Urtehagen

Bulmeurt, Hyoscyamus niger, i søtvierfamilien er skikkelig skummel, ja, det oser nesten middelalderske mørkemakter ut av den.

Ja, hva skriver vel Henrik Wergeland: ”… dens hæslige Lugt og Udseende synes noksom advarende til at gjøre den kjendelig som farlig Giftplante, da ingen indenlandsk Urt i den Grad har noget Modbydeligt ved sig…”

Bulmeurt kan spire opp fra frø som har ligget i hundrevis av år i jorda, og så skal den i løpet av bare ett til to år produsere mengder av frø, som kanskje må ligge i hundrevis av år til før de spirer på nytt. Derfor dukker den ofte opp på steder hvor det rotes i jorda – som troll av eske!

Ei plante som kan vente så lenge og satse så mye, må ikke ha gjort dette forgjeves, den må derfor være godt beskyttet – av gift, skrekkelig gift! Den inneholder 0,05-0,15 % av alkaloidene hyoscyamin og skopolamin. Disse har sterk narkotisk virkning.

Dette har vært kjent siden oldtida. Ved å varme opp frøene fordamper alkaloidene, og disse dampene virker bedøvende. De gamle babylonerne hadde et råd mot tannpine: å puste inn bulmeurtrøyk. Ingen tvil om at denne – slett ikke ufarlige kuren – faktisk døyvet smertene. Oraklet i Delfi satt sannsynligvis i bulmeurtrøyk da hun ga sine svar, som bare prestene kunne tolke, og som nesten alltid var slik som de eller styresmaktene ønsket. Landevegsrøvere brant bulmeurtfrø i hønsehusa slik at hønene holdt seg rolige og kunne puttes rett i sekken. Derfor heter bulmeurt på engelsk, henbane.

Og nå kommer det mest spektakulære – men ikke nødvendigvis det mest troverdige: hekser, heksesabbater og djevelen og hans demoner. En bulmeurtforgiftning arter seg ved at personen får svevende følelse, faller i søvn og opplever kraftige og ofte sterkt erotiske hallusinasjoner. Alkaloidene tas lett opp gjennom huden, og noen tror at bulmeurt inngikk som en viktig ingrediens i de salvene heksene gned seg inn med. Det påstås at de smurte salven på kosteskaft og satte seg skrevs over det slik at den påvirket de tynne slimhinnene i vagina. Da rusen ofte innledes med en flygende følelse, ja, da har vi heksa på kosteskaftet! De ekstatiske drømmene som fulgte var ofte var sterkt livaktige. Ja, heksene trodde rett og slett de hadde opplevd det i virkeligheten! Derfor var det lett for rettsvesenet å presse tilståelsene ut av de arme kvinnene under datidas hekseprosesser – det desidert svarteste kapittelet i europeisk religionshistorie.

Hva brukes bulmeurt til i dagens medisin? Tja, ikke så mye egentlig, men litt som krampeløsende middel ved astma og i tabletter mot reisesjuke. Nå til dags er bulmeurten skjøvet over fra middelalderens svartebøker til dataalderens rødlister. Her er den oppført som en truet art.

Hvor finner jeg bulmeurt?

Bulmeurt i Botanisk hages hageutforsker (databasen)

Egen side om lin her.

Purpursolhatt, Echinacea purpurea, er en høyreist plante i kurvplantefamilien. Den har store purpurfargete, rosa eller sjeldnere hvite blomsterkurver, der randkronen er utstående eller svakt hengende. Skivekronen i midten har mørk farge. Det er en flerårig plante som blir 80-100 cm høy med avlange, brede blader.

Purpursolhatt er viltvoksende i Nord-Amerika, der den vokser på prærien og i åpne skogområder. Den er hardfør og lett å dyrke i Norge og trives på solrike plasser i god hagejord. Purpursolhatt, smalbladet solhatt (Echinacea angustifolia) og blek solhatt (Echinacea pallida) dyrkes i stor skala i USA og Europa for det medisinske markedet, men også som prydplante.

Nordamerikanske indianere har brukt solhatt mot en lang rekke plager, bl.a. hoste, tannpine, hudplager og slangebitt. Planten er omtalt som medisinplante i vitenskapelige verk fra 1700-tallet. I dag kan du kjøpe solhatt i helsekostforretninger og på apotek for bl.a. å styrke immunforsvaret og mot forkjølelse.

Slektsnavnet Echinacea er utledet fra det greske ordet echinos, som betyr pinnsvin eller sjøpinnsvin, og henspeiler på de piggete tørre frøhodene.

Purpursolhatt dyrkes i Urtehagen.

Hvor finner jeg purpursolhatt?

Purpursolhatt i Botanisk hages hageutforsker (databasen)

Revebjellens vitenskapelige navn er Digitalis purpurea. Digitalis hentyder til de finger-lignende blomstene og på dansk kalles den da også for Fingerbøl. Purpurea hentyder til den purpurrøde blomst, men de kan også være helt hvite. Alle deler av planten inneholder flere sterkt giftige glykosider, for eksempel digitoksin og digitalin, som virker på hjertet. Legemidler med disse stoffene kan gjøre pasientens hjerteslag mer regelmessige og kraftigere samtidig som blodtrykket øker. Større doser er derimot livsfarlige, og 2-3 gram tørkete blad kan være dødelig!

Historien om revebjelle er på mange måter en historie om fornuftens inntreden i urtemedisinen: I Shropshire i England levde det på slutten av 1700-tallet ei klok kone som laget medisin mot vatersott. Vatersott skyldes opphoping av vann i kroppen og er symptom på hjertesjukdom. Denne medisinen var sammensatt av 20 forskjellige urter, men revebjelle var en av hovedbestanddelene. Hun holdt oppskriften strengt hemmelig. Med urteblandinga oppnådde hun nemlig helbredelse der leger hadde stått maktesløse. En lege ved navn William Witherling ble interessert. Han skjønte at hemmeligheten var revebjella, men først etter 20 års forskning framla han – i 1785 – et arbeid om revebjellas virkning på hjertet og dens bruk mot vatersott grunnet hjertesvekkelse. Dette arbeidet var så grundig at det faktisk la grunnsteinen for dagens behandling av hjertepasienter med preparater fra revebjelle.

Den er vanlig på Vestlandet, men er plantet i hager i store deler av Norge. Helt opp til våre dager ble blad av viltvoksende revebjelle sanket og solgt til apotekene. Blomstene produserer store mengder nektar. Det frarådes å suge nektar fra blomstene, da en kan få giftige plantesafter i munnen.

Hvor finner jeg revebjelle?

Revebjelle i Botanisk hages hageutforsker (databasen)

Solblom (Arnica montana) kan karakteriseres som selve symbolet for en slåtte- eller beitemark i tradisjonell hevd og med lang kontinuitet.

Solbolm er en vill art i Norge, men svært sjelden andre steder enn der en kan se tydelige spor etter mennesket fra tidligere tider.

Denne solgule kurvplanten trives på ugjødsla enger i tradisjonell drift med svakt sur jord, i glissen skog og på lynghei. I 2007 signerte postkort miljøvernminister Erik Solheim  til alle kommuner  med anmodning om å bevare truete arter, ble det Valle kommune i Aust-Agder og Songdalen kommune i Vest-Agder som mottok postkort med solblom på. I tillegg fikk Nes kommune i Akershus et postkort med solblomengmøll. Det er en liten sommerfugl som er knyttet utelukkende til solblom. Om solblom forsvinner, så forsvinner også denne - og andre insektarter - fra vårt land.

Før 1950 og de store strukturforandringene i landbruket var solblom et vanlig syn på enger på Østlandet, Sørlandet og Vestlandet. Blytt (1874) betegnet den som vanlig og Bryhn (1876) omtalte solblom "i utrolig stor Mængde" på Jæren.

I takt med at arealet av naturbeitemark, skogsbeite og naturlige slåtteenger minsket på 1900-tallet, begynte solblom å minske i utbredelse. Gjengroing, innsådde grasarter, bruk av kunstgjødsel og planting av gran på gammel eng er de største truslene mot plantearten. Grunnet nedgangen i utbredelse er den kategorisert som "sårbar" på Norsk Rødliste fra 2006.

Når solblom begynner å blomstre er det tid for slått. I Sverige heter arten til og med slåttergubbe. Den øverste store blomsterkurven har blitt kalt bonden og de to kurvene lenger ned på stilken for dräng og piga. Den var kjent fra Bondepraktikan med vers som:

När slåttergubben kommer med piga och dräng,
då är tid för bonden att bärga sin äng.

Planter som folk har vært opptatt av i lang tid har gjerne mange navn. På Romerrike blir den fortsatt kalt gul prestekrage og i Agder bruker eldre slåttekarer betegnelsene hestablom og tobaksblom. I Blytts flora ble den kalt både solblom og jonsokblom. Ove Arbo Høegh nevner mange gamle lokale navn: slåttmann, slåtteblom, nyseblomst, hestafivel, sankthansblom, rosseblom, stokksvæve, tobaksrose, tobaksoleie, snusblad, ølkong og fyllegras.

Lukten er kraftig om man stikker nesen ned i blomsten, derav navnet nyseblom. Tørkede blomster og blader har vært brukt som tobakksurrogat. Den begynner å blomstre rundt sankthans, jonsok, derav det navnet. Henrik Wergeland brukte det tyske/danske navnet volverlei, og skriver at den er "opløsende, nervestyrkende". Som te eller i øl kan den brukes "imod Lamhed, samt naar man har stødt sig eller forløftet sig".

Solblom er en flerårig plante med krypende jordstengel. Den formerer seg både vegetativt og med frø. Fra en basal bladrosett kommer det en opprett stengel med én, tre, fem eller en sjelden gang syv solgule blomsterkurver. Frøene spirer ikke hvis gresset er for høyt, og de unge plantene klarer seg også dårlig i tett plantedekke.

Ved slått fjernes mye vegetasjon, og solblom og andre konkurransesvake planter får bedre mulighet til å overleve. Redskap og husdyrtråkk lager sår i grastorva på enga. På disse små åpne jordflatene har solblomfrø en større mulighet for å spire. Den spirer også godt i utkanten av brente områder.

Hvis voksestedene for solblom går ut av bruk, vil gjengroing med buskas og trær hurtig skygge ut plantene, og arten forsvinner. Om vi vil bevare solblom på våre enger er en optimal skjøtsel å ikke gjødsle, å slå enga og ha et svakt etterbeite om høsten.

Arnikatinktur hører til den gamle folkemedisinen. Det finnes mange ulike kremer, salver, liniment og tinkturer med solblom å få kjøpt idag mot muskelsmerter, hevelser og for å få sår til å gro. Solblom dyrkes for kommersielt bruk flere europeiske land. Mer informasjon om innholdsstoffer og arnikatinktur finnes på lenken nedenfor.

Hvor finner jeg solblom?

Solblom i Botanisk hages hageutforsker (databasen)