Ask

Asken blomster på bar kvist i april-mai. Blomstene er små, svartfiolette og sitter i en tett klase. De uanselige blomstene er vindpollinerte. Ask er flerbu, det vil si at den har hannblomster, hunnblomster og tokjønna blomster på samme tre.

Frukten er vindspredt. Den er en nøtt med en omlag 3 cm lang grønn, flat vinge. Vingen har omtrent samme effekt som en helikoptervinge og fører til at frukten daler langsommere til bakken og derfor fraktes lengre unna med vinden.

Et askeblad er det vi kaller et sammensatt blad. Det består av 9-15 småblad (finner) som sitter parvis motsatte på midtnerven og avsluttes med ett enkelt småblad. Det er det vi kaller et ulikefinnet blad. Småbladene er smale, spisse og 4-10 cm lange.

Ask er et av de løvtrærne som får løv sist på våren og feller bladene først om høsten. Bladene er fortsatt grønne når de felles. I parken på tidligere Norsk Landbrukshøyskole på Ås (nå Universitetet for miljø- og biovitenskap) ble det i en tolvårsperiode registrert tida for lauvsprett på ask. Gjennomsnittsdatoen var 18. mai.f

Ask er blant de varmekjære edelløvtrærne. Den trives best der det er dyp, næringsrik og helst kalkholdig jord. Ask har stort vannbehov og finnes derfor gjerne langs bekker, ofte sammen med svartor. Rotsystemet er kraftig og går dypt. Som ung er asken skyggetålende, eldre trær er lyselskende.

Ask står oppført på Norsk rødliste 2015 som «sårbar» (VU). Dette skyldes askeskuddsyken, en nylig etablert sykdom som kan føre til en kommende populasjonsreduksjon. Askeskuddsyken er en visnesykdom forårsaket av soppen askeskuddbeger Hymenoscyphus pseudoalbidus, som fører til nekroser i veden og til at toppskudd visner. De første tegnene som kan sees på litt avstand er at mange skudd er døde. Ser man nærmere etter på enkeltskudd, kan man finne langstrakte nekroser med død bark. Veden under nekrosene blir brunlig til gråbrun. Infeksjonsprosessen er fremdeles ikke helt klarlagt, men en regner med at soppsporer infiserer blad og bladstilker gjennom spalteåpningene. Soppen går også inn i veden og forårsaker stopp i vanntransporten. Skuddene visner ovenfor angrepsstedet.

I nordvestre deler av Polen ble det tidlig på 1990-tallet registrert en tiltagende askevissning. Dette spredte seg raskt til andre deler av landet og til naboland. Soppsporene spres effektivt med vinden. De første sikre observasjonene på askeskuddsyke i Norge ble gjort i 2008, men symptomene ble observert på en planteskole også i 2007. Soppen kan ha vært tilstede i Norge i flere år før det uten å ha gjort særlig skade. I Norge er askeskuddsyken vanlig utbredt på Østlandet, Sørlandet og Rogaland. Den er i spredning på Vestlandet.

Mattilsynet har i en forskrift lagt ned forbud mot flytting av planter, formeringsmateriale og trevirke av ask ut av karantenesonen for å hindre videre spredning av askeskuddsyke på Vestlandet og til Trøndelag.

Askeslekten er mest utbredt i tempererte strøk på den nordlige halvkule. Det fins imidlertid også arter som vokser i tropiske Amerika og Asia. Vår ask vokser vill i hele Europa, unntatt i de nordligste delene og i sørlige deler av Spania og Portugal. Utbredelsesområdet strekker seg østover forbi Svartehavet til Det kaspiske hav.

Asken vandret inn til Norge fra sør i en varm periode etter siste istid, for 7000-4500 år siden. I Norge vokser ask vill i kyststrøkene og litt innover i landet i Sør-Norge, og nord til og med Nord-Trøndelag. Videre nordover til Nord-Troms er asken plantet, og flere steder har den spredt seg fra plantete trær og blitt naturalisert. Vestfold og Telemark er de fylkene der det vokser mest ask. Ask vokser fortrinnsvis i lavlandet, men i Seljord er den registrert opp til 720 m.o.h.

Beitende dyr spiser gjerne ung ask. Den gang man hadde mye dyr på skogsbeite, holdt de nede nyrekrutteringen. På gjengroingsmark, det vil si tidligere kulturmark som ikke lenger blir brukt og derfor er i ferd med å gro igjen, kan det til tider skyte opp tett med ask.

Ask tilhører slekten Fraxinus og er den eneste arten i slekten som vokser vilt i Norge. Flere utenlandske askearter plantes i hager. På verdensbasis omfatter slekten 40-70 arter. Asken tilhører oljetrefamilien, Oleaceae. De populære innførte hagebuskene syrin, gullbusk og liguster tilhører samme familie som ask.

Stammen er kraftig og rak. Barken er glatt og grågrønn. På gamle trær er barken noe grovere. Greinene er grove med karakteristisk bøy oppover aller ytterst. Knoppene er fløyelssvarte. Både greiner og knopper sitter parvis motsatt, i motsetning til de fleste andre trær hvor de sitter annenhver.

Ask er det norske navnet på treet Fraxinus excelsior. Treet heter ask overalt i Norge og har ikke dialektnavn. På andre språk har treet lignende navn: ask på svensk og dansk, ash på engelsk og Esche på tysk.

Ask er kommuneblomsten i Asker. Den har gitt navn til flere kommuner, øyer, gårder og andre steder. Navnet finnes både som ask-, aks- og som eske-, og det brukes både alene og i sammensetninger med –dal, -land, -haug, -lund m.fl. Noen eksempler: Asker, Askim, Askøy, Askehaug, Askeland, Aksnes, Eskelund, Eskerud. Mange familier har navn som knytter seg til treet.

Det norrøne navnet «asker» betyr også spyd. Det gjør fortsatt ordet «askr» på det treløse Island.  

Dyrefôr

Ask ble styvet rundt mange gårder. Å styve vil si at stammen ble saget over, slik at treet produserte mange nye greiner. Asken ble lauvet, dvs. at greinene med løv på ble klippet av. Kvistene ble brukt til husdyrfôr og var regnet for et godt og næringsrikt fôr.

Medisinplante

Uttrekk av unge blad og kvister inneholder stoffer som virker febernedsettende, hemmende på bakterievekst og smertestillende. Askeblader var en gammel apotekdroge, Fraxini folium.

Av askeved ble det i eldre tid destillert askesmilt eller askesmittel, som var ansett som et universalmiddel mot både innvortes og utvortes problemer. Det nevnes benbrudd, forstuing, brystverk, øreverk og sår.

På slutten av 1970-tallet var ukebladene fulle av stoff om et nytt vidundermiddel, askeavkok, som skulle hjelpe mot det meste. Prisene på askeved steg til store høyder, og folk hugget opp og kokte medisin på gamle askeski og lignende.

Trevirke

Askevirke har vært brukt til mange ulike formål. Nå brukes den til paneler, gulvbelegg, kjøkkeninnredning og møbler.

Ved

Ask gir glimrende ved til fyring. Bedre enn bjørk! Askeveden gir fra seg lite røyk når den brenner.

Norrøn mytologi

Yggdrasil var verdenstreet som bredte sine greiner ut over hele verden. Under treet samlet gudene seg til rådslagning. Grunnen til at treet var en ask, var at det var det gildeste av alle trær. Det står omtalt i den norrøne litteraturen i Voluspå, Grimnesmål og i Snorres Gylvaginning, som ble skrevet ned på Island i løpet av 1200-tallet.

Ask og Embla var de to første menneskene på jorden i den norrøne skapelsesberetningen. Ask var, som navnet indikerer, skapt av en askekvist, mens kvinnen Embla var skapt av en almekvist.

Sommervær

Ask og eik er de løvtrærne som får løv sist. Ifølge gamle talemål skal man kunne se hvordan sommeren blir ved å følge med på hvilken av artene ask og eik som først har løvsprett om våren: ”Ask før eik gir steik, eik før ask gir plask.”

Kalendermerke

I gammel tid, da man brukte planter som tegn på når tiden var inne for forskjellige aktiviteter, ble det sagt at når askeløvet var på størrelse med en barnehånd, kunne hestene finne nok fôr i fjellet.

Tradisjoner

Asken er tuntreet fremfor noe. Dette har trolig sammenheng med verdenstreet Yggdrasil. Fra gammelt av har skikken med tuntre hatt sammenheng med forfedredyrkelse.

Kjente personers bruk av ask

Skikjelken som Nansen brukte på ferden over Grønland ble laget av ask, og kan i dag ses på Skimuseet i Oslo. Det samme gjelder skiene til Kong Haakon 7.

Presten og dikteren Claus Frimann (1746-1829) har skrevet et hyllingsdikt til en ask som sto der han vokste opp, på Selje prestegård. Lyrikerne Halvor J. Sandsdalen og Arild Stubhaug utga diktsamlinger med bl.a. dikt om ask i henholdsvis 1960 og 1974.

Ask, et viktig tre i den norrøne mytologien, står omtalt i flere av eddadiktene som ble skrevet ned på Island på 1200-tallet.

Ask Burlefot i bøkene Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle er en av de best kjente romanfigurene i norsk litteratur.