Snømagnolia Magnolia kobus i blomstring, 2015. Foto: Karsten Sund, NHM
Med sine store blomster er magnoliaene blant de mest fremmedartede trærne vi kan dyrke på våre breddegrader. Det finnes flere arter av magnolia i Botanisk hage. Du finner dem ved å søke på magnolia i Botanisk hages hageutforsker.
Gammel slekt
Magnolia tilhører magnoliafamilien som er en av de første greinene i blomsterplantenes stamtre. Den har mange karaktertrekk som oppfattes som opprinnelige, for eksempel tallrike pollenbærere og fruktemner i spiral på en langstrakt blomsterbunn. Noen av artene pollineres av biller, en insektgruppe som oppstod lenge før biene og blomsterplantene.
Magnoliaens frukt er en belgkapsel. Når den sprekker opp, kommer de iøyenfallende frøene til syne. De er store og røde og henger på elegante frøstrenger. Frøene spres med fugl.
At magnoliaslekten er gammel, vises av fossile funn tilbake til kritt-tiden (145-66 millioner år siden), blant annet på Grønland. Nå vokser magnolia på helt andre breddegrader, i Sørøst-Asia og i Nord- og Sør-Amerika. Slekten omfatter omkring 220 arter, mange av dem tropiske.
Når blomstrer snømagnoliaen?
Den første magnoliaen som blomstrer i Botanisk hage, er snømagnolia Magnolia kobus ’Borealis’. De store, kremhvite blomstene danner en hvit sky mot himmelen. Snømagnolia kommer fra de nordlige områdene av Japan (Honshu, Hokkaido) og er den mest hardføre av alle magnolia-artene.
Blomstringstiden varierer fra år til år. Vi har registrert første blomstringsdag siden 2010. Den tidligste var 28. mars i 2012. Den seneste var 6. mai i 2013. I 2024 startet blomstringen 26. April. Vi legger ut informasjon om blomstringen på sosiale medier, og du kan følge med ved å abonnere på nyhetsbrevet vårt.
Hvorfor heter den magnolia?
Pierre Magnol var en fransk botaniker som levde fra 1636 til 1705. Hans viktigste bidrag til vitenskapen var å lansere begrepet familie, som fortsatt er sentralt i all botanisk klassifisering. En annen fransk botaniker, Charles Plumier, ga i 1703 navnet Magnolia til et blomstrende tre funnet på Martinique. Dette ble videreført av Carl von Linne i hans første utgave av Species Plantarum i 1753.
