Selje

Selje er særbu. Det vil si at hannblomster og hunnblomster sitter på ulike trær. Om våren, før bladene kommer, får noen seljer store vakre rakler: gåsunger. Det er hannblomstene til seljen. De er først hvite og blir gule etter hvert. Gulfargen er de modne pollenbærere som stikker ut. På hunnplantene utvikles hunnrakler. De er lysegrå.

Bladene er skinnende grønne på oversiden og grålige på undersiden. Den grå fargen skyldes fine små hår. Formen er omtrent som et egg, med en spiss bladspiss. Bladene har en svakt ujevn kant.

Selje har mye pollen og nektar. Pollenet og nektaren er protein- og energirike, og er derfor viktig mat for nyvåknede eller nyklekkede humler og bier. Uten selje og andre Salix-arter hadde det vært vanskelig for for dem å overleve de første ukene på våren, når det er få andre planter som blomstrer.

Selje er et lyskrevende tre som vokser i mange miljøer. Du kan finne selje i kantsoner og skogbryn, på bergskrenter, langs strender, bekkekanter, grøfter og veikanter, og i skog som ikke er for tett.

Pollenanalyser av slekten Salix viser at den kom til Norge rett etter siste istid, for 9000-10000 år siden. Identifikasjon av de enkelte artene innen slekten Salix er vanskelig, så det er slekten pollenanalytikere kan uttale seg om.

Selje vokser i hele Norge og Norden, unntatt Island, Færøyene og Svalbard. Den forekommer nord til Hammerfest, og i Sør-Norge når den opp til 1140 moh. på Hardangervidda.

Selje tilhører slekten Salix. Salix og Populus er slekter i pilefamilien, Salicaceae. Som fossil er familien kjent tilbake til kritt (65-135 millioner år siden).

Det er vanlig med hybrider i slekta Salix. Disse hybridene kan være fertile, og det kan gjøre artsbestemmelser vanskelige. Unge skudd og sterile individer kan være umulige å artsbestemme.

Det vitenskapelige navnet på selje er Salix caprea. Caprea kommer fra det latinske ordet capra som betyr geit. Geit beiter løv og kvist av selje, og er et mulig opphav for navnet.

Selje er lett å kjenne igjen om vinteren ettersom knoppene bare har ett knoppskjell, som danner en "hette" rundt hele knoppen. Knoppene sitter spredt på greinene.

Vi har en kommune i Norge som har det botaniske navnet Selje. Selje er den nordvestligste kommunen i Sogn og Fjordane.

Noen av navnene som har blitt brukt i ulike landsdeler er: silju, silje, selja, sølju, sylju, sælja, sølje, selle, selli og sælli. På mange plasser har folk brukt et fellesnavn for Salix-arter, og kalt dem vidje, vier eller vi-kjerr.

Helt fra gamle dager av har blomsterstanden til selje blitt kalt gåsunger. Kattunger, pusekatter, andunger, pusling, kattlabb, palmekatter og dunungar er andre navn Ove Arboe Høeg har dokumentert fra ulike deler av Norge (Planter og tradisjon, 1974).

Selje er vanlig i hele landet, og det er naturlig at den har vært mye brukt. Selje har vært brukt til nyttige gjenstander, gjerder og flettede produkter, til dyrefôr og medisin. Om våren når sevja stiger i trærne, kan man lage seljefløyter av seljekvister.

Bruksgjenstander

Noen av bruksgjenstandene er ski og riveskaft. Kjerneveden er bestandig mot råte, og har derfor vært brukt til gjerdestaur og tauverk. I dag brukes selje til produksjon av sponplater.

Tynne kvister har vært brukt, og brukes fortsatt til fletting, både av kurver og gjerder. Her i Botanisk hage i Oslo laget vi i mai 2013 en pilehage. Vi brukte flere arter for å skape vakre gjerder, en tunnel, en rundbenk og en sandkasse. Anlegget er spesielt tilpasset barn og ble innviet i 2014.

Dyrefôr

Mange seljetrær har blitt styvet. Fortsatt kan en finne seljer nær gårder som har vært styvet. Ved styvinga skar man av både kvist og løv, som ble brukt som fôr til husdyr. Det er spennende å gå rundt i skogsområder nær gårdsbruk og oppdage gamle seljer som bærer spor etter styving.

Andre nyttige bruksområder

Barken på selje har vært brukt til garving av skinn på grunn av høyt innhold av garvestoffer. I Sør-Sverige brukes Salix-arter (spesielt Salix viminalis) som energivirke. Store jordbruksarealer dyrkes opp for rask produksjon av såkalt energiskog. Trærne hogges etter 3-5 år og males til flis for å brukes i varmekraftverk.

Medisin

Seljebark ble brukt som et sammentrekkende (astringerende) middel for å stanse blødninger og diaré, og samene anvendte seljebark ved forkjølelse. Utvortes ble uttrekk av barken brukt til å vaske sår, og i våte kompresser ved hudbetennelser.

At barken på Salix-arter har smertestillende virkning og virker febernedsettende, var kjent allerede av de gamle grekerne, urbefolkningen i Nord-Amerika og vikingene. Fra andre land vet vi at folk på landsbygda tygde på bark av pil for å lindre hodepine og tannverk. 

I selje og vier finnes virkestoffet salicin, som blir omgjort til stoffet salicylsyre. Salisylsyre er forløperen for legemiddelet acetylsalisylsyre. Det var i 1899 at firmaet Bayer i Tyskland introduserte dette legemiddelet, som er et syntetisk stoff som ligner salisylsyren som ble utvunnet fra barken av Salix-arter. Aspirin har blitt et generelt navn på medisiner med acetylsalisylsyre. Det er altså et kunstig stoff som ikke forekommer i naturen, og er et av de mest brukte medisinske stoffene i verden. Acetylsalisylsyre virker febernedsettende, antirevmatisk og smertestillende, og er det virksomme stoffet i velkjente medisiner som Dispril og Globoid.

Maleren Nikolai Astrup bodde i et vestnorsk kulturlandskap ved Jølstervannet. Det gamle kulturlandskapet var fullt av styvingstrær. Hans bilde ”Marsmorgen” viser et styvingstre av selje som en trollignende skikkelse.

Christian Skredsvig (1854-1924) laget et oljemaleri som fikk navnet ”Siljufløyten”. Bildet ble stilt ut på Høstutstillingen i 1889, og Skredsvig hadde malt Bjørnsons dikt på rammen:

”Gutten en fløite av selje skar
Og prøvde om tonen der inne var...”

Det finnes mange dikt hvor selje er med. Her er utdrag av to av de mest kjente:

Emne

Det dei gjorde, handgjort var det.
Dåmen av naturi bar det.
Galdt det fagert fløyteljod,
Då var seljegreini god.

Olav Aukrust (1883-1929) skrev diktet ”Emne” i diktverket ”Hamar i Hellom” (1926).

Fløytelåt

Selja står saftgrøn og sevjemjuk,
kvistfri og ferdig til fløytebruk
For hage smågutehender.

Tonen kjem smygende, mjuk og var,
Aukar i kraft og fær døyvde svar
Langt bort fra andre grender.

Jakob Sande (1906-67) skrev diktet "Fløytelåt", som inngår i diktsamlingen ”Guten og grenda” fra 1945.