Mosdyr (bryozoer)

Bryozoer er en stor gruppe av kolonidannende, virvelløse dyr. De aller fleste er marine, dvs. de lever i havet, og bare noen få lever i ferskvann. Sitt norske navn - mosdyr - har de fått fordi noen typer av bryozokolonier nærmest kan se ut som et moselignende belegg på steiner og annet underlag.

Det finnes mange typer bryozoer i dag, og vi kan derfor studere dyrenes bløtdeler og finne ut hvordan de lever. Dette er meget viktig, for bryozoenes historie strekker seg nærmere 500 millioner år tilbake i tiden, da de eldste formene er kjent fra begynnelsen av ordovicium. Derfor skulle vi tro at bryozoene er godt kjent, men utenfor spesialistenes rekker er det ikke så mange som legger merke til dem, verken de nålevende eller de fossile. Dette skyldes nok at de er så små, men også at mange forveksler dem med koraller eller svamper selv om de har lite til felles med disse dyregruppene. Bryozoene, som utgjør dyrerekken Bryozoa, er faktisk nærmere i slekt med de enkeltlevende, skallbærende brachiopodene - armføttingene.

Beskrivelse av en bryozokoloni

En bryozokoloni er bygget opp av en mengde små enkeltindivider - zooider. Zooidene er stort sett mindre enn 1 mm lange. Kolonien kan bestå av ti-tusener av enkeltindivider og kan bli opp mot en meter i diameter. Hver zooide sitter i et eget, lite kammer, som gjerne har et ytre lokk. Det er disse kamrene som tilsammen danner den faste delen av kolonien.

I de fleste tilfeller består kamrene av kalk og det fører til at kolonien har gode muligheter for å bli fossilisert. Zooidene har en tentakkelkrans rundt munnen. Med tentaklene vifter de plankton, som er deres hovednæring, mot munnen. Enkelte zooider er spesialiserte, og kan ha som oppgave å holde kolonien ren, beskytte den mot angripere eller fungere som egg-kamre.

De aller fleste koloniene sitter godt festet til underlaget. Men en nålevende slekt har spesialiserte bein-lignende utvekster slik at hele kolonien faktisk kan spasere langsomt bortover sjøbunnen.

Bryozoene lever vanligvis på moderate dyp, mellom 5 og 40 meter, men de er også funnet i dyphavet, ned til 8000 meters dyp.

Vekstformer

Et viktig trekk ved bryozoene er deres evne til å bygge opp kolonier av sterkt varierende fasong. Veksten er ofte styrt av miljøet på det stedet kolonien holder til. Bryozoene trives best i klart, strømmende vann, hvor de kan ta opp næringspartikler fra vannet.



Vekstformene omfatter

  • skorpedannende bryozoer, sammenhengende eller forgreinete skorper (overtrekk) av varierende tykkelse (ett eller flere lag)
  • massive kolonier med utgangspunkt i skorper som så kan vokse til en halvkulefasong - hemisfærisk koloni
  • busk eller trelignende kolonier, gjerne kalt "greinbryozoer"
  • nettmønstrete kolonier
  • bladformete kolonier
  • kolonier som borer seg inn i annet kalkmateriale

Greinbryozo fra siluravsetningene på Malmøya, Oslo 

Skorpedannende bryozoer opptrer vanligvis på overflaten av skjell, tang og andre harde underlag. Kolonier av den nålevende Membranipora er vanlig på tang som lever på noen få meters dyp. På sjøpinnsvinet Micraster som finnes i de danske krittavsetningene er tilsvarende koloniformer ganske vanlige. Skorpekolonier utvikler seg på underlaget i sterk konkurranse med andre organismer, f. eks. andre bryozoer, svamper, mark, foraminiferer og beitende snegler.

De skorpedannende bryozoene kan danne lag på lag, og blir da til slutt massive eller hemisfæriske kolonier. Diplotrypa, som er vanlig i Oslofeltets ordoviciske avsetninger, danner slike halvrunde kolonier. Vi antar at disse levde på relativt grunt vann, hvor bølger satte vannet i bevegelse. Pga. koloniens form kunne den bedre motstå vannets ødeleggende kraft.

Oppreiste busk- eller trelignende kolonier, også kalt greinbryozoer, lever på relativt grunt vann. Som fossiler finner vi dem oftest som fragmenter av varierende størrelse. I tverrsnitt er greinene ovale eller runde og kan variere i størrelse fra noen mm opp til 10 cm. Slike bryozoer er relativt vanlig i Oslofeltets siluravsetninger. På Ringerike er det funnet hele lag som består bare av to til tre forskjellige bryozoarter. Disse lagene finnes ofte i nærheten av fossile revstrukturer, og man antar, ut fra bryozoenes levesett i dag, at de også var viktige komponenter i oppbygningen av tidligere tiders rev. Buskbryozoer med tynne, lange utvekster lever naturlig nok i relativt stille, dypere vann.

Nålevende koloni av Flustra

Nettmønstrete bryozoer, også kalt fenestrate bryozoer, har kolonier som består av lange tynne, ofte undulerende greiner hvor zooidene sitter, og tverrgreiner som forbinder disse. Greinene danner et fast perforert nettverk. Man antar at zooidenes tentakler setter havvannet i bevegelse slik at det strømmer gjennom perforeringene og får matpartikler til å bevege seg mot dyrenes munnparti. Nettmønstrete bryozoer er ofte ganske skjøre og vi finner dem vanligvis i sedimenter som er blitt avsatt i rolig vann. Den fossile bryozoen Archimedes som levde i karbon og perm, hadde en spiralformet koloni. Den sentrale delen var helt forkalket og det var bare på de ytre delene at nettmønsteret fantes.

Bladbryozoer. Malmøybryozoen Rhinopora malmoeensis er ganske vanlig i siluravsteningene i Oslo-området. Den besto av tynne blad som sto oppreist i vannet da den levde tidlig i silur. Kolonien ble liggende flatt på sjøbunnen da den døde, og slik finner vi den oppbevart i leirskifer i dag.

Bryozoenes utvikling og geologisk historie

Bryozoenes geologiske historie strekker seg tilbake til tidlig i ordovicium, dvs. for ca 480-500 mill. år siden. 15.000-20.000 fossile arter er kjent, og det finnes ca 4.000 nålevende arter. To geologiske episoder er viktige i bryozoenes utviklingshistorie. Den første fant sted i ordovicium og representerer den første opptreden av bryozoer og utviklingen av seks ordner som dominerte gjennom resten av paleozoikum. Den andre episoden fant sted i slutten av kritt, og markerer utviklingen av orden Cheilostomata, som dominer i dag, med ca 1.000 slekter. Denne og andre viktige grupper utviklet seg i slutten av mesozoikum etter at de fleste paleozoiske bryozo-ordnene døde ut på overgangen mellom perm og trias, for ca 250 millioner år siden.

Det synes klart at bryozokolonienes vekst og utforming blir sterkt påvirket av ytre krefter som strømmer i vann m.m. Men som for alle levende organismer spiller de arvemessige forholdene inn. Hos enkelte bryozogrupper kan vi se hvordan den samme utformingen av kolonien dukker opp til forskjellige tider og i forskjellige grupper. Eksempler på dette finner vi i de nettmønstrete koloniene hos Fenestella og Archimedes fra paleozoikum. Archimedes som levde i karbon og perm, med spiralformete og nettmønstrete kolonier antas å ha hatt samme levesett som den nålevende formen Bugula. Denne vekstformen opptrer også hos to former i mesozoikum.

Rask utvikling av stadig nye arter er viktig dersom man skal bruke fossilene til å datere og sammenligne de lagdelte avsetningene. Fossiler som brukes til slik nøyaktig datering kalles ofte for lede- eller indeksfossiler. I Oslofeltets kambro-silurlagrekke er trilobitter og graptolitter eksempler på slike fossiler. Bryozoene er til nå ikke godt nok undersøkte og har ikke oppnådd en slik status. I enkelte deler av den geologiske lagrekken mangler andre viktige ledefossiler og da kan bryozoene komme inn. Deres raske utvikling i ordovicium og i perm tilsier at de kan være gode ledefossiler i disse periodene.

Kanskje viktigere er bruk av bryozoer til paleoøkologiske tolkninger. Som nevnt vokser koloniene i samsvar med de ytre fysiske forholdene (vannstrøm, vannkvalitet, lys, temperatur og saltholdighet). Man kan nesten si at bryozokoloniene på mange måter avspeiler omgivelsene. Ut fra funn av fossile bryozoer kan vi derfor også si noe om avsetningsmiljøet i tidligere tider.

Av Hans Arne Nakrem
Publisert 5. feb. 2009 14:12 - Sist endret 13. sep. 2013 15:07