En vandring gjennom nye Zoologisk museum 1910

Bildet kan inneholde: svart og hvit, stil, hai, kunst, slutt.

Midtpartiet i Langfløyen i første etasje. Nærmest en månefisk, deretter en monter med en kragehai og en laksestørje. (Foto: Væring)

Tirsdag 1. februar 1910 åpnet utstillingene i det nye Zoologisk museum. 

Dagen før hadde byggekomiteen overlevert bygningen til Det akademiske kollegium.

Den offisielle åpningen ble ledet av Universitetets rektor, geologiprofessor Waldemar C. Brøgger. Blant de tilstedeværende var notabiliteter fra Universitetet, Stortinget og Regjeringen, ordføreren i Kristiania, fylkesmannen og representanter fra flere ambassader.

Zoologisk museum hadde holdt til i østfløyen i Universitetets Midtbygning, Domus Media, i Karl Johans gate. Der var det blitt for liten plass til de stadig større samlingene av dyr som museet skaffet seg.

Den nye museumsbygningen, tegnet av arkitekt Holger Sinding-Larsen, var et monumentalbygg med fasader av grovhogde blokker av såkalt grorudgranitt (grefsensyenitt) fra Årvollåsen. Zoologisk museum var den første av tre museumsbygninger som ble oppført i Botanisk hage på Tøyen.

Museets leder, professor Robert Collett, hadde hatt ansvaret for å utarbeide de nye utstillingene. Han ble godt hjulpet av insektforsker og konservator Thor Hiorth Schøyen, konservator Alf Wollebæk (osteolog, arbeidet med skjeletter m.m.), konservator Emilie Arnesen (arbeidet med virvelløse dyr) og museets preparanter.

Ut fra avisartikler om utstillingene og fotografier tatt av firmaet O. Væring (tilgjengelig fra Nasjonalbiblioteket), får vi et inntrykk av hva publikum fikk se når de vandret gjennom utstillingssalene. Det finnes også en liten trykksak fra 1914: «Fører gjennom Kristiania og nærmeste omegn», der konservator Alf Wollebæk beskriver utstillingene, som da var blitt noe endret etter Colletts død i 1913. Dette danner grunnlaget for denne fortellingen om museet og de mest interessante objektene de første årene etter åpningen. I det følgende er også utdrag fra historien om anskaffelsene tatt med.

Verdens og Norges dyreliv

Collett hadde arbeidet iherdig gjennom flere år for å fornye og utvide museets samlinger. Målet var å vise publikum et representativt utvalg av verdens dyreliv i det nye museet, i tillegg til omfattende samlinger av norske dyr. Innsamlingsreiser ble gjennomført av museets ansatte og personer sendt ut av museet. Mange utstillingsobjekter kom som gaver fra nordmenn i inn- og utland, som resultat av byttehandel med andre museer eller de ble kjøpt fra profesjonelle dyrehandlere.

Utstillingsarealene besto av fire saler: to i første etasje og to i annen etasje. Inngangen til utstillingene var fra sørsiden av bygningen, som også var kontorfløyen.  Her kom man inn i Rotunden eller Forhallen, som var åpen opp til annen etasje og ble opplyst av to vakre elektriske lysekroner som hang over hverandre. På veggene hang det hoder, horn og gevirer av pattedyr, bl.a. to utstoppede hoder av moskusokse og et reinsdyr med stort gevir. I et hjørne var det plassert en stor kvelerslange i et palmetre.

Fra Forhallen kom man inn i Langfløyen, som er den største av salene i første etasje. Her var det høyt under taket med fire pilarer på hver side av midtgangen. I denne salen var noen av museets mest spektakulære objekter utstilt.

Månefisk og kragehai

Det første man møtte i midtgangen var en stor utstoppet månefisk (også kalt klumpfisk). Månefiskene holder til i sørligere farvann men blir av og til funnet døde langs Norges kyster. Det utstilte eksemplaret drev i land ved Lista i Vest-Agder i 1896 og var en hann på 286 kg og 1,8 meter lang.

Det neste man støtte på var en lav monter med utstoppede fisker. Den sjeldneste av disse var en kragehai. Den ble fanget i garn på 100-150 favners dyp ved Bugøynes i Finnmark sommeren 1896. Kragehaien målte 1,9 meter. Da den ble bragt til land i Vadsø, ble den kjøpt av kommandøren på korvetten «Ellida», P. Th. Salvesen, som ga den videre til museet.

Kragehaien er en primitiv hai som har vært forvekslet med en sjøslange. Så vidt man vet er dens viktigste utbredelsesområde utenfor Japan. Den dag i dag er dette det eneste funnet av arten i Norge. Ved siden av kragehaien sto en laksestørje (også kalt glansfisk), som påtreffes med jevne mellomrom langs kysten. Eksemplaret av laksestørje som ble stoppet ut var 1,2 meter langt og hadde drevet i land på Vallø ved Tønsberg i juli 1893. Den var en gave fra grosserer Alf Schmidt.

Egyptisk sjiraff døde i Sverige

Bildet kan inneholde: sjiraff, hode, giraffidae, øye, vann.
Den utstilte sjiraffen var en gave fra visekongen av Egypt til Kong Oscar I. (Foto: Væring)

Bak denne monteren sto en utstoppet sjiraff. Den var opprinnelig gitt som gave fra visekongen Muhammad Ali av Egypt til Kong Oscar den første i anledning hans kroning i Stockholm i 1844.

Sjiraffen ble fraktet levende til Sverige, men døde underveis i nærheten av Gøteborg. Den ble flådd, og Kong Oscar ga skinnet i gave til Universitetet. Der ble den liggende uten å bli utstoppet, da man manglet et skjelett som kunne gi kunnskap om riktige mål. Sjiraffen ble utstoppet først tretti år senere.

Bak sjiraffen sto en lav monter med krokodiller og skilpadder og deretter en monter med hvalross og noen mindre seler.  Helt i enden av midtgangen sto det en stor, ruvende hann av Stellers sjøløve med løftet hode. Den kom fra Det okhotske hav og ble anskaffet fra Bergens museum i 1898-99. [Artikkelen fortsetter under bildet.]

Bildet kan inneholde: svart og hvit, bygning, stil, bilderamme, vindu.
I nordenden av Langfløyen sto en stor hann av Stellers sjøløve. (Foto: Væring)

Bergens museum hadde sannsynligvis fått sjøløven i gave som skinn i 1886 fra Leonard Stejneger ved Smithsonian Institution. Den ble innsamlet på øya Tyulenly (også kalt Robben Island) ved Sakhalinøya under en ekspedisjon i 1882-83 til Kamtchatka og øyene i Beringhavet.

Venstre side av midtgangen var viet til norske dyr. De fleste arter av norske pattedyr og fugler var representert her, ordnet etter slektskap. Her var det store montre med flere hyller i høyden, plassert på tvers i rommet. Mellom disse fantes mindre montre, hvorav noen viste insekter og andre små virvelløse dyr. Det var også plansjer som forklarte deres indre bygning.

Zoologiske rariteter på besøk

I denne delen av salen var det også eksemplarer av sjeldne dyr som tilfeldigvis hadde dukket opp i Norge slik som tårnugle, svartstork, islandsk jaktfalk, rosenmåke og en gråhodealbatross som ble skutt på isen på Fiskumvannet i Buskerud vinteren 1837.

Blant kuriositetene var også en kjempemanet funnet utenfor Drøbak i oktober 1894 innlevert til museet av dampskipsekspeditør August Lehmann. Det var nærmere bestemt en lungemanet og hadde en diameter på ca. 45 cm. Arten holder vanligvis til i Middelhavet. Det var også utstilt noen arter som var satt ut i Norge til jaktformål, slik som dåhjort fra Hankø og sørhare (tyskerhare) fra Asker.

Sju eksemplarer av dåhjort fra Sjælland i Danmark ble satt ut på Hankø i 1901-02. Det ble satt ut sørharer fra Böhmerwald i Tyskland på Borøya ved Sandvika i 1901. De spredte seg raskt til nærliggende øyer og fastlandet men døde ut etter få år. Ett individ ble skutt av Fridtjof Nansens bror Alexander i Sørkedalen i 1905. Det utstilte eksemplaret av sørhare var skutt i desember 1901 og gitt av Halvard Torgersen fra Hvalstad i Asker.  [Artikkelen fortsetter under bildet.]

Bildet kan inneholde: fottøy, sko, svart, hylle, bygning.
Utstilte ryper og andre norske hønsefugler i ulik drakt. (Foto: Væring)

Hønsefuglene var godt representert i denne delen. Her kunne man se bastarder mellom forskjellige arter, f.eks. rakkelhane, en krysning mellom storfugl og orrfugl. Blant rypene var det eksemplarer av unger i ulik alder og individer som viste variasjonen i fjærdrakten gjennom året.

Utdødde og nålevende dyr

På høyre side i lokalet var det stilt ut et stort antall representanter for ulike grupper av utenlandske dyr. Her var det flere større rovdyr. Det var også mange rariteter, bl.a. en monter med utdødde dyr, deriblant Norges eneste utstoppede eksemplar av geirfugl. Verkseier Nicolai Aall fra Nes Verk ved Tvedestrand byttet i 1845 til seg geirfuglen mot en norsk bjørn. Byttehandelen ble gjort med professor Johannes Reinhardt ved Det Kongelige Naturhistoriske Museum i København.

Aall hadde Norges største private samling av pattedyr, fugler og insekter. Han ga i årenes løp en rekke pattedyr og fugler til museet. Aalls firma gikk konkurs i 1884, og da fikk Universitetet kjøpt hele hans samling. Mange av objektene ble fordelt videre til de øvrige norske naturhistoriske museene og enkelte skoler, men en god del ble beholdt av Zoologisk museum, bl.a. geirfuglen. Den utstoppede geirfuglen hadde fått litt for lang hals, så den ble stoppet om og halsen avkortet med 11 cm.

Spurver fra Knudsen på Hawaii

Blant andre fugler som i dag er helt eller nesten utdødde, var det også en samling med spurvefugler som bare finnes på Hawaii. En hel gruppe av dem var montert på diverse tregrener. De fleste av spurvefuglene (sannsynligvis alle) var en gave fra den velstående norske plantasjeeieren Valdemar Knudsen som hadde utvandret til Hawaii og bodde på øya Kauai. Han hadde bygd en hytte høyt oppe i fjellskogen, og hadde som hobby å samle inn lokale fugler og planter.

Fra Kauai sendte han mange fuglearter til det naturhistoriske museet ved Smithsonian Institution, Washington D.C., der den norske fugleforskeren Leonard Stejneger undersøkte samlingen. Flere nye arter ble beskrevet for vitenskapen basert på Knudsens innsamlinger. I 1890 mottok også Zoologisk museum i Kristiania en samling fugler fra Knudsen. Samlingen utgjorde 50 fugler fra Hawaii fordelt på 28 arter. Blant disse var mange av de samme spurvefuglartene som Stejneger tidligere hadde fått tilsendt.

Vandreduer fra Niagara

Museet hadde også skaffet seg flere andre utdødde eller meget sjeldne fuglearter som sannsynligvis var plassert i samme monter. Blant disse var et par huiaer (kalles i dag svartflikfugl) fra New Zealand og vandreduer fra USA. Huiaene kom fra prof. Newton ved museet i Cambridge i 1899-1900.

Zoologiprofessor Laurits Esmark skaffet til veie tre eksemplarer av vandredue fra Niagara under en studiereise til Amerika i 1870-71. Den siste sikre observasjonen av huiaen var i 1907, og det antatt siste eksemplaret av vandredue døde i Cincinnati Zoo i 1914. Museet hadde også to eksemplarer av keiserspett som var samlet inn i 1890-91 under Carl Lumholtzs ekspedisjon til Sierra Madre i Mexico som nå nærmest er utryddet.

Orangutang fra Sumatra

Gikk man ned noen trappetrinn fra enden av langfløyen, kom man inn i neste utstillingssal, Hallen, eller Verdensdelenes sal. Her var det egne montre med dyr ordnet etter dyregeografiske regioner: Afrika, Australia, Asia, Sør-Amerika, Nord-Amerika og Sydhavsøyene. Langs veggene var det montre med bl.a. krypdyr, fisk og virvelløse dyr fra hele verden.

I den nordamerikanske monteren sto en stor bisonokse, som museet hadde byttet til seg i 1907 fra Smithsonian Institution.  Den amerikanske bison var på den tiden nesten utryddet, senere har bestanden tatt seg betydelig opp takket være effektive bevaringstiltak. I den nordamerikanske monteren sto også en stor moskusokse som var samlet inn på Den andre Fram-ferden (1898-1902) som utforsket de arktiske delene av Canada.

Viktige samlinger hadde museet skaffet seg fra andre deler av verden ved å sende egne folk ut på innsamlingsekspedisjoner. Museets preparant Jacob Iversen reiste til Sumatra i 1888 og var gjest hos brødrene Andreas og Hans T. Kamstrup ett års tid. De drev tobakksplantasjer og var ivrige bidragsytere til museet. Hans Kamstrup fikk kongens fortjenstmedalje i gull for sine bidrag til Universitetet, og Iversen sendte et stort antall dyr hjem hvorav mange ble stoppet ut. Asia var godt representert med både pattedyr og fugler. To store orangutanger fra Sumatra var utstilt i en av de to Asia-montrene.

Lumholtz’ pungdyr og Crawshays sebra

Etnografen og oppdageren Carl Lumholtz samlet også inn et stort antall dyr, bl.a. over 700 fugler under sin reise til Queensland i Australia i 1880-83. Blant disse var flere arter pattedyr, bl.a. en trekenguru, et maurpiggsvin og to opossumer, som ikke tidligere var kjent for vitenskapen.

Den unge studenten Knut Dahl og hans kamerat Ingel Olsen Holm (preparant) reiste på oppdrag for museet til Sør-Afrika i 1893-94 og videre til Australia i 1894-96. Dahl samlet inn et stort antall dyr fra forskjellige dyregrupper og over 20 nye dyrearter ble beskrevet. Dahl hadde også med seg åtte hodeskaller av aboriginer, og én av disse ble utstilt i samlingene.

I den afrikanske monteren var det en rekke antilopearter og bl.a. et eksemplar av den antatt sjeldne underarten av sebra som kalles Crawshays sebra (Burchells sebra) fra Gorongosafjellet nær Zambesielva i Mosambik. Den ble skutt i 1897 av storviltjegeren Paul F. Bertelsen.

I 1911 kom det for øvrig et nytt pattedyr inn i monteren, en okapi, en slektning av sjiraffer. Denne nylig (1903) oppdagede arten levde i regnskoger i det sentrale Afrika. Eksemplaret var fra Belgisk Kongo og en gave fra doktor Inge Heiberg som studerte sovesyke i området.

I dette utstillingsområdet var det også plassert en stor monter som viste typiske, store europeiske pattedyr som elg, rein, hjort, bjørn, ulv, jerv og gaupe. Museet hadde fått noen prektige rovdyr i gave fra verkseier Nicolai Aall, bl.a. en bjørn skutt i 1860 og en gaupe i 1866, begge fra Aalls hjemtrakter i Aust-Agder.

Kongelig reinsdyr

En stor elgokse hadde Robert Collett selv skutt. En prektig reinsbukk med gevir med 36 takker, «Kongsbukken», var skutt av språkprofessor Jens Andreas Friis, som også var en ivrig jeger. Historien bak denne bukken er knyttet til Kong Carl XV som kom innom gården Elstad i Ringebu etter å ha blitt kronet til norsk konge i Trondheim i august 1860.

Friis oppholdt seg da på seteren til Elstad og ble bedt om å skaffe reinsdyrkjøtt for servering til kongen. Friis dro ut på jakt og skjøt en stor bukk. Han var en god jaktkamerat av professor Halvor Heyerdahl Rasch, leder av Zoologisk museum. Rasch deltok også i jakten, og bukkeskinnet havnet på museet og ble stoppet ut.

Paradisfugl fra Ny-Guinea

Et rikt utvalg av vakre paradisfugler fra Ny-Guinea var utstilt. (Foto: Væring)

I tillegg til de store monterne med dyr fra verdensdelene var det mindre montre med dyr fra land som Ny-Guinea, Madagaskar og Ny-Zealand. I monteren fra Ny-Guinea fantes en hel gruppe med fargerike paradisfugler. Disse var innkjøpt bl.a. fra Edward Bartlett ved Zoological Society i London i 1898-99.

Sjeldne halvaper og andre pattedyr og fugler fra Madagaskar var kommet som gave fra misjonærene Olaf Stokstad og Bjørn Elle i perioden 1907-09. I 1875 kjøpte museet en samling pattedyr fra Madagaskar fra legen Christian Borchrevink.

Fra Ny-Zealand ble det bl.a. vist kiwier og store papegøyer som kakapo (uglepapegøye) og kea, den sistnevnte var kjent for å kunne ta livet av sauer. Museets fugler fra Ny-Zealand var et resultat av bl.a. innkjøp i USA av Laurits Esmark, gaver fra konsul Johannes Graff og bytte med Colonial Museum i Wellington på 1870-tallet.

Mange av de utstoppede dyrene i denne salen, spesielt arter fra Sør-Amerika var innkjøpt hos dyrehandleren William Rosenberg i London. Også en tiger fra India og et par paradisfugler fra Ny-Guinea kom fra hans firma.

Ny fløy aldri bygd

Fra Verdensdelenes sal kom man ut i Trappehallen. Her var det tenkt at hovedinngangen skulle være i fremtiden. Arkitekttegningene til huset viser at det skulle bygges ut videre nordover med en langfløy og en forhall/kontorfløy speilvendt av det som allerede var bygget. Det kan man se ved at nordveggen fortsatt består av kun murstein, ikke kledd med grorudgranitt som resten av bygget. Det var den gang ikke penger til å bygge mer enn halve bygget, og det har det tydeligvis heller ikke vært senere.

På sidene i Trappehallen befant det seg en monter med fugler og polare pattedyr dominert av en stor elefantsel hann fra og en annen monter med en hunn og en krabbeetersel. Noen av disse, var gave fra marinekaptein Theodor Ring som deltok på sel- og sjøløvefangst med skipet «Solglimt» på Crozetøyene i 1907-08, mens andre objekter som kom til museet omtrent samtidig, inklusiv elefantselhannen, var gaver fra hvalfangstbestyrer Carl Anton Larsen på Sør-Georgia. En stor isbjørn som ble skutt på Fridtjof Nansens ekspedisjon med «Fram» over Polhavet 1893-96, var også utstilt.

200 biologiske grupper

En biologisk gruppe med snøugle og byttedyr. (Foto: Væring)

Øverst i Trappehallen gikk man inn i annen etasjes to saler. De var tilsvarende salene i første etasje, men her var det laget en mesaninetasje med galleri rundt alle sider av salene støttet opp av to rekker med pilarer. På mesaninen var det plassert samlinger for studenter og forskere, ikke åpne for publikum.

Utstillingsarealet i annen etasje ble kalt Den biologiske hall, og her var det utstilt over 200 «biologiske grupper» plassert i montere av variabel størrelse. Gruppene omfattet ikke bare fugl på pinner eller pattedyr på stubber. Her ville Collett vise dyrene i sitt rette miljø. Derfor ble de plassert i mest mulig naturlige omgivelser blant planter og stein som Collett nøye hadde studert eller fotografert ute i naturen.

Horndykkere fra Dønna

Bildet kan inneholde: fugl, nebb, anlegg, kunst, phasianidae.
En av Robert Colletts biologiske grupper viser en familie av horndykkere fra Dønna. (Kilde: Nasjonalbiblioteket)

Ikke bare det, det ble også vist rovdyr og rovfugler med deres bytte, slik som tårnfalken foran sitt reir med insekter i nebbet og snøugler på lemenjakt, ved siden av en horndykker som svømmer med ungene på ryggen og svaler som mater unger under et takskjegg. Horndykkerne samlet Collett inn ved Altervatnet på Dønna i 1893-94. I andre montere kunne man kikke inn i reirene til røyskatt, ekorn og mus.

Insektene var også representert i skråmontere under vinduene med egne biologiske grupper som viste deres levevis og utvikling fra egg til voksne. Konservator Schøyen hadde ansvaret for å arrangere disse. Man kunne se et underjordisk humlebol og andre insekter i glassbur anbragt i deres naturlige omgivelser. I denne salen var det også utstilt en rikholdig samling med norske fisker, padder og krypdyr, bl.a. et glass med sprit hvor en hoggorm holder på å sluke en gulspurv.

Fuglefjell og bjørnehi

Bildet kan inneholde: vindu, svart og hvit, bygning, stil, kunst.
Fuglefjell med alke, toppskarv, lunde og krykke. (Foto: Væring)

Det mest ruvende i denne salen var et stort fuglefjell hvor man kunne oppleve hekkende sjøfuglarter som toppskarv, lunde, alke og krykkje. Stipendiat Ørjan Olsen ble sommeren 1908 sendt av museet til fugleøya Runde på Sunnmøre for å samle inn sjøfugler til dette nye fuglefjellet.

I en egen monter fantes et bjørnehi med små bjørnunger på størrelse med rotter. Én av disse skal Collett selv ha båret levende til museet. Et annet sted var redet til en beverfamilie med tre unger utstilt. Dette hadde Collett selv gravet ut under sine studier av bever i Åmli i Aust-Agder. En annen stor gruppe viste en fjellrevfamilie som Collett fikk tak i på Hallingskarvet i 1889. Stein og plantematerialet var samlet inn på Skeikampen. Den voksne fjellrevhannen hadde to fjellryper i munnen.

Disse utstillingene som åpnet i 1910, ble svært godt mottatt av publikum. Ved utgangen av juni hadde museet hatt hele 93 438 besøkende. Det var mye for en by som Kristiania, som på den tiden hadde 245 000 innbyggere.

Foto av gammel utstillingssal.
Den biologiske hall i annen etasje med «biologiske grupper» av norske dyr. Galleriet var forbeholdt forskere og studenter. (Fra Teknisk ugeblad. Foto: Væring)

 

Av Fridtjof Mehlum, zoolog, tidligere nestleder og forskningssjef ved Naturhistorisk museum
Publisert 11. apr. 2021 20:59 - Sist endret 10. okt. 2022 12:50