Foto: Kristina Bjureke, NHM
Solblom (Arnica montana) kan karakteriseres som selve symbolet for en slåtte- eller beitemark i tradisjonell hevd og med lang kontinuitet.
Solbolm er en vill art i Norge, men det er svært sjelden å finne arten andre steder enn der en kan se tydelige spor etter mennesket, i det minste fra tidligere tider.
Denne solgule kurvplanten trives på ugjødsla enger i tradisjonell drift med svakt sur jord, i glissen skog og på lynghei. Når miljøvernminister Erik Solheim signerte postkort til alle kommuner i 2007 med anmodning om å bevare truete arter, ble det Valle kommune i Aust-Agder og Songdalen kommune i Vest-Agder som mottok postkort med solblom på. I tillegg fikk Nes kommune i Akershus et postkort med solblomengmøll. Det er en liten sommerfugl som er knyttet utelukkende til solblom. Om solblom forsvinner, så forsvinner også denne - og andre insektarter - fra vårt land.
Før 1950 og de store strukturforandringene i landbruket var solblom et vanlig syn på enger på Østlandet, Sørlandet og Vestlandet. Blytt (1874) betegnet den som vanlig og Bryhn (1876) omtalte solblom "i utrolig stor Mængde" på Jæren.
I takt med at arealet av naturbeitemark, skogsbeite og naturlige slåtteenger minsket på 1900-tallet, begynte solblom å minske i utbredelse. Gjengroing, innsådde grasarter, bruk av kunstgjødsel og planting av gran på gammel eng er de største truslene mot plantearten. Grunnet nedgangen i utbredelse er den kategorisert som "sårbar" på Norsk Rødliste fra 2006.
Når solblom begynner å blomstre er det tid for slått. I Sverige heter arten til og med slåttergubbe. Den øverste store blomsterkurven har blitt kalt bonden og de to kurvene lenger ned på stilken for dräng og piga. Den var kjent fra Bondepraktikan med vers som:
När slåttergubben kommer med piga och dräng,
då är tid för bonden att bärga sin äng.
Planter som folk har vært opptatt av i lang tid har gjerne mange navn. På Romerrike blir den fortsatt kalt gul prestekrage og i Agder bruker eldre slåttekarer betegnelsene hestablom og tobaksblom. I Blytts flora ble den kalt både solblom og jonsokblom. Ove Arbo Høegh nevner mange gamle lokale navn: slåttmann, slåtteblom, nyseblomst, hestafivel, sankthansblom, rosseblom, stokksvæve, tobaksrose, tobaksoleie, snusblad, ølkong og fyllegras.
Lukten er kraftig om man stikker nesen ned i blomsten, derav navnet nyseblom. Tørkede blomster og blader har vært brukt som tobakksurrogat. Den begynner å blomstre rundt sankthans, jonsok, derav det navnet. Henrik Wergeland brukte det tyske/danske navnet volverlei, og skriver at den er "opløsende, nervestyrkende". Som te eller i øl kan den brukes "imod Lamhed, samt naar man har stødt sig eller forløftet sig".
Solblom er en flerårig plante med krypende jordstengel. Den formerer seg både vegetativt og med frø. Fra en basal bladrosett kommer det en opprett stengel med én, tre, fem eller en sjelden gang syv solgule blomsterkurver. Frøene spirer ikke hvis gresset er for høyt, og de unge plantene klarer seg også dårlig i tett plantedekke.
Ved slått fjernes mye vegetasjon, og solblom og andre konkurransesvake planter får bedre mulighet til å overleve. Redskap og husdyrtråkk lager sår i grastorva på enga. På disse små åpne jordflatene har solblomfrø en større mulighet for å spire. Den spirer også godt i utkanten av brente områder.
Hvis voksestedene for solblom går ut av bruk, vil gjengroing med buskas og trær hurtig skygge ut plantene, og arten forsvinner. Om vi vil bevare solblom på våre enger er en optimal skjøtsel å ikke gjødsle, å slå enga og ha et svakt etterbeite om høsten.
Arnikatinktur hører til den gamle folkemedisinen. Det finnes mange ulike kremer, salver, liniment og tinkturer med solblom å få kjøpt idag mot muskelsmerter, hevelser og for å få sår til å gro. Solblom dyrkes for kommersielt bruk flere europeiske land. Mer informasjon om innholdsstoffer og arnikatinktur finnes på lenken nedenfor.
Solblom i