Utseende
Kull har en kullsort farge, og i noen typer kan det glinse fra friske bruddflater. Den er sprø, kan antennes, brenner og gir varme.
Sammensetning
Kull inneholder mer enn 50 vektprosent karbon (kjemisk tegn C) og er dannet ved omvandling av organisk materiale i sedimentære avleiringer. Etter graden av omdanning og mengden av karbon kan man skille mellom brunkull (lignitt) med 55-75 prosent C, steinkull med 75-90 prosent C og antracitt med mer enn 90 prosent C. I tillegg har man torv, som er et mindre omdannet plantemateriale mye lavere innhold av C (karbon). Kullene på Svalbard er typiske steinkull med høy brennverdi.
Forekomst
På Svalbard er de sannsynlige reservene av kull anslått til 40-50 millioner tonn, og det årlige uttaket fra norske og russiske gruver her har vært omkring 1 million tonn. Det er spesielt i det store Sentralbassenget med sandstein fra tertiærtiden at de store kullforekomstene finnes. I dag er det bare russere og nordmenn som tar seg av kulldriften på Svalbard. Regjeringen har gått inn for å videreføre den norske kulldriften frem til år 2020, ventelig med et større driftsvolum for å oppnå lønnsom drift.
Dannelse
Utgangspunktet for dannelse av naturlig kull er torv og annet plantemateriale. På Svalbard kan "kullfløtsene" bli opptil 5-6 meter tykke, noe som kan ha svart til et opprinnelig torvlag på opptil 50 meter. Forkullingen av det organiske materialet har skjedd i løpet av mange millioner av år under vekten av overliggende masser, kombinert med svak oppvarmning. Betingelsen for at plantematerialet kunne omdannes til kull er at det har blitt raskt tildekket med andre sedimenter, slik at oksygen ikke så lett kunne komme til.
Alder
Kullene på Svalbard ligger i avleiringer av ulik alder: devon, karbon, kritt og tertiær. Russerne driver på kull fra karbontiden (fra omkring 300 millioner år tilbake) i gruvebyen Pyramiden, mens de har kull fra tidlig tertiær i Barentsburg. De viktigste norske forekomstene (Longyearbyen, Sentralfeltet og Svea), hører også til tidlig tertiær og ble til for ca. 40 millioner år siden. Disse kullene er yngre enn tilsvarende steinkull fra de fleste andre land.
Bruk
Anvendelsen av kull faller i to hovedgrupper: fyrkull, der det brukes bare som varmekilde, og metallurgisk kull, der det videreforedles til koks og brukes i smelteovner ved stålproduksjonen. Kullene fra Svalbard ble solgt til Norsk Koksverk (nå nedlagt) og nå til Tyskland, Finland og Storbritannia, Sverige, Danmark og Island.
Opptreden
Kull opptrer som lag i sedimentære bergarter, særlig fra karbontiden, men også fra senere geologiske perioder. Kullførende lagrekker inneholder ofte tallrike kullag i en rytmisk veksling med hav og brakkvanns-avleiringer.
Andre steder
På Andøya er det en liten kullforekomst av jura alder. Den skal ha blitt benyttet til husbruk og salg i tønnevis før den første gang ble undersøkt faglig i 1867.
På sokkelen er det påvist kulleier, men de er vanskelig å utnytte. Sand med kullbiter fra jura ble også påtruffet som fylling av en bergkløft under arbeidet med undersjøisk tunnel sørvest for Bergen i 1994-95.
Som flyttblokker: En sjelden gang kan det dukke opp kullsteiner ved graving i leire og jord. Den mest naturlige forklaringen er at de har kommet til Norge innefrosset i isfjell sørfra under siste istid.
Historikk
Allerede under hvalfangsttiden på 16-hundretallet kjente man til kullene på Svalbard. I 1899 kom ishavsskipper Søren Zachariassen til Tromsø med 600 hl kull fra Spitsbergen. Lasten satte kullfeberen i gang, og nordmenn begynte kullbryting på Spitsbergen i 1903. Senere kom folk fra mange andre land med. I 1916 overtok Store Norske Spitsbergen Kullkompani den amerikanske Longyear-gruven, og samtidig åpnet svenskene Sveagruven. Russerne overtok gruvene Grumant (utdrevet 1962), Pyramiden og Barentsburg.
Ulykker
Kullgruvedrift er farlig, og spesielt dersom kullfløtsen er tykk og det opptrer mye gruvegass (metan). Dette var særlig tilfelle i Kings Bay-gruvene i Ny-Ålesund. Her skjedde det i november 1962 en eksplosjon der 21 gruvearbeidere omkom. Gruvene var den gang eid av den norske stat, og den fryktelige ulykken førte til politiske rystelser, regjeringsskifte og fullstendig nedleggelse av gruvedriften i Ny-Ålesund.
Problemer
Bruken av kull medfører utslipp av forurensende gasser som karbondioksid, svoveldioksid, nitrogenoksid og aske/sot. Overgang til mindre forurensende gass og vanskelighetene med å få solgt kullene til konkurransedyktig pris har ført til at mange gruver er blitt nedlagt rundt om i verden, og at titusenvis av gruvearbeidere erblitt arbeidsledige. I Norge har miljøaktivister satt seg i mot at man skal utvide og effektivisere gruvedriften på Svalbard.