Alm

Alm begynner først å blomstre når den er 30-40 år gammel. Blomstene er tallrike og sitter i tette knipper på bar kvist. Blomstene er mange, men ikke spesielt iøynefallende. De har heller ikke mye å tilby en pollinator og er følgelig vindpollinert. Blomstene er tokjønnete med enkelt blomsterdekke og 4-6 fiolette pollenbærere.

Frukten er en rund, flat nøttefrukt med stor hinneaktig vingekant. Vingekanten fungerer, som navnet tilsier, som en vinge. Det gjør at frukten, og dermed frøet, kan spres effektivt med vinden.

Bladene av alm er lett gjenkjennelige med sin karakteristiske skjeve bladbasis og den rue overflaten. Ruheten skyldes korte stive hår på oversiden av bladet. Stryk et blad mot kinnet og kjenn på teksturen.

Alm hører med blant de varmekjære edelløvtrærne. Den krever god sommervarme, men tåler vind, vinter, snø og kulde bra. Treet er nokså lyskrevende, og tåler forurensning godt. Treet trenger dyp, næringsrik, helst kalkholdig jord med god fuktighet.

Man finner alm i skog, og gjerne i varme, sørvendte lier og urer. Den finnes ofte spredt blant andre løvtrær. Almen danner treklynger på gunstige steder, men ren almeskog er mindre vanlig. Det finnes allikevel enkelte steder, spesielt inne i fjordene på Vestlandet, bl.a. i Luster.

Alm vokser vill ganske langt inn på Østlandet og videre i kyst- og fjordstrøk i nord til Beiarn i Nordland. Treet vokser først og fremst i lavlandet, men går litt opp i høyden. Flere steder er alm funnet over 700 m.o.h. i fjordbunnsområdene på Vestlandet og i indre Telemark. I Hemsedal er det funnet alm helt opp til 950 m.o.h., og dette er høyderekorden for arten. Alm har noe større utbredelse enn edelløvtrærne lind, ask og lønn.

Helt siden 1700-tallet har man oppfordret folk til å plante alm. På Sunnmøre var det premie til de som plantet en viss mengde trær. Det ble plantet alm mange steder, også nord for almens naturlige utbredelsesområde. Det finnes flere store flotte almetrær i Troms, bl.a. i Tromsø, Dyrøy og Harstad. Det skal også finnes plantet alm i Alta i Finnmark.

Alm finnes i størstedelen av Europa, men mangler lengst i nord og mange steder i Middelhavsområdet og ved Svartehavet. Alm vokser også i Asia. Den innvandret til Norge for 7000-8000 år siden, i begynnelsen av den postglasiale varmetiden, da klimaet var betydelig varmere. Pollenanalyser har vist at alm tidligere har hatt større utbredelse enn i dag. Det er flere teorier om årsaken til tilbakegangen: rydding av land til jordbruksformål, bruk av alm som fôr eller klimaendring.

Almesyke

I store deler av Europa og Nord-Amerika har alm hatt en stor tilbakegang. Den største faren for alm er almesyke, som skyldes to arter av almesykesopper i slekten Ophiostoma. Denne sykdommen har trolig blitt introdusert fra Asia. Langdistansespredning av almesykesoppen skjer ved menneskehjelp, blant annet ved transport av infisert almevirke.

I Norge ble sykdommen først påvist i 1963. Det har vært to bølger av angrep. Det første skyltes O. ulmi. Neste bølge ble forårsaket av den mer aggressive arten O. nuva-ulmi.

Almesyken kan overføres mellom trær ved rotkontakt. Den viktigste formen for spredning av soppen er likevel via insekter, særlig almesplintborere i slekten Scolytus. Foreløpig er det kun en art almesplintborer i Norge, S. laevis, som trolig ikke er en like effektiv spreder av sykdommen som mer sørlige arter.

På forsommeren foretar billen et næringsgnag i friske trær før egglegging. Under næringsgnaget, som gjøres i grenvinkler, overføres sporer av almesykesoppene. Soppsporene spirer i insektsgangene. Som en reaksjon på soppangrepet produserer treet en klebrig masse som tetter igjen det vannledende vevet. Dette fører til at bladene visner, og treet vil etter hvert dø. Eggleggingen skjer i døende eller døde trær. De klebrige sporene fester seg på neste generasjon biller som året etter vil foreta næringsgnag og overføre sykdommen til nye trær.

Skadeomfanget i Norge er ikke like stort som sørover i Europa. Det er usikkert hva som er årsaken til den langsomme spredningen i Norge. Det kan være forhold knytta til en eller flere av faktorene klima, almesplintborer, sopp eller tre. Klimaendringer kan føre til at almesyke sprer seg raskere i Norge.

Det beste man kan gjøre for å hindre spredning er å hugge ned infiserte trær og unngå å transportere infisert virke til områder som ikke er angrepet.

Alm Ulmus glabra tilhører almefamilien, Ulmaceae. Slekten Ulmus omfatter 20-30 arter. Mange av artene lever i tropiske strøk. Alm er den eneste arten fra almefamilien som vokser vill i Norge. Vår alm har to underarter: ssp. glabra, skogsalm, og ssp. montana, bergalm. Disse to underartene er ikke helt utredet og regnes av noen som raser. Vanlig alm vokser først og fremst på Østlandet og enkelte steder på Vestlandet, mens bergalmen er den vanlige i indre deler av Østlandet og resten av landet.

Det finnes flere plantede sorter av alm, bl.a. hengealm som har hengende grener, søylealm som har søyleformet krone, og blodalm som har røde blad.  Noen andre arter som vokser vilt i andre deler av Europa plantes også i parker og hager, bl. a. lundalm, Ulmus minor  og vrangalm, U. laevis.

Alm er det norske navnet på Ulmus glabra. Treet heter alm over alt, bare med litt forskjellige uttalevarianter. På engelsk heter treet elm, på tysk ulme, på svensk alm og på dansk elm. Alle navnene er avledet av Ulmus

Alm finnes i stedsnavn og gårdsnavn i hele landet, også i områder der det ikke vokser alm. Der knytter ofte folk navnet til andre treslag. Noen eksempler:

Alm, Alme, Almen, Almli/Åmli, Almås, Almdal/Åmdal/Omdal/Amdal, Almnes, Almvik, Almberg, Almestad, Almeland, Almhjell, Almklov, Almskar, Almvik, Almo/Ålmo, Almnes/Alnes/Åmnes, Alsåker, Almland/Alland/Amland, Amholt, Almerud.

Menneskeføde

Alm var et særlig verdifullt tre, fordi det kunne gi mat til mennesker i nødsår. Å ha noen almetrær var en god forsikring. I nødsår ble almebark blandet med brødmel og brukt til barkebrød. De eldste beretningene om bruk av alm i barkebrød er nedtegnet av Peder Clausen Friis, og forteller at i årene 1596-98 var det umulig å skaffe korn og mel for de som bodde ved kysten. I Agder benyttet man almebark i brødet. Hvordan smakte det tro? Noen sier de har medlidenhet med den som må spise den slags brød, andre sier at almebark malt til mel ”smaker som den letteste rug”. Når avlingen slo feil, og det var nødsår, var barkebrød redningen. Flere steder fortelles det at almetrærne ble helt utryddet i nødsårene 1808-1812. Barken ble flekket av og høstet, helst om våren. Deretter ble den mørke ytterbarken fjernet. Den indre delen ble malt opp til mel, som ble kokt med vann. Det ble en seig væske, som ble blandet inn i brøddeigen eller grøten. Melet av almebarken var ikke bare sett på som mindreverdig. Særlig til flatbrød ble det vurdert som meget høyverdig, fordi det fikk leivene til å henge sammen. En kjemisk analyse viser at almebark inneholder stivelse, litt fett og proteiner, og derfor ikke er så verst som mat. Om våren tygget barn almebark, spesielt det indre laget, for det smakte søtt. Mange tygget rett og slett på en almekvist. Den lille søtsmaken var høyt verdsatt i en tid da barn fikk lite søtsaker.

Dyrefôr

Lauving er fôrhøsting av ca. 5 år gamle kvister med løv. Det gjøres i juli-september. Almekvister og almeløv er et næringsrikt fôr. Når man kutter og høster greiner, kalles det også styving. Styving fører til at treet produserer mange nye greiner. Almen tåler beskjæring godt og har god evne til å lege de sår den blir påført ved styving.

Det foregår fremdeles lauving og styving av trær, men i svært lite omfang. Høstingsskogene er derfor i ferd med å forsvinne. Det har konsekvenser både for biologisk mangfold og kulturhistorie. Høstingsskog er nå foreslått som en utvalgt naturtype i naturmangfoldsloven.

Medisinplante

Innerbarken til almen var en gang en apotekdroge Cortex ulmi interior som ble brukt som blodrensende middel. Den ble regnet for å være astringerende. Et astringerende middel tørker ut og trekker sammen vev og kan nyttes på grunn av de antiseptiske egenskapene. I folkemedisinen har almeblad vært brukt til å legge på sår for å få dem til å gro og å kurere hudsykdommer. Slik bruk var kjent allerede hos romerne.

Trevirke

Rette almegrener som barken var tatt av ble brukt som hesjestaur og gjerdestolper. De tynne og krokete ble brukt til ved. Større virke er blitt brukt til bygningskonstruksjoner. Alm er også brukt til panel, trapper og parkett. Det hevdes at alm er det beste treslaget i landet som virke til møbler. Vakre stoler, bord og innredningsarbeid i båter har blitt laget av alm.

Barken på de eldre trærne er lettest å kjenne igjen. Den er oppsprukket med langsgående, mørke furer. Barken får etter hvert dypere ribbe- og nettmønster og blir mørk gråbrun.

Unge trær har glatt, sølvgrå bark.

Knoppene er mørke med to forskjellige typer av rustfargete hår. Ytterst på de hårete årsskuddene er knoppene spisse, lenger inne avrundete.

Embla

Embla, den første kvinnen i norrøn mytologi, var skapt av en alm som drev i land, mens den første mannen, Ask, stammet fra en ask. Odin blåste liv i dem. Embla-navnet skal være fra ordet elmla som igjen er avledet av alm.

Livsforsikring

Almen var høyt verdsatt og en slags livsforsikring som kunne sikre overlevelse i nødår. Derfor var det mange steder klare regler for hvem som kunne nytte almene i utmarka. Det var ikke nødvendigvis den som eide jorda. Alm ble ansett som så verdifull at den ble brukt som brudegave og medgift. Dette var med på å sikre den nye familien mat og husdyrfôr.

Tuntre

Alm har blitt mye brukt som tuntre. Det finnes mange staselige almer rundt på norske gårder. Noen steder var det tradisjon å ofre til tuntreet på julaften. Det sies også at noen steder ble almen sett på som et hellig tre som ikke måtte felles. Gjorde en det, ville det gå en ille.

Ski og selvmord

Å bruke alm til ski er et eget kapitel. Spesialister har hevdet at trevirket er utmerket til ski, hardt, seigt og glatt. Her er det forskjellige oppfatninger og tradisjoner. Det ble sagt at almeski var så glatte at de var umulige å styre, og folketroen ville ha det til at fanden selv satt bakpå. Det var å sammenligne med selvmord å legge ut på almeski, og dersom det gikk en ille, kunne en derfor ikke bli gravlagt i vigslet jord.

Størrelse og alder

Den største almen som er målt her i landet er 32 m høy (1995) og står ved Haug kirke ved Hokksund i Buskerud. Stammene på gamle almer kan få enorme dimensjoner. Det er flere ganger målt stammeomkretser på over 8 m. Det er ikke enighet om hvor gammel almen kan bli, anslagene varierer fra 200 til 500 år. Det er vanskelig å finne eksakt alder på gamle trær, fordi stammene råtner inni og blir hule. Mye tyder på at almen hos oss kan bli over 400 år, kanskje henimot 500 år.

Nightmare on Elm Street

Elm Street er et av de vanligste gatenavnene i USA (15. plass). Grøsserfilmserien "Nightmare on Elm Street" skal ha fått dette navnet for å antyde at handlingen kunne skjedd "hvor som helst". Men filmene er jo ikke akkurat dokumentarer, da.

Selveste Shakespeare har med almen i sine verker. Mange norske forfattere og lyrikere, som Henrik Wergeland, Kristofer Uppdal, Olav H. Hauge og Olav Lauvik, har også diktet om den. Slik skriver sørlandsdikteren Gabriel Scott i diktet ”En vise om trærne”:

”Gud signe deg bror alm,
du ga oss både mel og malm
og berget oss i nød
Med bittert barkebrød.”