Eik

Eik er sambu, det vil si at den har egne hann- og hunnblomster på samme tre.  Blomstringen er i mai, samtidig med løvsprett. Hannraklene er gulbrune, lange og hengende. Hunnraklene er korte med 1-7 blomster og peker oppover. Blomstene er vindpollinerte. I enden av hver blomst vokser det ut en skål, hams, som nøttefrukten sitter i.

Sommereik og vintereik har henholdsvis lange- og korte fruktskaft. Nøttene modnes i oktober. Treet setter ikke frø før det har blitt 50-60 år. Det er 4-6 år mellom hvert gode nøtteår. Nøttene blir spredt med gnagere og fugler, spesielt nøtteskrike.  Mange dyr samler forråd av frø og frukter om høsten som de gjemmer. Dersom nøttene ikke blir spist opp, kan spire året etter. Dette kalles hamstringsspredning.

Løvsprett er samtidig med blomstringen. Bladene er avlange og lappede. Sommereik har 3-6 par lapper, bladbasis er tverr eller hjerteforma og bladstilken er kort. Vintereik har 5-9 par lapper, kileforma bladbasis og lang bladstilk. En god huskeregel er at bladstilkene til vintereik er lange slik at de har plass til skjerf om vinteren.

Eik får ikke fine høstfarger, bortsett fra rødeik, som er et forvilla prydtre. Hos vintereika henger ofte de brune bladene på om vinteren.

Eik vokser i hovedsak i tørr skog og på berg. Eik er et lyskrevende treslag som trives best på lune solvendte plasser, og må ha en sommertemperatur på gjennomsnittlig 12,6 grader for å sette frø. Eik har pælerot. Treslaget foretrekker god næringsrik jord, og blir buskformet om jorden er for skrinn.

Sammen med slåttemark, slåttemyr, kalklindeskog og kalksjøer har hule eiker med virkning fra 13. mai 2011 fått status som en utvalgt naturtype. Utvalgte naturtyper er områder det skal tas særskilt hensyn til ved arealplanlegging, utbygginger og annen bruk og forvaltning av natur. Staten kan gi tilskudd til tiltak for å ta vare på den utvalgte naturtypen.

Hule eiker tilbyr viktige levesteder for svært mange ulike organismer. Eiketrær kan bli meget gamle, og de fleste hule eiker er mer enn 200 år. I løpet av eikas lange levetid oppstår mange viktige levesteder på og i treet, som grov sprekkebark og ulike miljøer med død ved og vedmuld. Dette er grunnlaget for eikas rike artsmangfold.

I følge flere kilder er eik det treslaget i Skandinavia som har flest arter knyttet til seg. Det anslås at 4-500 arter av lav, moser og sopp har eik som eneste eller viktigste vertstre. I tillegg kommer 8-900 insektarter, som igjen er assosiert med et stort antall parasitter fra ulike artsgrupper. Totalt kan man derfor anta at minst 1500 arter er forbundet med eik. Mange av disse er særlig knyttet til grove, gamle eiker.

Eikeslekten omfatter ca. 600 arter, hjemmehørende på den nordlige halvkule. Våre hjemlige eiker innvandret til Norge i varmeperioden som begynte etter siste istid, for ca. 8000 år siden. Perioden fra 5000 til 2500 år siden blir ofte kalt eikeperioden. Da var eikeskoger vanlige sør for Dovre, og eik hadde en større utbredelse enn den har i dag.

Eik utgjør ca 4% av vår norske løvskog. Det er kun i de to Agderfylkene som har eikeskog av noenlunde størrelse.

Eik er et kyst- og lavlandstre. Sommereik er den mest hardføre av våre eikearter. Den finnes fra Ringsaker og Sigdal på Østlandet og videre i ett bredt belte langs kysten fra svenskegrensen nord til Sogn og mer sjelden opp til Smøla i Møre og Romsdal. Man kan også finne plantede individer så langt nord som i Tromsø. I Hof i Vestfold er den funnet opp til 650 m.o.h.

Vintereik er mer knyttet til kystområdene. Den finnes langs kysten fra Halden i Østfold til Sula i Møre og Romsdal. Det er den dominerende eikearten i Agder-fylkene. Langt inn i landet er den bare funnet i Bygland, der opp til ca 400 m.o.h.

Nordgrensen for eik er en viktig plantegeografisk grense. Linné innførte betegnelsen "Limes norrlandicus" akkurat hvor eikas nordgrense går, og flere andre planter har også sin utbredelsesgrense her. Nord for denne klimagrensen vokser kun plantet eik.

Eikeslekta Quercus tilhører bøkefamilien Fagaceae. I Norge finnes to eikearter. Arter som er naturlig tilhørende i norsk natur er sommereik Quercus robur og vintereik Q. petraea. De to artene krysser seg og danner mellomformer som gjør at de kan være vanskelig å skille. I tillegg finnes det sparsommelige forekomster av rødeik Q. rubra, som har blitt innført som en prydplante fra N-Amerika og senere har spredt seg i naturen.

Eik har meget spesielle knopper. Se på knoppskjellene, de sitter i fem lengderekker på knoppen. Ovenfra er den derfor femkantet.

Noen år sitter bladene igjen på eika gjennom nesten hele vinteren, en bra måte å kjenne dem igjen på den kalde årstiden.

Agders fylkesvåpen.

Det latinske slektsnavnet Quercus har muligens en keltisk opprinnelse og er en kombinasjon av ordene quer som betyr vakker og quez som betyr tre. Robust er et ord som er avledet fra det latinske artsnavnet til sommereik robur som betyr hard og sterk. Vintereik trives godt på berg, noe som gjenspeiles i det latinske artsnavnet petraea som betyr vokser på berg.

Eik er navnet som blir brukt i Håvamål. Det har muligens en forbindelse med eikinn som betyr ”voldsom i sine bevegelser”.

Eike, Eiker, Eik og Eikern er eksempler på steder som har fått sitt navn fra treet. Eik forekommer også i mange sammensatte navn som Eikangervåg, Eikebø, Eikefjord, Eikeholt, Eikenes og Eikeland.

Veden hos eik har tydelige årer og er hard og tung. Den er rik på garvestoffer. Veden er meget holdbar og brukes i møbler og parkettgulv. Eik har vært brukt mye til redskap som skulle tåle slitasje, som vogner, hjul, meier og rivetinder.

Eik har blitt mye brukt til båtbygging. I seilskutetiden, 1500-1750 ble store deler av vår eikeskog rasert til dette formålet. Nederland hadde nok ikke vært den store sjøfartsnasjonen det en gang var uten tilgang på norsk eiketømmer. Osebergskipet og Gokstadskipet ble bygget i eik. De er så godt bevart fordi eik er svært motstandsdyktig mot råte.

Ved lagring av konjakk og vin på fat, utmerker eik seg som det beste treslaget å lage fatene av. Eik er sterkt nok til å lage solide fat av. Samtidig har eik er evne til å forbedre vinens smak. Fransk eik er mest ettertraktet til vinfat.

Ask og eik er de løvtrærne som får løv senest på våren. I følge gamle ordtak skal man kunne se hvordan sommeren blir ved å følge med på hvilken av artene ask og eik som først har løvsprett om våren: ”Ask før eik gir steik, eik før ask gir plask.”

Eik representerer styrke, visdom og livskraft. Derfor er det logisk at treet har hatt en viktig plass i vår kultur, religion og poesi. Guden Zeus ble i det gamle Hellas dyrket som en eikegud hvor eiketreet ble forbundet med lyn og torden. I vikingtiden var eiken guden Tors tre. I følge eventyret vokser det mange eiketrær over en begravd skatt.

Eik er forbundet med makt og tradisjon. Store og tunge eikemøbler sto på store kontorer som tilhørte store viktige personer. Eik forbindes med utholdenhet og styrke, med beskyttelse mot det onde, langt liv og penger. Det sies at ”hvis du begraver en eikenøtt en natt under månen, vil du motta penger i nærmeste fremtid”. Om dette vil hjelpe personene med de store eikemøblene gjennom dagens finanskrise, er uvisst.

Sparebankseika er berømt, en frittstående stor gammel eik som symboliserer styrke og stabilitet.

Eik er fylkesblomsten i Vest Agder, og fylkesvåpenet prydes av et eiketre. Mange kommunevåpen er også dekorert med eik. Her kan nevnes: Eigersund, Lund, Nedre Eiker, Songdalen, Tingvoll og Øvre Eiker.

På gården Ulleberg i Brunlanes står Ullebergeika. Det hule treet anslås å være ca. 700 år gammel og ha en omkrets på 8,5 meter. Det sies at både Hans Nielsen Hauge og mestertyven Ole Høiland har gjemt seg i den hule stammen for å skjule seg fra politi og lensmann.

Vintereik er nasjonaltre i Wales. Slekta eik regnes som nasjonaltre i USA.

Mange kjente forfattere har diktet om eik, som Henrik Wergeland, William Shakespeare og Gabriel Scott.

Et av de kjente eiketrærne i Norge er Den gamle Mester i Krødsherad kommune. Den ble fredet ved lov i 1914. Jørgen Moe bodde på prestegården fra 1853 til 1863 og skrev dikt til treet i 1859:

Den gamle Mester

Der stander en Eg paa Prestens Jord,
Hans Øie til dagligt Mærke;
Den løfter sig op over Dal og Fjord
Og strækker Grenene stærke.
Den bærer paa flere hundrede Aar,
Men frodig den løves Vaar for Vaar,
Hver rindende Morgenlue
Kun meer ærværdig at skue