som blir publisert av Molecular Ecology Resources.