Fredag 18. august 1871 ble det holdt en fest for den danske dikteren Hans Christian Andersen i Botanisk hage på Tøyen. Han var da blitt 66 år gammel og verdenskjent for sine eventyr.
Dette var hans første og eneste reise til Norge. Han hadde planlagt en norgestur flere ganger tidligere, men hver gang var det kommet noe i veien. Bjørnstjerne Bjørnson og H.C. Andersen hadde kjent hverandre siden de møttes i Roma i 1861, og Bjørnson hadde flere ganger invitert Andersen til Norge.
Denne gangen var han også invitert av dikteren Andreas Munch og av vennene fabrikkeier Henry Heyerdahl og hans danske kone Amalie. Heyerdahl var med i styret for Christiania Theater.
Ankom med tog 4. august
Bjørnson fungerte som et slags vertskap for ham under oppholdet. Andersen ble møtt av Bjørnson og et par venner på jernbanestasjonen den 4. august og ble kjørt til Hotell Victoria i Rådhusgaten. På kvelden ble han invitert til en visitt i boligen til Bjørnson «Løkkehuset» som lå fint til i Munkedamsveien ved sjøen nede ved Filipstad, hvor han hilste på familien, samt et par damer som var til stede.
Etter at Bjørnson flyttet fra huset bodde for øvrig geologen Waldemar C. Brøgger der noen år som leieboer, som ung stipendiat og formann i Studentersamfundet.
Andersen hadde et omfattende program under oppholdet med bl.a. utflukter, middagsselskaper og diverse besøk. Et av høydepunktene under besøket var folkefesten i Botanisk hage på Tøyen som 24 av byens borgere inviterte til.
Feiret "Naturens Digter"
Universitetet stilte Botanisk hage til disposisjon for arrangementskomitéen. Folkefesten ble annonsert i avisene, og deltakelse kostet 1 speciedaler for herrer og 60 shilling (altså halv pris) for damer.
Aftenposten skrev om valget av Botanisk hage: «..her i den skjønne, yppige Natur var det netop det Sted at feire Naturens Digter».
H.C. Andersen ble hentet på hotellet til festen i Botanisk hage kl. halv seks av representanter for arrangementskomitéen,
- sorenskriver Christian Birch-Reichenwald,
- stiftamtmand Johan Christian Collett (svoger til Camilla Collett og onkel til Robert Collett)
- og den østerrikske konsul, forretningsmannen Peter Petersen.
Foregikk på hagetrappen
Været hadde vært truende med regn hele dagen, men regnet holdt seg unna. En del folk hadde stilt seg opp langs veien for å hylle Andersen, de fleste rett utenfor hagen. Da han ankom til Tøyen hovedgård, var de vel 300 gjestene ankommet.
Arrangementet foregikk på og rundt hovedtrappen utenfor hagestuen i hovedgården. Det var blitt pyntet til fest og dekorert med vakre og duftende planter fra drivhusene og hagen.
Hastig modellert byste
Mellom blomsterdekorasjonene sto en byste av H.C. Andersen på en pidestall dekket av blomster og et basrelieff av en svømmende svane. Bysten var i all hast modellert av billedhuggeren Julius Middelthun assistert av billedskjærer Torsten Fladmoe etter et fotografi. Bysten var en kolossalbyste og ga en treffende likhet av Andersens vennlige ansiktstrekk.
Nedenfor, på hver side av trappen var det dekket tre bord til festdeltakerne, rikt forsynt med flasker, smørbrød, kaker, is og søtsaker. I en krets rundt bordene var det plantet stenger med danske og norske flagg. Lenger bort, ved hvert hjørne av hovedgården, vaiet det svenske flagget.
Champagne, kor og orkester
Da H.C. Andersen ankom festen, ble han hilst velkommen. Det ble servert champagne, og deltakerne gjorde seg kjent med hverandre til tonene av et stort kor og orkester som var plassert litt lenger ned i hagen.
Man gikk så til bords, og etter måltidet ble det sunget en sang som Bjørnson hadde forfattet for anledningen. I følge Andersen var man ikke helt fornøyd med sangen (men det var Andersen), og Bjørnson beklaget seg senere til Andersen og sa at han ikke var så god til å lage festsanger.
Neste post på programmet var kveldens hovedtale, som ble holdt av eventyrsamleren og sogneprest Jørgen Moe. Moe følte det som et hedersverv å tale for æresgjesten. Andersen skrev i et brev til en venn at han trodde at Bjørnson følte seg forbigått og at han gjerne ville ha holdt talen.
Jørgen Moe talte til hedersgjesten
Moe begynte talen med å peke på at det var to grunner til at han var inderlig glad for å kunne ønske Andersen velkommen til Norge. Den ene var at han gjennom mange år hadde satt stor pris på hans diktning og, for det andre, at han hadde en bakgrunn som innsamler og gjenforteller av det norske folks eventyr.
Han snakket om at Andersen hadde skapt en ny, underfull poesiens verden i sin eventyrdiktning. Selv om eventyrene var fortalt for barn, inneholdt de klare, modne betraktninger om livet, som menneskelivets vrangsider fortalt i de barnslige humoristiske glimts lys.
Derfor var hans eventyr også blitt populære hos de voksne. Moe uttalte bl.a.: «Dette er Deres Digtergaves underfulde Tryllemagt, og at den forynger os, saaledes at Barnehjertet igjen banker i os med Sorg og med Glæde, under Smil og Taarer ved de Syner, De fører frem for os».
3 x 3 hurra
Moes tale ble flere ganger avbrutt av hurrarop og klappsalver fra publikum. Ved avslutningen oppfordret Moe forsamlingen til å istemme et nifoldig Hurra for dikteren.
H.C. Andersen var tydelig så beveget og rørt til tårer etter talen at han selv hadde vanskeligheter med å holde sin takketale. Andersen takket for den varme velkomsten han hadde fått.
Han fortalte at selv om han ikke hadde vært i Norge tidligere, kjente han landet godt gjennom maleriene til J.C. Dahl og Tidemand og Gude, fra våre diktere og tonekunstnere.
Han fortalte at han hadde hatt en norsk lærer på skolen i Odense, men denne hadde aldri fortalt Andersen noe om sitt fedreland.
Keilhaus inspirerende bok fra 1831
Det første glimt av Norge, som gjorde ham fascinert av landets store natur, fikk H.C. Andersen gjennom geologen Baltazar Mathias Keilhau bok «Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828» som kom ut i 1831.
Andersen skrev selv at han nesten ikke husket hva han hadde talt om, men han klarte seg bra og han så tårer i mange tilhøreres øyne. Bjørnson hevdet at han ikke hadde hørt ham holde en bedre tale.
Fortalte egne eventyr
Etter H.C. Andersens takketale kom kveldens godbit. Han satte seg ned i en stor lenestol på trappen og fortalte to av sine eventyr: «Snemanden» og «Det er ganske visst», som er eventyret om en fjær som ble til fem høns.
Her satt han, ved siden av det store hestekastanjetreet utenfor havestuen, og publikum flokket seg rundt ham. Det gjaldt å komme så nær ham som mulig for hans stemme var forholdsvis lavmælt. Han leste imidlertid så klart og tydelig at alle forsto ham.
Stormende jubel
Under lesningen bidro publikum med hjertelig god latter, og etter opplesningen var det stormende jubel. Det kom en regnbyge, slik at paraplyene kom opp og man måtte trekke inn i huset så lenge den varte.
Sorenskriver Birch-Reichenwald utropte et «Leve» for Danmark. Koret, som besto av både kvinner og menn, sang «Danmark, dejligst vang og vænge».
Andersen kvitterte med en skål for alt som er godt, skjønt og sant i Norge.
Man fortsatte med sang og samtale frem til ca. kl. åtte på kvelden, før H.C. Andersen sa farvel på trappen. Mange syntes det var alt for tidlig. Han ble møtt med levende tilrop «Kom snart igjen», og mange av damene kastet blomsterbuketter mot ham. Deretter ble han fulgt tilbake til hotellet av Birch-Reichenwald.