"La det bli lys i Vepsetaljen!"

Og det ble lys i Vepsetaljen! Vi har hatt problemer med lampene i Vepsetaljen i noen uker nå. Det vil si; de har ikke villet lyse. Vi har fortsatt kunne følge med på aktivitetene i Vepsetaljen på dagtid, men om natten har det vært stup mørkt. For en drøy uke siden forsøkte vi å bytte ut lysracket, men det hjalp ikke. Etter mye feilsøking har vi endelig funnet årsaken. Det nye lysracket var også defekt. Så nå har vi satt inn et tredje lysrack, og nå lyser det.

Nå er Vepsetaljen flombelyst med hvitt lys, men vi er nok litt seint ute til å ha full glede av det. Alle seks hullene har nemlig blitt plugget igjen. Trolig er det den samme gravevepsen – Lotte – som står for alle seks reirene. Alle skilleveggene ser nemlig like ut: en 0,5 til 1,5 mm tykk hinne av hvit kvae. Og utvendig er alle hullene plugget igjen med jevn, hvitgul kvae med en ring av kvaedråper rundt. Men cellestørrelsen varierer en hel del. Hull nr. 1, 2, 3 og 4 inneholder hver bare én stor celle med mat i samt én eller to tomme celler utenfor denne. Hull nr. 5 inneholder to celler fylt med mat – en kjempestor og en liten – samt en tom celle ytterst. Hull nr. 6 har blitt utnyttet litt mer fornuftig enn de øvrige. Der er det tilsynelatende fem celler fylt med mat pluss en tom celle ytterst. Dette er det gamle reiret etter Luselise, og det er litt vanskelig å se hvor cellene begynner og slutter fordi det står igjen en del gamle skillevegger etter Luselise også.

Lottes fire første larver har allerede spist seg store og feite. De ligger helt innerst i hver sin store celle. Tre av larvene er gråhvite mens én er gul, noe som for så vidt er litt rart. I hull 5 og 6 er cellene fortsatt fylt med mørkegrønne bladlus. I dagene og ukene fremover vil vi kunne følge med på at larvene hennes gradvis fortærer de fortsatt levende, paralyserte bladlusene.

Det var lurt av Lotte å legge inn noen tomme celler ytterst i rørene. Det gir litt ekstra beskyttelse mot parasitter. Men det ser likevel litt skummelt ut for larven i hull nr. 4. En bitteliten parasittveps av arten Melittobia acasta har nemlig klart å snike seg inn i reiret før det ble forseglet. Den befinner seg riktignok foreløpig i den tomme cellen ytterst i røret, ikke i cellen med larven i, men det spørs hvor lenge det varer. Melittobia'er er nemlig standhaftige, onde, og fint i stand til å gnage seg gjennom skilleveggene mellom cellene.