For å forstå hvorfor vi finner fossilene av havlevende dyr langt oppe i fjellene på Svalbard må vi se på hvordan et dyr, for eksempel en svaneøgle, går fra å være et levende dyr til å bli et fossil.
Etter at svaneøglen døde, lå den og fløt i overflaten pga. gass i magen. Hvis den lå slik lenge, kunne forråtnelsen føre til at hode eller luffer falt av.
Etter en stund hadde den råtnet så mye at luften slapp ut av magen, og dyret sank mot havbunnen.
Når kroppen landet på bunnen, tiltrakk det seg åtseletere som spiste kjøttet av beina. Disse dyrene spredte ofte beinrestene rundt omkring.
Til slutt er det bare de nakne beinrestene igjen.
Litt etter litt, over millioner av år, ble levningene langsomt dekt av mudder og gjørme, som etterhvert ble presset sammen og omdannet til stein.
Bevegelse av kontinentalplatene og kollisjon mellom landmasser hevet den millioner år gamle havbunnen opp fra havet.
Millioner av år med slitasje fra vann, is og vind har slipt bort steinen som lå over fossilet, slik at det kunne bli funnet av paleontologer.
