Godt nyttår! Jeg gleder meg til 2016! Og det har hendt noe morsomt. Dagen etter at årsoppsummeringen min for 2015 ble publisert, ble den første vitenskapelige artikkelen i doktorgraden min det også! Det er stas å se «Delsett et al. 2015» på trykk, og du kan lese den på denne siden (den er såklart open access). Dersom paleontologi ikke er ditt fagfelt, kommer den litt mer folkelige oppsummeringen her.
Artikkelen er et gruppearbeid. Vi er sju paleontologer som jobber med ulike tema i Spitsbergen Mesozoic Research Group. Maayke og Øyvind har sett på små dyr, bittesmå dyr og fjellet som fossilene ligger i. Linn og jeg har laget statistikk på de 38 skjelettene av fiskeøgler og svaneøgler. Pat og Aubrey kan alt om hver eneste knokkel i dyra, og Jørn er sjefen for det hele. Til sammen er vi dynamitt.
Nå vet vi mye om Slottsmøya-leddet. Det er «vår» del av fjellet på Svalbard, noen gitte metere som dekker den aller siste delen av tidsperioden jura til den første delen av kritt. Slottsmøya er dannet gjennom en periode på mange millioner år, slik at våre observasjoner blir som de laaange dataseriene til en undervanns-forskningsstasjon for pluss/minus 150 millioner år siden. I artikkelen forklarer vi hvordan forekomsten av og tilstanden til øgleskjelettene henger sammen med andre fossiler og den fysiske og kjemiske sammensetningen til steinene rundt.
En stor del av arbeidet har vært tafonomi. Det er et kult forskningsfelt som har linker til både rettsmedisin, økosystemer på hvalkadavre og mineraldannelse. Tafonomi beskriver alt som skjer med et dyr fra døden inntreffer til vi finner det som fossil. Vi har sett på hvor komplette og hvor velartikulerte skjelettene er. Her har det sistnevnte ingenting med snakketøy å gjøre, men beskriver i hvor stor grad knoklene fra dyret ligger i riktig posisjon i forhold til hverandre. Noen ganger ligger nesten hele skjelettet som det gjorde da dyret døde. I den andre enden av skalaen finner vi skjeletter der ingenting ligger på riktig plass, noe som kan være forårsaket av havstrømmer eller at noen har spist på det. Blant skjelettene fra Slottsmøya er sju artikulert og tolv helt disartikulert. Det betyr at et flertall er i en mellomkategori der noen knokler ligger på riktig plass, mens andre er på bærtur.
Vi har også målt innholdet av organisk karbon på ulike steder i Slottsmøya, og det forteller mye om miljøet på havbunnen. Kurven har tre klare toppverdier, og de to øverste er interessante: I de samme to områdene er også nesten alle de artikulerte skjelettene funnet. Og dette er ikke den eneste trenden. Muslinger var de vanligste dyra på havbunnen. De stedene i skråningen med mange muslingfossiler har få øgleskjeletter. Slik viser vi at lavt oksygennivå er viktig for god fossiloppbevaring, siden muslingene var avhengig av oksygen for å kunne leve. Det støtter også det vi tror om at oksygenkonsentrasjonen i dette havet varierte ganske mye gjennom den perioden Slottsmøya ble dannet.
Til slutt har vi laget en hypotese om hvorfor noen knokler fortsetter å være tredimensjonale, mens andre blir flate som pannekaker. I Slottsmøya har vi overraskende mange med en godt bevart form, selv om skjelettene som helhet har kollapset under vekten av tunge sedimenter. Dette i motsetning til for eksempel mange fiskeøgler fra Holzmaden. Vi har knyttet sammen funnene våre med Krzsystofs forskning på metanoppkommer. En ting disse oppkommene gjør er at de løser baritt i vannet. Dette mineralet kan etterpå bli fanget i hulrom i knoklene. Vi har tittet inni øgleknoklene og der kan vi se nettopp baritt.
Noen ganger henger faktisk alt sammen med alt. Og hurra, så godt det er når noe er publisert!
Lene
PS – Les om sommerens utgravinger i trias på Svalbard i Apollon.
Dette innlegget er også publisert på forskning.no
