Lind

Blomstene av lind er rike på nektar og pollineres av insekter. De dagene blomstringen er på sitt beste kan du høre at det surrer av insekter i lindetrærne. Ikke parker ikke bilen rett under en lind i blomst! Nektaren drypper ned og gjør alt klissete.

Blomsterstanden er en fåblomstret kvast der et støtteblad er vokst sammen med blomsterstandsskaftet. Hver blomsterstand har 4-15 blomster. Blomstene er tokjønnete, med fem små begerblad med nektarier (honninggroper) og fem lysegule kronblad. Blomstene har mange pollenbærere.

Fruktene spres med vind, og hele fruktstanden spres samlet. Høybladet som er fastvokst til stilken fungerer som en vinge. Når den daler ned, er den som et lite helikopter. Fruktene er kulerunde nøtter med ett eller to frø.

Lind har skjevt hjerteformete blader. Bladkanten er sagtannet. Bladene er glatte på oversiden, på undersiden har de hårdusker i nervevinklene. Lind har rustbrune hår, mens parklind har hvite hår. Storlinden er hårete på undersiden av bladene og har hvite hårdusker.

Lind hører med blant de varmekjære edelløvtrærne. Denne gruppen består av ask, eik, alm, lind, hassel og svartor. Disse artene vokser først og fremst i gunstig klima og der det er god jord. Lind er varmekrevende.  Den har ikke så store krav til lyset, og tåler godt skyggen. Linden trenger god drenering og trives ikke der det er for fuktig. Et typisk voksested er i en sørvendt li med god jord. Lind blomstrer i juni, sist av alle våre ville treslag.

Lind vokser på Østlandet, også langt innover i landet. Ellers i kyst- og fjordstrøk nordover til Sunnmøre. Linden vokser spesielt inne i fjordene der lokalklimaet er gunstig.

Lenger nord fins bare to forekomster: Ørland i Sør-Trøndelag og Brønnøy i Nordland. Lenger nord enn det finnes det plantede lindetrær. De nordligste er trolig noen som er plantet i Harstad.

Lind vokser først og fremst i lavlandet og opp til 500 m o h. Det er imidlertid funnet lind helt opp til 800 m o h.

Lind er utbredt i hele Europa unntatt lengst i nord og sør.  Linden mangler helt i Portugal, og i store deler av Spania, Italia, Hellas og Tyrkia.

Da linden vandret inn i Norge i den postglaciale varmetiden for ca 7000-8000 år siden, var klimaet varmere enn i dag. Pollenanalyser viser at lind tidligere har hatt en større utbredelse enn i dag.

Lind, Tilia cordata, tilhører kattostfamilien Malvaceae. Slekten Tilia omfatter ca 35 arter, de fleste i temperert klima på den nordlige halvkule. Det finnes mange arter i Nord-Amerika. I Norge finnes også storlind, Tilia platyphyllos, som muligens er opprinnelig vill i Østfold, ellers i Sør-Norge spredt fra plantede trær. Parklind, Tilia x europaea, er en hybrid mellom disse to artene. Det er oftest denne vi finner plantet i byer og langs veier.

Man kan kjenne igjen trær også om vinteren, selv om bladene er borte. Å bestemme trær (ofte med bestemmelsesnøkkel) i løpet av vinteren kalles vinterdendrologi.

Knoppene på lindetrær er avrundete, nærmest eggformete med to blanke knoppskjell, det ene kort og litt utstående. Barken er mørkt grå med fine sprekker på unge trær, grovere på eldre, med kraftige ribber.

Lind betyr sannsynligvis myk, mild og bøyelig. Treet heter lind med litt forskjellig uttale over hele landet. Treet heter også Linde på tysk (tenk på Unter der Linden i Berlin!) og på engelsk Lime eller Linden. På polsk heter lind lipa, og i Polen heter juli måned Lipiec (lindetremåneden). Cordata betyr hjerteformet og henspiller på bladenes form.

Lind har gitt navn til en rekke gårder, steder og øyer. I Oslo finnes både Linderud, Lindeberg, Lindern og Lindøya. Rundt om i landet finnes Lindås, Lindset, Linde, Lindvik, Lindebrekke, Lindland, Lindvang, Lindefjell, Lindeli, Lindefjell, Lindebø, Lindehaugen, Lindalen, Lindtveit, Lindstølen, Lindem, Lindum, Lindbu, Linna, Lintorpet, Linkjølen, Linder, Lindholt og mange flere.

I forhold til den begrensede utbredelsen av lind i Norge er treet meget hyppig brukt i navn. Dette reflekterer trolig at linden har vært høyt verdsatt. Aller flest navn der lind inngår finnes i de sørligste fylkene, Rogaland og Agderfylkene, og der er er det også mest lind. I Sverige er etternavn der lind inngår meget vanlige, som Lindgren (Astrid!), Lindberg og Lindkvist.

Lind er et meget anvendelig treslag. Trevirket egner seg godt til treskjæring, og det eksisterer mange flotte treskjærerarbeider i lind, både av ny og gammel dato. Lind er brukt i dreide og sveipte fat og tiner. Treet er også brukt til bygningsformål, og som møbelvirke til krakker og bordplater.

En av grunnene til at linden er så populær som trevirke, er at treet er så lett, samtidig som det er seigt, mykt og solid. Mange har bygget båter av lindetre, både robåter og kanoer. De har den fordelen at de er lette og derved lett kan transporteres. I gammel tid var lind mye brukt til skaft til redskaper, til hjul og til tresko, det ble laget fruktkasser og kornkasser av treet, det ble brukt til skjærebrett og linjaler, og enkelte spesialiserte redskaper. På et piano er gjerne demperne og resonansbunnen laget av lind. Det fins også langelur laget av lind.

Lind ble også brukt som ved, først og fremst til bakerovnen. Dette har sammenheng med at lind har en middels lav brennverdi, omtrent den samme som selje, og den er derfor spesielt velegnet når man skal steke bakverk som ikke må ha for mye varme.

Lindeløv har blitt brukt en del som fôr. Noen steder var det ansett for å være meget godt for, andre anså det som mindreverdig, og mente at det f.eks. gjorde det vanskelig å kjerne smør av melken.

Lind har vært en av våre gamle kjente fiberplanter. Lindebasten ligger i flere lag mellom barken og veden. Basten ble brukt til å binde fast med, f.eks. ljåen til skaftet (orven) eller rundt kornband.

Det er en omstendelig prosess å få spunnet og laget tau av basten. Det har ganske sikkert blitt laget lindetau over alt der det vokser lind. Tradisjonsundersøkelser gjort midt på 1900-tallet tyder på at dette var særlig viktig på Vestlandet. Tauet ble brukt til mange ulike formål som hestetømmer, tråd i hesjer, klesnorer, til å binde om høy og til fiskeredskaper. Tau av lindebast har lange tradisjoner. Det er funnet slike tau som er nær 2500 år gamle. Norge eksporterte lindebast i Middelalderen, men har også importert det selv. Det er funnet lindetau både i Osebergskipet og Gokstadskipet, tau som må være 1100-1150 år gamle.

Lindebasten kan også veves. Flere steder har man vevet løpere og ryer. der innslaget var bast (av og til farget), mens renningen var av bomull, lin eller ull. Lindebast har vært brukt som bandasje til å binde om sår.

Lindehonning: Blomstene er rike på nektar og lind er en god biplante. Lindehonning produseres først og fremst der det er store bestander av lind, bl.a. i Øst-Europa, men det finnes også noen norske produsenter.

Lind som medisinplante: Lindeblomster med støtteblad heter Flos tiliae cum bracteis på apotekerfagspråket. Drogen brukes til te, spesielt ved forkjølelse, men også mot søvnløshet og hjerteklapp og som svettedrivende og smertestillende middel. Teen er meget velsmakende.

Ole Høiland

Mestertyven Ole Høiland skal ifølge tradisjonen ha gjemt seg i den hule Strøtvedtlinden ved Drammen. Denne linden ble omtalt som Buskeruds største tre med en omkrets i brysthøyde på 6,35 m i 1922. det heter at treet er plantet på en eldgammel prinsessegrav (datter av kong Brage). Sagnet sier også at det skal ligge en skatt under denne linden, men skatten må ikke røres, for det vil bringe ulykke over gården. Strøtvedtlinden falt i 1969, kanskje var den langt over 500 år. Hvordan har det gått med skatten, mon tro?

Carl von Linné

Den svenske botanikeren Carl von Linné har tatt sitt navn etter en lind. Det var hans far Nils som tok navnet Linnaeus etter en stor lind som sto på slektsgården Linnegård i Småland der han vokste opp. Da faren studerte til prest var det krav om et familienavn, og skikken var latinifiserte former, fordi latin var vitenskapens språk. To av onklene til Nils kalte seg Tilander. Carl føyet et von til navnet, og forenklet Linnaeus til Linné.

Det hellige tre

Lind finnes ofte plantet i gamle hager, og var både til pryd og nytte. Treet ble tidlig plantet av munker og nonner som ”Det hellige tre”, som det knytter seg mange tradisjoner og legender til. Fortsatt finnes det lind ved noen av de gamle klosterruinene, bl.a. ved Reinskloster i Rissa i Trøndelag. Noen av trærne antas å være over 800 år gamle. I barokkhagenes tid var linden spesielt populær. En av årsakene var at den godt tålte beskjæring og forming, og derfor passet særlig godt til løvganger, bueganger og lysthus. En løvgang er en hvelvet allé som danner en slags tunnel. Både på Rød herregård i Halden, Linderud gård i Oslo, Skrivergården i Mandal og ved Haraldsplass sykehus/Diakonissehjemmets sykehus i Bergen finnes en løvgang eller lindetunnel.

Tau og reip

På begynnelsen av 1800-tallet ble folk oppfordret til å plante lind. Det ble hevdet at et stort tre kunne dekke alt en husholdning hadde behov for av tau og reip.

Lindealléen ved Linderud gård

Lindealléen ved Linderud gård i Grorudsdalen er en av Norges lengste lindealléer.

Lind er nevnt flere steder i Edda og skaldekvad. I folkeviser og ridderviser er lind det kjæreste treet som det synges vakkert om. Mange av visene er en blanding av kjærlighetsviser og religiøse sanger. Forskere tror at denne populariteten kan ha sammenheng med de hjerteformete bladene. Linden spiller også en betydelig rolle i eventyret ”Tre sitroner” der Tyrihans skal finne den vakreste prinsessen i tolv kongeriker.

I nyere diktning er linden fortsatt populær blant lyrikerne. Johan Sebastian Welhaven har flere dikt der linden inngår. Det har også Kristofer Uppdal, Hans Henrik Holm, Inge Krokann, Ingebjørg Kasin Sandsdalen og Halvor J. Sandsdalen.