Av Carmen From Dalseng, masterstudent i biovitenskap, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.
I 1826 dro den franske naturviteren Alcide d’Orbigny på en ekspedisjon til Sør Amerika og samlet et utall eksemplarer av fantastiske planter og dyr.
Én av plantene som ble tatt med tilbake over Atlanteren var Victoria cruiziana – en kjempevannlilje, oppkalt etter Dronning Victoria, med blader så store at de kan bære et lite barn.
Botanisk hage på Naturhistorisk museum fikk sitt eksemplar i 1879, og det lille Victoria-veksthuset ble bygget i vannliljens ære. Siden har det ikke skjedd så mye på veksthusfronten i Botanisk hage.
Og det er kanskje ikke så rart? Hvorfor skal man egentlig bruke masse penger på å huse planter fra de varme tropene her i kalde Norge? Svaret på det handler om naturens dystre framtidsutsikter, og vår plass og rolle i det hele.
En kampanje som snart har 100-års jubileum
Helt siden 1930-tallet har Naturhistorisk museum og Botanisk hage forsøkt å få til et større veksthus. Forslag har blitt diskutert, vurdert, forkastet, og nye forslag har kommet til.
I 2017 landet man endelig på dagens plan: tre enorme glitrende kupler som kan huse verdens vilt forskjellige typer klima og spektakulære plantemangfold.
Forprosjektet har fått statlig støtte i mer enn et tiår. Det er ferdig. Byggetegninger, planer, plantelister – alt har ligget klart siden 2020. Da leverte Statsbygg et ferdigstilt forprosjekt til Kunnskapsdepartementet.
Statsbudsjettet for 2022 skulle bevilge pengene for å sette planene ut i livet. Men istedenfor et startskudd forsvant veksthusene helt fra statsbudsjettet.
En verden som vandrer hen og vandrer hit
Tiden for forunderlige reiser til ukartlagte strøk er over. Verden har krympet: våre handlinger når langt, og fjerne forandringer når hit. I 2022 forsvant den kinesiske sverdstøren, en australiensk froskeart, en orkidé, og en snegle; for alltid. Flere av dem hadde ikke vært observert på årevis, og de ble tilslutt erklært utdødd. Året før tok vi farvel med en flammefarget rødklatrefink, en glansvingesommerfugl og en tordivel, blant annet.
Når klimaet endrer seg, flytter arter på seg for å forbli i det miljøet de er tilpasset. Blir det varmere, flytter arter seg nordover (på vår halvkule) eller oppover i høyden. Sånn kan en hel klimasone «vandre» fra ett sted til et annet. Men hva blir konsekvensene av et middelhavsklima som ikke lenger ligger rundt Middelhavet? Eller en tåkeskog på topptur?
Tåkeskog er en helt spesiell type regnskog. Den er også eneste hjemmet til flere arter, for eksempel brillebjørnen – den søte lille bjørnen mange barn kjenner fra Ida Jacksons bøker. Når det blir varmere, flytter skogen seg oppover i fjellene. Men alle fjell har en topp, og der stopper vandringen. Til slutt gjenstår kun isolerte, små «øyer» av tåkeskog på fjelltoppene.
Slike endringer har selvfølgelig store implikasjoner for oss i Norge også. Ikke bare er den globale naturen vår felles arv og ansvar som menneskehet, men mange av artene som flytter på seg kommer jo nettopp hit.
Fusarium, for eksempel, er en muggsopp som liker det vått og varmt, med noe godt å spise. En kornåker i vårblomstring er perfekt, men tidligere har våren i Norge vært for kald. Ikke nå lenger. Når muggsoppen angriper kornet utvikler det seg gift som blir med i melet og videre inn i kanelsnurrene. Derfor har man i Norge måttet finne kornsorter som er mere motstandsdyktige enn de tradisjonelle sortene som ikke var forberedt på trusselen.
En helt ny verden
Poenget her er at det vi ser nå bare er den første dråpen i det som trolig blir en flom av endringer verden må innstille seg etter. Men hvordan i all verden skal noen engasjere seg for en forsvinnende tåkeskog hvis de ikke vet hva det er en gang? Du og jeg må kjenne til naturens rikdom og ikke minst samspill hvis vi skal forhindre at brillebjørnen mister sitt siste hjem, og forsvinner for godt.
Dette er målet med de nye veksthusene Naturhistorisk Museum har planlagt. Her vil man kunne se og forske på planter i sine naturlige habitat, og oppleve ulike klimasoner med et spektakulært mangfold.
For det er noe annet å se ting med egne øyne; å ta på og å lukte det. Men skal du vise frem store sammenhenger og stort mangfold, trenger du plass. Hvis du skal løse et problem, må du både kjenne til det. Og du må vite hvorfor det er viktig.
Ikke minst må du bry deg om det. Det er denne kunnskapen, forståelsen, og kjærligheten for naturen på planeten vår, disse veksthusene skal formidle. Og det er nå vi trenger dem, ikke en eller annen gang i fremtiden. Det er nå vi står i den største krisen for habitater og artsmangfold i menneskets tid. Vi vil ikke ha et utstillingshus for det som en gang var – vi vil ha et veksthus nå, for det som er, og trengs å reddes.
Dette innlegget har tidligere vært publisert på kronikkplass i Klassekampen.
Mandag 28. august åpner Naturhistorisk en publikumsutstilling om planene for nytt veksthus. Utstillingen blir å se i østfløyen av Tøyen hovedgård - vis a vis kafeen.