Rogn

Rogn har små, hvite blomster med kremfargede pollenknapper. Blomstene som er 8-10 mm store er tokjønnede (sambu), sitter i halvskjermer og blomstrer i mai–juni. De har en noe ubehagelig lukt som tiltrekker fluer. Lukten når heldigvis ikke langt, og er derfor ikke plagsom. Blomstene har også mye nektar som tiltrekker pollinerende insekter.

Rognen begynner å sette frukt når treet er omtrent 10 år. Fruktene er ikke bær i botanisk forstand, men bærepler. Disse dannes av den oppsvulmete blomsterbunnen som utgjør mesteparten av den spiselige frukten.

Rognebæra er næringsrike, men dessverre ganske sure. Smaken mildnes etter frysing, men da tapes også en god del C-vitamin.

I oktober kan vi se mengder med fugler som trost og sidensvans kose seg med rognebær, og fuglene sørger dermed for at frøene blir spredt. Den som imidlertid sørger for spredning over de lengste avstandene er reven.

Bladene hos rogn er ulikefinnete med oftest 6-8 par jevnstore, sagtannede småblad. Endesmåbladet har samme form og størrelse som de øvrige bladene. De er dunete på undersiden. Om høsten får de mørkerød eller gul farge, før de felles. Bladene er 10-20 cm lange, og småbladene opp til 6 cm.

På kraftig voksende langskudd kan endesmåbladet av og til være større enn de andre, langt utdradd og med flere lapper. I slike tilfeller kan rogn forveksles med fagerrogn. Denne hormonforstyrrelsen ser vi ikke på blomsterskudd.

Rogn er et pionértre som lett erobrer blottlagt mineraljord, og er blant de første treslagene på hogstflater. Den er hardfør, frostherdig, nøysom og tåler godt vind. Det vokser i alle jordtyper, fra våt og sur jord, til næringsfattig sandjord. Rogn utvikler seg best i frodige lier med god lystilgang, friskt vannsig og veldrenert jord. Rogn kan bli opptil 100 år gammel.

Rogn er et vanlig tre i hele landet fra sør til nord, fra kysten og opp i fjellet. Fordi arten spres med fugl og pattedyr, finner man ofte mye rogn og andre arter i slekta på steder der fuglene søker ly, for eksempel i skogkanter. De finnes også sørover og ut mot kysten i den retningen fuglene trekker om høsten, særlig i bratte skrenter og på åpne, solvendte steder.

I Sør-Norge finner vi rogn opp til 1500 moh. Det er et pionértre og vokser i skogbryn over hele Europa, bortsett fra middelhavslandene og i Alpene, videre østover til Sentral-Asia hvor grensen til andre nærstående arter er vanskelig. Videre finner vi rogn i nordlige Nord-Amerika. Det danner sjelden egne bestander, men vokser oftest som enkelttrær blant andre treslag.

Rogn Sorbus aucuparia tilhører rosefamilien, Rosaceae. Asalslekten, Sorbus, er en stor slekt med 100-200 arter av trær og busker, hvorav tretten arter vokser vilt i Norge. Syv av de norske artene er endemiske for Norge, det vil si at de finnes bare her i landet. Mange av disse vokser bare på et svært begrenset område, f.eks. nordlandsasal, sørlandsasal og grenmarasal.

Flere av de norske artene er svært sjeldne og regnes som truete i Norsk rødliste 2010. Mange av disse er knyttet til kystnære og bebygde strøk, og er dermed svært sårbare for utbygging og arealendringer.

Av de norske artene er det bare rogn og sølvasal som formerer seg kjønnet, altså ved å sette frø etter pollinering og befruktning. Disse artene er diploide (de har dobbelt sett med kromosomer). De andre artene er tri- og tetraploide (de har tre og fire sett med kromosomer) og er trolig oppstått etter krysninger mellom diploide og tetraploide arter. Disse formerer seg ukjønnet, dvs. at de kan sette frø uten befruktning.

Man kan lett kjenne igjen de ulike sorbusartene på bladformen. Rogn har finnete blad, mens slektningen sølvasal har hel bladplate. De andre artene har blader som viser gradvise overganger mellom disse to, sannsynligvis som resultat av krysninger mellom rogn og sølvasal eller deres hybrider.

Rogn er en svært variabel art med en rekke underarter, varieteter og former på verdensbasis. I Norge har vi to underarter; vanlig rogn og fjellrogn, men forskjellene mellom dem er dårlig undersøkt. Mens vanlig rogn oftest er et tre, er fjellrogn ofte bare en stor busk. En annen forskjell er behåring på blader og blomsterstengler (mer hår på vanlig rogn).

Rogn har glinsende grå bark med langstrakte, tverrstilte korkvorter. På eldre trær blir barken mørkegrå og oppsprukken. Knoppene er spredtstilt, brunsvarte og avlange. De er ofte påfallende store og som regel delvis dekket av gråaktig filt. På langskuddene er det påfallende langt mellom knoppene.

Rogn er tidligere omtalt som raun og kommer fra det norrøne «reynir» som betyr rød. I følge Ove Arbo Høeg (1974) var rogn ofte det eneste treet på Jæren, ofte kun som busk. Derfor er raudn blitt synonymt med tre. Han forteller følgende historie: «I Ryfylke pleide de fortelle om en jærbu som kom innover i Ryfylke med sønnen sin og forklarte ham: Der ser du ein raudn so dei kadla bjørk.»

Det latinske aucuparia betyr fuglefangst, og kommer fra bruken med å legge rognebær i snarene for å fange trost om vinteren. Noen brukte tørkede bær i snarene. Andre la bærene i høyet om høsten slik at de skulle holde seg friske til vinteren og fuglefangsten.

I dag er rogn mest brukt til gelé og syltetøy, som tilbehør til middagsmat. Rognebæra er svært sure, men mildnes etter en frostnatt. Derfor er det vanlig å legge de i fryseren før sylting. Rogn blir brukt i ulike drikker som te, vin og likør, og som smakstilsetning på sprit, bl.a. i Gammel Dansk.

Veden hos rogn er hard, seig og glatt, og er egnet til dreiearbeider. Rogn brukes i husflidartikler, skaft til redskaper og til spaserstokker.

Tidligere har rogn vært brukt til bl.a. rivetinder, tønnebånd, fiskestenger og økseskaft. Den ble også brukt som meier før de begynte med jern. Rogn har også vært brukt til ski. Rogneski er glatte og har lett for å slå seg, og det er uenighet i litteraturen om dette er bra eller ikke. Noen kilder forteller at rogn var bra til ski. Flere skriver at rogn slo seg lett, og var derfor ikke egnet til ski. Noen skriver til og med at rogneski var livsfarlige og at «den som dør på rogneski, kommer ikke inn i himmelen».

Rogn er et av treslagene med høyest brennverdi (bare slått av slektningen svensk asal), og er egnet som fyringsved.

Det har vært knyttet mye overtro til rogn. Man skulle ikke ha rogn i båten da det betydde ulykke, mens rogn som tuntre skulle verne mot ondskap.

Flogrogn, dvs. en rogn som har spirt og slått rot oppe i andre trær, beskyttet mot spøkelser og annen trolldom. Det er også fortalt at ski av flogrogn går av seg selv, og at hvis man hadde økseskaft av flogrogn, så hogger en seg ikke.

Rogn er også brukt til å spå om vær og snøforhold. Dog er ikke spådommene helt entydige. Noen har lært at mye rognebær gir mye snø til vinteren, eller «rognen skal bøye seg like dypt under snøen som under bæra». Andre har lært at mye rognebær gir lite snø til vinteren, fordi rogna ikke skal bære tyngde både sommer og vinter.

Æsops fabler har gitt opphavet til uttrykket «Høyt henger de og sure er de». Fabelen forteller opprinnelig om reven som ikke kan få fatt på druene som henger for høyt. I norske versjoner er ofte druene blitt oversatt med rognebær. Moralen i fabelen er at en ringeakter det en ikke kan oppnå.