Olav Skarpaas

• Jacobsen, Rannveig Margrete; Birkemoe, Tone; Evju, Marianne; Skarpaas, Olav & Sverdrup-Thygeson, Anne (2022). Veteran trees in decline: Stratified national monitoring of oaks in Norway. Forest Ecology and Management. ISSN 0378-1127. 527. doi: 10.1016/j.foreco.2022.120624. Full text in Research Archive
• Kausrud, Kyrre Linné; Vandvik, Vigdis; Flø, Daniel; Geange, Sonya Rita; Hegland, Stein Joar & Hermansen, Jo Skeie [Show all 25 contributors for this article] (2022). Impacts of climate change on the boreal forest ecosystem. Scientific Opinion of the Panel on Alien Organisms and Trade in Endangered species (CITES) of the Norwegian Scientific Committee for Food and Environment. VKM Report. ISSN 2535-4019. 2022(15).
• Borgelt, Jan; Parada, Jorge Sicacha; Skarpaas, Olav & Verones, Francesca (2022). Native range estimates for red-listed vascular plants. Scientific Data. ISSN 2052-4463. 9. doi: 10.1038/s41597-022-01233-5. Full text in Research Archive
• Beigaitė, Rita; Tang, Hui; Bryn, Anders; Skarpaas, Olav; Stordal, Frode & Bjerke, Jarle W. [Show all 7 contributors for this article] (2022). Identifying climate thresholds for dominant natural vegetation types at the global scale using machine learning: Average climate versus extremes. Global Change Biology. ISSN 1354-1013. doi: 10.1111/gcb.16110. Full text in Research Archive
• Burner, Ryan; Drag, Lukas; Stephan, Jörg G.; Birkemoe, Tone; Wetherbee, Ross & Muller, Jörg [Show all 15 contributors for this article] (2022). Functional structure of European forest beetle communities is enhanced by rare species. Biological Conservation. ISSN 0006-3207. 267. doi: 10.1016/j.biocon.2022.109491.
• Burner, Ryan C.; Stephan, Jörg G.; Drag, Lukas; Birkemoe, Tone; Muller, Jörg & Snäll, Tord [Show all 15 contributors for this article] (2021). Traits mediate niches and co-occurrences of forest beetles in ways that differ among bioclimatic regions. Journal of Biogeography. ISSN 0305-0270. 48(12), p. 3145–3157. doi: 10.1111/jbi.14272. Full text in Research Archive
• Villellas, Jesus; Ehrlén, Johan; Crone, Elizabeth E.; Csergö, Anna Mária; Garcia, Maria B. & Laine, Anna- Liisa [Show all 52 contributors for this article] (2021). Phenotypic plasticity masks range- wide genetic differentiation for vegetative but not reproductive traits in a short- lived plant. Ecology Letters. ISSN 1461-023X. p. 1–16. doi: 10.1111/ele.13858. Full text in Research Archive Show summary

  Genetic differentiation and phenotypic plasticity jointly shape intraspecific trait variation, but their roles differ among traits. In short- lived plants, reproductive traits may be more genetically determined due to their impact on fitness, whereas vegetative traits may show higher plasticity to buffer short- term perturbations. Combining a multi- treatment greenhouse experiment with observational field data throughout the range of a widespread short- lived herb, Plantago lanceolata, we (1) disentangled genetic and plastic responses of functional traits to a set of environmental drivers and (2) assessed how genetic differentiation and plasticity shape observational trait– environment relationships. Reproductive traits showed distinct genetic differentiation that largely determined observational patterns, but only when correcting traits for differences in biomass. Vegetative traits showed higher plasticity and opposite genetic and plastic responses, masking the genetic component underlying field- observed trait variation. Our study suggests that genetic differentiation may be inferred from observational data only for the traits most closely related to fitness.

• Burner, Ryan; Birkemoe, Tone; Stephan, Jörg G.; Drag, Lukas; Müller, Jörg & Ovaskainen, Otso [Show all 10 contributors for this article] (2021). Choosy beetles: How host trees and southern boreal forest naturalness may determine dead wood beetle communities. Forest Ecology and Management. ISSN 0378-1127. 487. doi: 10.1016/j.foreco.2021.119023.
• Vandvik, Vigdis; Skarpaas, Olav; Klanderud, Kari; Telford, Richard J.; Halbritter, Aud Helen & Goldberg, Deborah E (2020). Biotic rescaling reveals importance of species interactions for variation in biodiversity responses to climate change. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. ISSN 0027-8424. 117(37), p. 22858–22865. doi: 10.1073/pnas.2003377117. Full text in Research Archive
• Halvorsen, Rune; Skarpaas, Olav; Bryn, Anders; Bratli, Harald; Erikstad, Lars & Simensen, Trond [Show all 7 contributors for this article] (2020). Towards a systematics of ecodiversity: the Ecosyst framework. Global Ecology and Biogeography. ISSN 1466-822X. 29(11), p. 1887–1906. doi: 10.1111/geb.13164. Full text in Research Archive Show summary

  Background Although a standard taxonomy of organisms has existed for nearly 300 years, no consensus has yet been reached on principles for systematization of ecological diversity (i.e., the co‐ordinated variation of abiotic and biotic components of natural diversity). In a rapidly changing world, where nature is under constant pressure, standardized terms and methods for characterization of ecological diversity are urgently needed (e.g., to enhance precision and credibility of global change assessments). Aim The aim is to present the EcoSyst framework, a set of general principles and methods for systematization of natural diversity that simultaneously addresses biotic and abiotic variation, and to discuss perspectives opened by this framework. Innovation EcoSyst provides a framework for systematizing natural variation in a consistent manner across different levels of organization. At each ecodiversity level, EcoSyst principles can be used to establish: (a) an extensive attribute system with descriptive variables that cover all relevant sources of variation; (b) a hierarchical‐type system; and (c) a set of guidelines for land‐cover mapping that is consistent across spatial scales. EcoSyst type systems can be conceptualized as multidimensional models, by which a key characteristic (the response) is related to variation in one or more key sources of variation (predictors). EcoSyst type hierarchies are developed by a gradient‐based iterative procedure, by which the “ecodiversity distance” (i.e., the extent to which the key characteristic differs between adjacent candidate types) is standardized and the ecological processes behind observed patterns are explicitly taken into account. Application We present “Nature in Norway” (NiN), an implementation of the EcoSyst framework for Norway for the ecosystem and landscape levels of ecodiversity. Examples of applications to research and management are given. Conclusion The EcoSyst framework provides a theoretical platform, principles and methods that can complement and enhance initiatives towards a global‐scale systematics of ecodiversity. iodiversity complex gradient continuum theory ecodiversity ecosystem geodiversity gradient landscape mapping typology

• Wetherbee, Ross Thompson; Birkemoe, Tone; Skarpaas, Olav & Sverdrup-Thygeson, Anne (2020). Hollow oaks and beetle functional diversity: Significance of surroundings extends beyond taxonomy. Ecology and Evolution. ISSN 2045-7758. 10(2), p. 819–831. doi: 10.1002/ece3.5940. Full text in Research Archive
• Jacobsen, Rannveig Margrete; Burner, Ryan C.; Olsen, Siri Lie; Skarpaas, Olav & Sverdrup-Thygeson, Anne (2020). Near-natural forests harbor richer saproxylic beetle communities than those in intensively managed forests. Forest Ecology and Management. ISSN 0378-1127. 466. doi: 10.1016/j.foreco.2020.118124.
• Sandvik, Hanno; Hilmo, Olga; Finstad, Anders Gravbrøt; Hegre, Hanne; Moen, Toril Loennechen & Rafoss, Trond [Show all 10 contributors for this article] (2019). Generic ecological impact assessment of alien species (GEIAA): the third generation of assessments in Norway. Biological Invasions. ISSN 1387-3547. 21(9), p. 2803–2810. doi: 10.1007/s10530-019-02033-6. Full text in Research Archive Show summary

  The Generic Ecological Impact Assessment of Alien Species (GEIAA) is described. It comprises a set of criteria and an assessment procedure. The set of criteria consists of three criteria that quantify invasion potential, and six criteria that capture the ecological effects of alien species. The threshold values for all criteria are numerically defined, rendering the set of criteria fully quantitative. Genericity is ensured by using criteria that are applicable to all taxonomic groups and in all habitats. In being generic, quantitative, ecological and normatively neutral, the criteria were inspired by the international Red List criteria. Capturing both invasion potential and effect, GEIAA can be regarded as a full ecological impact assessment. The assessment procedure contains guidelines on documentation, the collection of background information, the handling of uncertainty, and quality assurance. GEIAA represents the second revision, and thus the third generation, of assessment methodology in Norway. It has recently been used to carry out more than 2500 impact assessments of alien species in Norway and Sweden.

• Töpper, Joachim Paul; Meineri, Eric Pierre F; Olsen, Siri Lie; Rydgren, Knut; Skarpaas, Olav & Vandvik, Vigdis (2018). The devil is in the detail: nonadditive and context-dependent plant population responses to increasing temperature and precipitation. Plant demography in a warmer & wetter climate. Global Change Biology. ISSN 1354-1013. 24(10), p. 4657–4666. doi: 10.1111/gcb.14336. Full text in Research Archive Show summary

  In climate‐change ecology, simplistic research approaches may yield unrealistically simplistic answers to often more complicated problems. In particular, the complexity of vegetation responses to global climate change begs a better understanding of the impacts of concomitant changes in several climatic drivers, how these impacts vary across different climatic contexts, and of the demographic processes underlying population changes. Using a replicated, factorial, whole‐community transplant experiment, we investigate regional variation in demographic responses of plant populations to increased temperature and/or precipitation. Across four perennial forb species and twelve sites, we found strong responses to both temperature and precipitation change. Changes in population growth rates were mainly due to changes in survival and clonality. In three of the four study species, the combined increase in temperature and precipitation reflected non‐additive, antagonistic interactions of the single climatic changes for population growth rate and survival, while the interactions were additive and synergistic for clonality. This disparity affects the persistence of genotypes, but also suggests that the mechanisms behind the responses of the vital rates differ. In addition, survival effects varied systematically with climatic context, with wetter and warmer+wetter transplants showing less positive or more negative responses at warmer sites. The detailed demographic approach yields important mechanistic insights into how concomitant changes in temperature and precipitation affect plants, which makes our results generalizable beyond the four study species. Our comprehensive study design illustrates the power of replicated field experiments in disentangling the complex relationships and patterns that govern climate change impacts across real‐world species and landscapes.

• Skarpaas, Olav; Blumentrath, Stefan; Evju, Marianne & Sverdrup-Thygeson, Anne (2017). Prediction of biodiversity hotspots in the Anthropocene: The case of veteran oaks. Ecology and Evolution. ISSN 2045-7758. 7(19), p. 7987–7997. doi: 10.1002/ece3.3305. Full text in Research Archive Show summary

  Over the past centuries, humans have transformed large parts of the biosphere, and there is a growing need to understand and predict the distribution of biodiversity hotspots influenced by the presence of humans. Our basic hypothesis is that human influence in the Anthropocene is ubiquitous, and we predict that biodiversity hot spot modeling can be improved by addressing three challenges raised by the increasing ecological influence of humans: (i) anthropogenically modified responses to individual ecological factors, (ii) fundamentally different processes and predictors in landscape types shaped by different land use histories and (iii) a multitude and complexity of natural and anthropogenic processes that may require many predictors and even multiple models in different landscape types. We modeled the occurrence of veteran oaks in Norway, and found, in accordance with our basic hypothesis and predictions, that humans influence the distribution of veteran oaks throughout its range, but in different ways in forests and open landscapes. In forests, geographical and topographic variables related to the oak niche are still important, but the occurrence of veteran oaks is shifted toward steeper slopes, where logging is difficult. In open landscapes, land cover variables are more important, and veteran oaks are more common toward the north than expected from the fundamental oak niche. In both landscape types, multiple predictor variables representing ecological and human-influenced processes were needed to build a good model, and several models performed almost equally well. Models accounting for the different anthropogenic influences on landscape structure and processes consistently performed better than models based exclusively on natural biogeographical and ecological predictors. Thus, our results for veteran oaks clearly illustrate the challenges to distribution modeling raised by the ubiquitous influence of humans, even in a moderately populated region, but also show that predictions can be improved by explicitly addressing these anthropogenic complexities. forest, hollow oaks, land use change, landscape structure, large trees, presence-absence, Quercus petraea, Quercus robur, species distribution modeling

• Sverdrup-Thygeson, Anne; Skarpaas, Olav; Blumentrath, Stefan; Birkemoe, Tone & Evju, Marianne (2017). Habitat connectivity affects specialist species richness more than generalists in veteran trees. Forest Ecology and Management. ISSN 0378-1127. 403, p. 96–102. doi: 10.1016/j.foreco.2017.08.003. Full text in Research Archive Show summary

  Intensified human land use continues to increase habitat loss and fragmentation, and leads to a homogenization of biodiversity. Specialized species with narrow niches seem to be declining more rapidly than generalist species. Veteran trees offer an excellent model system for testing the responses of habitat specialists vs. generalists in a changing environment, as they host a rich fauna of associated insects, with different degrees of strict habitat affinity. In this study, we use an extensive dataset of more than 22 000 wood-living beetles collected from 62 veteran oaks across Southern Norway, combined with a full-cover map predicting the occurrence of similar oaks in the surrounding landscape. We calculate three different connectivity measures, at eight different scales up to 25 km radius, and compare the response to patch size and patch connectivity for the specialist beetles in the veteran oak community, with that of the remaining beetle species in the community. We investigate these responses in oaks in two different surroundings; forests and parks. Our overall aim is to test whether habitat specialists and generalists respond differently to habitat patch connectivity, and if so, if differences in species traits or close surroundings can explain the response. We found that the specialists showed a positive response to habitat amount on a small scale (0.5 km), and this effect of small-scale connectivity was the only common factor explaining a high species richness of specialists in all models, independent of park or forest surroundings. For generalists, there was no or only a weak response to connectivity, and only at the largest scale (25 km) tested. The differences in response to habitat connectivity between specialists and generalists in veteran oaks can partly be explained by differences in traits, as the specialists were found to have larger body sizes, and feed on larger and more decayed dead wood material. These are all traits that have been related to increased sensitivity to forest fragmentation in earlier studies. The size and vitality of the oak, as well as the openness around it, also influenced the species richness, with different patterns between specialists and generalists and between the two types of oak surroundings. We conclude that increasing biotic homogenization is likely to take place with further fragmentation and loss of veteran trees, and specialist species will be the major group affected. Connectivity Coleoptera Veteran trees Quercus spp. Spatial scale Specialization

• Olsen, Siri Lie; Töpper, Joachim Paul; Skarpaas, Olav; Vandvik, Vigdis & Klanderud, Kari (2016). From facilitation to competition: temperature-driven shift in dominant plant interactions affects population dynamics in seminatural grasslands. Global Change Biology. ISSN 1354-1013. 22(5), p. 1915–1926. doi: 10.1111/gcb.13241. Show summary

  Biotic interactions are often ignored in assessments of climate change impacts. However, climate-related changes in species interactions, often mediated through increased dominance of certain species or functional groups, may have important implications for how species respond to climate warming and altered precipitation patterns. We examined how a dominant plant functional group affected the population dynamics of four co-occurring forb species by experimentally removing graminoids in seminatural grasslands. Specifically, we explored how the interaction between dominants and subordinates varied with climate by replicating the removal experiment across a climate grid consisting of 12 field sites spanning broad-scale temperature and precipitation gradients in southern Norway. Biotic interactions affected population growth rates of all study species, and the net outcome of interactions between dominants and subordinates switched from facilitation to competition with increasing temperature along the temperature gradient. The impacts of competitive interactions on subordinates in the warmer sites could primarily be attributed to reduced plant survival. Whereas the response to dominant removal varied with temperature, there was no overall effect of precipitation on the balance between competition and facilitation. Our findings suggest that global warming may increase the relative importance of competitive interactions in seminatural grasslands across a wide range of precipitation levels, thereby favouring highly competitive dominant species over subordinate species. As a result, seminatural grasslands may become increasingly dependent on disturbance (i.e. traditional management such as grazing and mowing) to maintain viable populations of subordinate species and thereby biodiversity under future climates. Our study highlights the importance of population-level studies replicated under different climatic conditions for understanding the underlying mechanisms of climate change impacts on plants. Keywords: biotic interactions, climate change, integral projection model, plant population dynamics, removal experiment, temperature and precipitation gradients, Veronica, Viola

• Skarpaas, Olav; Meineri, Eric Pierre F; Bargmann, Tessa; Pøtsch, Christine; Töpper, Joachim Paul & Vandvik, Vigdis (2016). Biomass partitioning in grassland plants along independent gradients in temperature and precipitation. Perspectives in plant ecology, evolution and systematics. ISSN 1433-8319. 19, p. 1–11. doi: 10.1016/j.ppees.2016.01.006. Show summary

  How plants allocate biomass to different parts strongly affects vegetation dynamics and ecosystem processes and services such as productivity and carbon storage. We tested the hypothesis that plant size explains the majority of variation in the size of plant parts (as predicted by allometric partitioning theory, APT) and that additional variation is explained by optimal responses for a given individual reproductive state and environment (as predicted by optimal partitioning theory, OPT) for alpine-lowland species pairs from three genera of grassland plants (Veronica, Viola and Carex) sampled along orthogonal gradients in temperature and precipitation. We found general patterns of allometric scaling (allometric exponents) of roots, stems, leaves and flowers, more or less as predicted by APT, and these patterns remained fairly constant across temperature and precipitation gradients. In contrast, basic allocation (allometric coefficients) was clearly related to climate, such as less allocation to leaves but more to roots, stems and flowers with increasing temperatures, in accordance with OPT. Furthermore, our results show that basic allocation is related to habitat affinity (alpine, lowland) and individual life-history states (reproductive or not) and that there is greater variability in small plants, which suggests that biomass partitioning theory should consider both the life-history and ecology of small plants to accurately predict climate-related grassland plant allocation and its implications. © 2016 Elsevier GmbH. All rights reserved. Allocation Allometric partitioning theory Optimal partitioning theory Climate change Temperature Precipitation Alpine plants

• Jongejans, Eelke; Skarpaas, Olav; Ferrari, Matthew J.; Long, Eric S.; Dauer, Joseph T. & Schwarz, Carrie M. [Show all 14 contributors for this article] (2015). A unifying gravity framework for dispersal. Theoretical Ecology. ISSN 1874-1738. 8(2), p. 207–223. doi: 10.1007/s12080-014-0245-5. Show summary

  Most organisms disperse at some life-history stage, but different research traditions to study dispersal have evolved in botany, zoology, and epidemiology. In this paper, we synthesize concepts, principles, patterns, and processes in dispersal across organisms. We suggest a consistent conceptual framework for dispersal, which utilizes generalized gravity models. This framework will facilitate communication among research traditions, guide the development of dispersal models for theoretical and applied ecology, and enable common representation across taxonomic groups, encapsulating processes at the source and destination of movement, as well as during the intervening relocation process, while allowing each of these stages in the dispersal process to be addressed separately and in relevant detail. For different research traditions, certain parts of the dispersal process are less studied than others (e.g., seed release processes in plants and termination of dispersal in terrestrial and aquatic animals). The generalized gravitymodel can serve as a unifying framework for such processes, because it captures the general conceptual and formal components of any dispersal process, no matter what the relevant biological timescale involved.We illustrate the use of the frameworkwith examples of passive (a plant), active (an animal), and vectored (a fungus) dispersal, and point out promising applications, including studies of dispersal mechanisms, total dispersal kernels, and spatial population dynamics. Conceptual framework . Dispersal patterns and processes . Empirical and mechanisticmodels . Migration . Movement . Serial and parallel processes

• Aslaksen, Iulie; Nybø, Signe; Framstad, Erik; Garnåsjordet, Per Arild & Skarpaas, Olav (2015). Biodiversity and ecosystem services: The Nature Index for Norway. Ecosystem Services. ISSN 2212-0416. 12, p. 108–116. doi: 10.1016/j.ecoser.2014.11.002. Show summary

  Biodiversitymeasurement Biodiversityindicators Biodiversitypolicy Ecosystemservices NatureIndex Valuation

View all works in Cristin

• Malicki, Brunon; Morgado, Luis; Nordén, Jenni; Markussen Bjorbækmo, Marit Frederikke; Skarpaas, Olav & Kjønaas, O. Janne [Show all 8 contributors for this article] (2022). Factors driving the diversity of eukaryotic microorganisms in boreal forest soils.
• Evju, Marianne; Olsen, Siri Lie; Skarpaas, Olav; Stabbetorp, Odd Egil; Vassvik, Linn & Grainger, Matthew (2021). Overvåking av dragehode – resultater 2021. NINA fakta. ISSN 1891-2397.
• Keetz, Lasse Torben; Bryn, Anders; Horvath, Peter; Skarpaas, Olav; Tallaksen, Lena M. & Zliobaite, Indre (2021). Using machine learning to model the distribution of Vegetation Types across Norway.
• Skarpaas, Olav (2021). Hva er en naturlig skog? blogg.forskning.no- søkelys på skogplantning.
• Skarpaas, Olav (2021). Urban plant diversity in Oslo: mapping and modelling.
• Skarpaas, Olav (2021). Klimaendringer og vegetasjon i vinterlandet.
• Fišer, Živa; Aronne, Giovanna; Aavik, Tsipe; Akin, Meleksen; Alizoti, Paraskevi & Aravanopoulos, Filippos [Show all 51 contributors for this article] (2021). ConservePlants: An integrated approach to conservation of threatened plants for the 21st Century. Research Ideas and Outcomes (RIO). ISSN 2367-7163. 7. doi: 10.3897/rio.7.e62810. Full text in Research Archive
• Olsen, Siri Lie; Hamre, Liv Norunn; Skarpaas, Olav & Töpper, Joachim Paul (2020). Fremmede arter får superkrefter. Plantepressa: blogginnlegg på forskning.no av botanikere ved Norsk institutt for naturforskning.
• Morgado, Luis Neves; Mundra, Sunil; Kjønaas, Janne; Nybakken, L; Skarpaas, Olav & Nordén, Björn [Show all 7 contributors for this article] (2019). Space for time: Soil fungal communities across a boreal forest age gradient. 18th Congress of European Mycologists, Warzaw/Bialowieza, Poland 16-21 September 2019.
• Bryn, Anders & Skarpaas, Olav (2019). Folkeforskning på tregrenser. Museumsnytt. ISSN 0027-4186. p. 46–47.
• Skarpaas, Olav; Eriksen, Eva Lieungh & Bryn, Anders (2019). Klimaforskning ved NHM.
• Skarpaas, Olav (2019). Improving CS-based species distribution models in the face of sampling bias.
• Skarpaas, Olav; Sverdrup-Thygeson, Anne & Olsen, Siri Lie (2019). Biodiversity responses to local and landscape-level forest structures and dynamics in northern European forests.
• Skarpaas, Olav (2019). Using citizen science data for distribution modelling: A species ensemble model with correction for sampling effort.
• Vandvik, Vigdis; Töpper, Joachim Paul; Alexander, Jake M.; Skarpaas, Olav; Olsen, Siri Lie & Klanderud, Kari [Show all 14 contributors for this article] (2019). INCLINE: Indirect climate change impacts on alpine plant communities.
• Skarpaas, Olav (2019). Urban biodiversity: Measurement and modelling challenges for a policy-relevant ecology.
• Skarpaas, Olav (2018). Bruk av satellittkart for biodiversitetsindikatorer: Kan biodiversitet måles med satellitt? .
• Skarpaas, Olav; Töpper, Joachim Paul; Nilsen, Erlend Birkeland & Åström, Jens (2018). Dataflyt og modellering av indikatorer for naturindeksen - planter.
• Skarpaas, Olav (2018). Biodiversity accounting for Oslo: quantifying plant and ecosystem diversity.
• Skarpaas, Olav (2018). How the wood moves.
• Skarpaas, Olav; Bryn, Anders; Torma, Michal; Horvath, Peter & Volden, Inger Kristine (2018). Folkeforskning med mobil-app: tregrenser og naturmangfold.
• Vandvik, Vigdis; Althuizen, Inge; Goldberg, Deborah E; Haugum, Siri Vatsø; Jaroszynska, Francesca Orinda Holl & Klanderud, Kari [Show all 15 contributors for this article] (2018). Ecosystem responses and feedbacks to climate change - lessons from terrestrial ecology?
• Vandvik, Vigdis; Althuizen, Inge; Goldberg, Deborah E; Haugum, Siri Vatsø; Jaroszynska, Francesca Orinda Holl & Klanderud, Kari [Show all 15 contributors for this article] (2018). Using experimental macroecology to assess climate change impacts on plants.
• Olsen, Siri Lie; Evju, Marianne; Skarpaas, Olav & Stabbetorp, Odd Egil (2018). Hva gjør tørkesommeren med naturmangfoldet? Plantepressa: blogginnlegg på forskning.no av botanikere ved Norsk institutt for naturforskning.
• Töpper, Joachim Paul; Meineri, Eric Pierre F; Olsen, Siri Lie; Rydgren, Knut; Skarpaas, Olav & Vandvik, Vigdis (2018). The devil is in the detail: non-additive and context- dependent plant population responses to increasing temperature and precipitation.
• Nilsen, Erlend Birkeland; Mattisson, Jenny; Skarpaas, Olav; Bowler, Diana Elizabeth & Kvasnes, Mikkel Andreas (2018). Modellering av bestandsdata for fugl.
• Olsen, Siri Lie; Åström, Jens; Hendrichsen, Ditte Katrine; Skarpaas, Olav; Blaalid, Rakel & Often, Anders [Show all 8 contributors for this article] (2018). Invasive alien plant species in Norway: hotspots for introduction, current distribution, mapping and management.
• Skarpaas, Olav (2017). Biodiversity surveying in Oslo.
• Skarpaas, Olav (2017). Biodiversity mapping and citizen science in Oslo.
• Skarpaas, Olav (2017). Å skrive en (NiN-)artikkel: hvordan destillere og presentere essensen av tusen tanker?
• Skarpaas, Olav (2017). Understanding and predicting the distribution and dynamics of Nature’s diversity: Towards mechanistic dynamic distribution models.
• Skarpaas, Olav (2017). Integrerte modeller og dataflyt for automatisering og forbedring av romlig oppløsning og geografisk dekning av naturindeksen.
• Vandvik, Vigdis; Halbritter Rechsteiner, Aud Helen; Måren, Inger Elisabeth; Meineri, Eric Pierre F; Olsen, Siri Lie & Töpper, Joachim Paul [Show all 11 contributors for this article] (2017). Eco-climatological experiments in the field and in the laboratory.
• Vandvik, Vigdis; Althuizen, Inge; Jaroszynska, Francesca Orinda Holl; Meineri, Eric Pierre F; Olsen, Siri Lie & Töpper, Joachim Paul [Show all 11 contributors for this article] (2017). Konsekvenser av klimaendringer: Hva skjer når fjellplanter flyttes til et varmere og våtere klima? .
• Vandvik, Vigdis; Althuizen, Inge; Goldberg, Deborah E; Haugum, Siri Vatsø; Jaroszynska, Francesca Orinda Holl & Klanderud, Kari [Show all 15 contributors for this article] (2017). Integrating experimental and gradient approaches to study CC impacts on plants.
• Evju, Marianne; Olsen, Siri Lie & Skarpaas, Olav (2017). Overvåking av dragehode - en pilotstudie. NINA fakta. ISSN 1891-2397.
• Vandvik, Vigdis; Klanderud, Kari; Skarpaas, Olav; Telford, Richard & Töpper, Joachim Paul (2017). Integrating experimental and gradient approaches to assess climate change impacts on plants populations and communities.
• Bratli, Harald & Skarpaas, Olav (2017). God økologisk tilstand i hvert økosystem. Naturlig åpne områder under skoggrensa. In Nybø, Signe & Evju, Marianne (Ed.), Fagsystem for fastsetting av god økologisk tilstand. Forslag fra et ekspertråd. Ekspertrådet for økologisk tilstand. ISSN 978-82-690860-1-0. p. 136–141.
• Evju, Marianne; Bratli, Harald & Skarpaas, Olav (2017). Naturlig åpne områder under skoggrensa.
• Olsen, Siri Lie; Skarpaas, Olav; Sverdrup-Thygeson, Anne; Bendiksen, Egil; Nordén, Björn & Stabbetorp, Odd Egil [Show all 8 contributors for this article] (2017). Local and landscape effects of stand age on biodiversity in productive boreal forests.
• Skarpaas, Olav (2016). Fra mangfold til enfold? Hva skjer med artene i skogen, og hvordan måle det?
• De Stefano, Matteo; Nowell, Megan Sara; Skarpaas, Olav; Nybø, Signe; Blumentrath, Stefan & Kermit, Martin Andreas [Show all 8 contributors for this article] (2016). Remote Sensing of Environmental Variables for National Biodiversity Indicator Systems.
• Skarpaas, Olav (2016). Mapping biodiversity using field methods and crowd sourcing in Greater Oslo.
• Skarpaas, Olav (2016). Considerations for constructing biodiversity metrics.
• Skarpaas, Olav (2016). Natur i Norge (NiN) som grunnlag for økologisk forskning.
• Skarpaas, Olav (2016). Introduction to Integral Projection Models (IPMs) and applications in ecological climate change research.
• Skarpaas, Olav (2016). Vegetation-climate research at NINA.
• Skarpaas, Olav (2016). Naturindeks: referansetilstand, naturlig variasjon og usikkerhet.
• Vandvik, Vigdis; Töpper, Joachim Paul; Skarpaas, Olav & Klanderud, Kari (2016). Integrating experimental and gradient approaches to climate change impacts on plant populations and communities: experiences, insights, and ways forward.
• Barton, David Nicholas & Skarpaas, Olav (2016). URBAN EEA Experimental urban ecosystems accounting – improving the decision-support relevance for municipal planning and policy .
• Olsen, Siri Lie; Stabbetorp, Odd Egil; Skarpaas, Olav; Often, Anders & Gajda, Honorata (2016). Kartlegging av kortdistansespredning av fremmede bartrær: vrifuru (Pinus contorta) og lutzgran (Picea x lutzii).
• Evju, Marianne; Skarpaas, Olav & Stabbetorp, Odd Egil (2016). Dragehode i NINA - pågående arbeid og tanker om overvåking.
• Nybø, Signe; Skarpaas, Olav; Pedersen, Bård & Framstad, Erik (2016). State of biodiversity – the Nature Index as a measure of ecosystem integrity.
• Pedersen, Bård & Skarpaas, Olav (2016). Mathematical framework and calculation of the Nature Index. In Pedersen, Bård; Nybø, Signe & Sæther, Stein Are (Ed.), Nature Index for Norway 2015. Ecological framework, computational methods, database and information systems. Norsk institutt for naturforskning. ISSN 978-82-426-2858-9. p. 30–37. Show summary

  The Nature Index is a framework for condensed reporting of the state of nature. The composite index synthesizes and communicates knowledge about states and trends in nature to policymak-ers and the public, who have an intuitive rather than scientific understanding of concepts such as biodiversity and the state of nature. The Nature Index does this by summarizing measurements and assessments made by experts of the state of indicators, which, together, represent biodiversity. The current (2015) version fo-cuses on species as indicators, because these also partly reflect genetic diversity and the state of ecosystems. However, the Nature Index framework also facilitates the construction of an index that use the state of habitats as indicators. To meet the objectives, the set of indicators should ideally be a representative sample reflecting taxonomic / genetic variation, ecological functions (trophic levels), human pressures, ecosystems, habitats and phases in natural ecological suc-cessions. The indicator set should not include alien species. The Nature Index is calculated for a major ecosystem in a delimited geographical area and a given year. The major ecosystems included in the current version are: ocean bottom, ocean pelagic, coast bottom, coast pelagic, open lowland, mires and wetland, freshwater, forest, and mountain. The index does not account for changes in the areal extent of major ecosystems. Mathematically, the Nature Index is a weighted average of scaled indicators. Fifty per cent of the weightings per spatial unit are assigned to key or extra-representative indicators. The criteria for selecting an indicator as an extra-representative indicator are that the indicator has significance for populations of one hundred or more species, that it occurs over a large area, and that there are good data for it. The other indicators are weighted so that trophic groups contribute equally per spatial unit to the Nature Index value. Non-linear scaling functions are used to transform indicators measured on different scales to a common one, before taking the average. The common scale ranges from zero to one. The scal-ing functions have only one parameter, which defines a base line called the reference value. Reference values serve two aims; first, they act as scaling factors that determine which values of the various indicators correspond to the same state, and second, they set limits for how much an increase in one indicator may compensate for a decrease in another when combined in a composite index. Biodiversity, biodiversity indicators, reference condition, base val-ues, human pressures, mathematical framework for the nature in-dex, nature index database, web-interface for data entry, nature in-dex web-site, Biologisk mangfold, biodiversitetsindikatorer, referansetilstand, re-feranseverdier, hoved-økosystemer, påvirkningsfaktorer, naturin-deksens matematiske rammeverk, datagrunnlaget for naturindeks, naturindeksdatabasen, nettbasert innlegging av data, nettbasert innsynsløsning for naturindeks

• Nybø, Signe; Pedersen, Bård; Skarpaas, Olav; Aslaksen, Iulie; Bjerke, Jarle W. & Certain, Gregoire [Show all 22 contributors for this article] (2016). Description of the major ecosystems and their reference states. In Pedersen, Bård; Nybø, Signe & Sæther, Stein Are (Ed.), Nature Index for Norway 2015. Ecological framework, computational methods, database and information systems. Norsk institutt for naturforskning. ISSN 978-82-426-2858-9. p. 21–26. Show summary

  The Nature Index is a framework for condensed reporting of the state of nature. The composite index synthesizes and communicates knowledge about states and trends in nature to policymak-ers and the public, who have an intuitive rather than scientific understanding of concepts such as biodiversity and the state of nature. The Nature Index does this by summarizing measurements and assessments made by experts of the state of indicators, which, together, represent biodiversity. The current (2015) version fo-cuses on species as indicators, because these also partly reflect genetic diversity and the state of ecosystems. However, the Nature Index framework also facilitates the construction of an index that use the state of habitats as indicators. To meet the objectives, the set of indicators should ideally be a representative sample reflecting taxonomic / genetic variation, ecological functions (trophic levels), human pressures, ecosystems, habitats and phases in natural ecological suc-cessions. The indicator set should not include alien species. The Nature Index is calculated for a major ecosystem in a delimited geographical area and a given year. The major ecosystems included in the current version are: ocean bottom, ocean pelagic, coast bottom, coast pelagic, open lowland, mires and wetland, freshwater, forest, and mountain. The index does not account for changes in the areal extent of major ecosystems. Mathematically, the Nature Index is a weighted average of scaled indicators. Fifty per cent of the weightings per spatial unit are assigned to key or extra-representative indicators. The criteria for selecting an indicator as an extra-representative indicator are that the indicator has significance for populations of one hundred or more species, that it occurs over a large area, and that there are good data for it. The other indicators are weighted so that trophic groups contribute equally per spatial unit to the Nature Index value. Non-linear scaling functions are used to transform indicators measured on different scales to a common one, before taking the average. The common scale ranges from zero to one. The scal-ing functions have only one parameter, which defines a base line called the reference value. Reference values serve two aims; first, they act as scaling factors that determine which values of the various indicators correspond to the same state, and second, they set limits for how much an increase in one indicator may compensate for a decrease in another when combined in a composite index. Biodiversity, biodiversity indicators, reference condition, base val-ues, human pressures, mathematical framework for the nature in-dex, nature index database, web-interface for data entry, nature in-dex web-site, Biologisk mangfold, biodiversitetsindikatorer, referansetilstand, re-feranseverdier, hoved-økosystemer, påvirkningsfaktorer, naturin-deksens matematiske rammeverk, datagrunnlaget for naturindeks, naturindeksdatabasen, nettbasert innlegging av data, nettbasert innsynsløsning for naturindeks

• Nybø, Signe; Pedersen, Bård; Skarpaas, Olav; Aslaksen, Iulie; Bjerke, Jarle W. & Certain, Gregoire [Show all 22 contributors for this article] (2016). Ecological framework. In Pedersen, Bård; Nybø, Signe & Sæther, Stein Are (Ed.), Nature Index for Norway 2015. Ecological framework, computational methods, database and information systems. Norsk institutt for naturforskning. ISSN 978-82-426-2858-9. p. 11–20. Show summary

  The Nature Index is a framework for condensed reporting of the state of nature. The composite index synthesizes and communicates knowledge about states and trends in nature to policymak-ers and the public, who have an intuitive rather than scientific understanding of concepts such as biodiversity and the state of nature. The Nature Index does this by summarizing measurements and assessments made by experts of the state of indicators, which, together, represent biodiversity. The current (2015) version fo-cuses on species as indicators, because these also partly reflect genetic diversity and the state of ecosystems. However, the Nature Index framework also facilitates the construction of an index that use the state of habitats as indicators. To meet the objectives, the set of indicators should ideally be a representative sample reflecting taxonomic / genetic variation, ecological functions (trophic levels), human pressures, ecosystems, habitats and phases in natural ecological suc-cessions. The indicator set should not include alien species. The Nature Index is calculated for a major ecosystem in a delimited geographical area and a given year. The major ecosystems included in the current version are: ocean bottom, ocean pelagic, coast bottom, coast pelagic, open lowland, mires and wetland, freshwater, forest, and mountain. The index does not account for changes in the areal extent of major ecosystems. Mathematically, the Nature Index is a weighted average of scaled indicators. Fifty per cent of the weightings per spatial unit are assigned to key or extra-representative indicators. The criteria for selecting an indicator as an extra-representative indicator are that the indicator has significance for populations of one hundred or more species, that it occurs over a large area, and that there are good data for it. The other indicators are weighted so that trophic groups contribute equally per spatial unit to the Nature Index value. Non-linear scaling functions are used to transform indicators measured on different scales to a common one, before taking the average. The common scale ranges from zero to one. The scal-ing functions have only one parameter, which defines a base line called the reference value. Reference values serve two aims; first, they act as scaling factors that determine which values of the various indicators correspond to the same state, and second, they set limits for how much an increase in one indicator may compensate for a decrease in another when combined in a composite index. Biodiversity, biodiversity indicators, reference condition, base val-ues, human pressures, mathematical framework for the nature in-dex, nature index database, web-interface for data entry, nature in-dex web-site, Biologisk mangfold, biodiversitetsindikatorer, referansetilstand, re-feranseverdier, hoved-økosystemer, påvirkningsfaktorer, naturin-deksens matematiske rammeverk, datagrunnlaget for naturindeks, naturindeksdatabasen, nettbasert innlegging av data, nettbasert innsynsløsning for naturindeks

• Skarpaas, Olav; Blumentrath, Stefan & Sverdrup-Thygeson, Anne (2015). Predicting the occurrence of hollow oaks.
• Töpper, Joachim Paul; Meineri, Eric Pierre F; Olsen, Siri Lie; Rydgren, Knut; Vandvik, Vigdis & Skarpaas, Olav (2015). Digging climate change? The fate of four common herbs transplanted along temperature and precipitation gradients in Norway.
• Olsen, Siri Lie; Töpper, Joachim Paul; Skarpaas, Olav; Vandvik, Vigdis & Klanderud, Kari (2015). From facilitation to competition: temperature-driven shift in dominant plant interactions affects population dynamics in semi-natural grasslands across the treeline ecotone.
• Olsen, Siri Lie; Töpper, Joachim Paul; Skarpaas, Olav; Vandvik, Vigdis & Klanderud, Kari (2015). From facilitation to competition: temperature-driven shift in dominant plant interactions affects population dynamics in semi-natural grasslands.
• Klanderud, Kari; Skarpaas, Olav; Olsen, Siri Lie; Töpper, Joachim Paul & Vandvik, Vigdis (2015). Fjellplantene taper konkurransen i et varmere og våtere klima: kan beitedyr være redningen? Biolog. ISSN 0801-0722. p. 14–18.
• Bjerke, Jarle W.; Skarpaas, Olav & Dervo, Børre Kind (2015). Våtmark. In Framstad, Erik (Eds.), Naturindeks for Norge 2015. Tilstand og utvikling for biologisk mangfold. Miljødirektoratet. p. 68 –76. Show summary

  Naturindeksen viser tilstand og utvikling for biologisk mangfold i Norge ved å sammenfatte informasjon om 301 indikatorer fra ni hovedøkosystemer. De fleste indikatorene representerer bestander for karakteristiske stedegne arter i disse økosystemene. Informasjonen om indikatorene er basert på data fra overvåking, modellestimater og ekspertvurderinger. Indikatorverdiene er skalert mot sin verdi i en referansetilstand med tilnærmet intakt biologisk mangfold. Naturindeksen viser store forskjeller i tilstand for biologisk mangfold mellom økosystemene. Verdien av naturindeksen er høyest for ferskvann og de marine økosystemene og lavest for skog og åpent lavland. Naturindeksen viser klarest tilbakegang for våtmark og åpent lavland, mens marine pelagiske økosystemer har vist framgang. Også skog viser en svak framgang. Indikatorene i naturindeksen er særlig følsomme for påvirkning fra beskatning og klima i de marine økosystemene og fra arealbruk i de øvrige økosystemene. Indikatorene omfatter også 154 arter av nasjonal forvaltningsinteresse. Naturindeksens rammeverk og indikatorer kan også brukes til å belyse utviklingen for ulike økosystemtjenester som er viktige for menneskers velferd. Biologisk mangfold, tilstand, økosystemer, naturindeks, Biodiversity, state, ecosystems, nature index

• Nybø, Signe; Pedersen, Bård; Skarpaas, Olav; Aslaksen, Iulie; Bjerke, Jarle W. & Certain, Gregoire [Show all 22 contributors for this article] (2015). Beskrivelse av hoved-økosystemene og deres referansetilstand. In Pedersen, Bård & Nybø, Signe (Ed.), Naturindeks for Norge. 2015. Økologisk rammeverk, beregningsmetoder, datalagring og nettbasert formidling. Norsk institutt for naturforskning. ISSN 978-82-426-2752-0. p. 21–26. Show summary

  Naturindeksens formål er å gi en kortfattet beskrivelse av naturens tilstand. Den sammenfatter og formidler tilgjengelig kunnskap om naturens tilstand og utvikling til beslutningstakere og all-mennheten, som har en intuitiv snarere enn en vitenskapelig forståelse av begrepene biologisk mangfold og naturens tilstand. Naturindeksen gjør dette med utgangspunkt i et utvalg av indika-torer, som til sammen representerer det biologiske mangfoldet. I dagens implementering av na-turindeksen, velger man å legge vekt på arter som indikatorer, fordi disse også til en viss grad gjenspeiler genetisk mangfold og økosystemenes tilstand. Rammeverket for naturindeksen leg-ger også til rette for etableringen av en indeks som måler tilstanden til naturtyper. For å oppfylle formålet, bør utvalget av indikatorer ideelt representere taksonomi eller genetisk variasjon, øko-logiske funksjoner (trofiske nivåer), menneskelig påvirkning, økosystemer, habitater og faser i naturlige økologiske suksesjoner så homogent som mulig. Indikatorutvalget bør ikke inneholde fremmede arter. Naturindeksen beregnes for et hoved-økosystem i et avgrenset geografisk område og for et gitt år. Hoved-økosystemene som inngår i analysene er hav bunn, hav pelagisk, kyst bunn, kyst pelagisk, åpent lavland, våtmark, ferskvann, skog og fjell. Indeksen reflekterer imidlertid ikke endringer i arealmessig utbredelse av de terrestriske hoved-økosystemene. Naturindeksen er et veid middel av skalerte indikatorer. Femti prosent av vektene per geogra-fiske enhet tilordnes nøkkelelementer. Kriteriene for at en indikator er et nøkkelelement, er at den skal ha utsagnskraft om bestander til mange arter, den skal forekomme i et større område og den skal være dokumentert med gode data. De andre indikatorene veies slik at trofiske grup-per bidrar likt per geografiske enhet til naturindeksverdien. Indikatorene skaleres til en felles skala ved hjelp av ikke-lineære skaleringsfunksjoner. Skalaen går fra 0 til 1. Skaleringsfunksjonene har bare en parameter som kalles referanseverdi. Referan-severdiene definerer skaleringskonstanter for hver indikator som avgjør hvilke verdier for de ulike indikatorene som representerer samme tilstand. Referanseverdien setter i tillegg en grense for hvor mye en forbedring i en indikator som i utgangspunktet er i en god tilstand, kan kompensere for negativ utvikling i andre indikatorer. Referanseverdier for enkeltindikatorer fastsettes med utgangspunkt i en referansetilstand som defineres for et helt hoved-økosystem, dvs. en tilstand som i teorien skal kunne være oppnåelig for alle indikatorer samtidig. For naturlige økosystemer (omfatter alle hoved-økosystemene bort-sett fra åpent lavland), fastsettes indikatorenes referanseverdier ut fra økosystemer der påvirk-ningen fra menneskelig aktivitet er, eller har vært, så begrenset at den har minimal påvirkning på det biologiske mangfoldet. Biologisk mangfold, biodiversitetsindikatorer, referansetilstand, re-feranseverdier, hoved-økosystemer, påvirkningsfaktorer, naturin-deksens matematiske rammeverk, datagrunnlaget for naturindeks, naturindeksdatabasen, nettbasert innlegging av data, nettbasert innsynsløsning for naturindeks, Biodiversity, biodiversity indicators, reference condition, base val-ues, human pressures, mathematical framework for the nature in-dex, nature index database, web-interface for data entry, nature index web-site

• Pedersen, Bård & Skarpaas, Olav (2015). Matematisk rammeverk og beregning av naturindeksen. In Pedersen, Bård & Nybø, Signe (Ed.), Naturindeks for Norge. 2015. Økologisk rammeverk, beregningsmetoder, datalagring og nettbasert formidling. Norsk institutt for naturforskning. ISSN 978-82-426-2752-0. p. 30–36. Show summary

  Naturindeksens formål er å gi en kortfattet beskrivelse av naturens tilstand. Den sammenfatter og formidler tilgjengelig kunnskap om naturens tilstand og utvikling til beslutningstakere og all-mennheten, som har en intuitiv snarere enn en vitenskapelig forståelse av begrepene biologisk mangfold og naturens tilstand. Naturindeksen gjør dette med utgangspunkt i et utvalg av indika-torer, som til sammen representerer det biologiske mangfoldet. I dagens implementering av na-turindeksen, velger man å legge vekt på arter som indikatorer, fordi disse også til en viss grad gjenspeiler genetisk mangfold og økosystemenes tilstand. Rammeverket for naturindeksen leg-ger også til rette for etableringen av en indeks som måler tilstanden til naturtyper. For å oppfylle formålet, bør utvalget av indikatorer ideelt representere taksonomi eller genetisk variasjon, øko-logiske funksjoner (trofiske nivåer), menneskelig påvirkning, økosystemer, habitater og faser i naturlige økologiske suksesjoner så homogent som mulig. Indikatorutvalget bør ikke inneholde fremmede arter. Naturindeksen beregnes for et hoved-økosystem i et avgrenset geografisk område og for et gitt år. Hoved-økosystemene som inngår i analysene er hav bunn, hav pelagisk, kyst bunn, kyst pelagisk, åpent lavland, våtmark, ferskvann, skog og fjell. Indeksen reflekterer imidlertid ikke endringer i arealmessig utbredelse av de terrestriske hoved-økosystemene. Naturindeksen er et veid middel av skalerte indikatorer. Femti prosent av vektene per geogra-fiske enhet tilordnes nøkkelelementer. Kriteriene for at en indikator er et nøkkelelement, er at den skal ha utsagnskraft om bestander til mange arter, den skal forekomme i et større område og den skal være dokumentert med gode data. De andre indikatorene veies slik at trofiske grup-per bidrar likt per geografiske enhet til naturindeksverdien. Indikatorene skaleres til en felles skala ved hjelp av ikke-lineære skaleringsfunksjoner. Skalaen går fra 0 til 1. Skaleringsfunksjonene har bare en parameter som kalles referanseverdi. Referan-severdiene definerer skaleringskonstanter for hver indikator som avgjør hvilke verdier for de ulike indikatorene som representerer samme tilstand. Referanseverdien setter i tillegg en grense for hvor mye en forbedring i en indikator som i utgangspunktet er i en god tilstand, kan kompensere for negativ utvikling i andre indikatorer. Referanseverdier for enkeltindikatorer fastsettes med utgangspunkt i en referansetilstand som defineres for et helt hoved-økosystem, dvs. en tilstand som i teorien skal kunne være oppnåelig for alle indikatorer samtidig. For naturlige økosystemer (omfatter alle hoved-økosystemene bort-sett fra åpent lavland), fastsettes indikatorenes referanseverdier ut fra økosystemer der påvirk-ningen fra menneskelig aktivitet er, eller har vært, så begrenset at den har minimal påvirkning på det biologiske mangfoldet. Biologisk mangfold, biodiversitetsindikatorer, referansetilstand, re-feranseverdier, hoved-økosystemer, påvirkningsfaktorer, naturin-deksens matematiske rammeverk, datagrunnlaget for naturindeks, naturindeksdatabasen, nettbasert innlegging av data, nettbasert innsynsløsning for naturindeks, Biodiversity, biodiversity indicators, reference condition, base val-ues, human pressures, mathematical framework for the nature in-dex, nature index database, web-interface for data entry, nature index web-site

• Nybø, Signe; Pedersen, Bård; Skarpaas, Olav; Aslaksen, Iulie; Bjerke, Jarle W. & Certain, Gregoire [Show all 22 contributors for this article] (2015). Økologisk rammeverk. In Pedersen, Bård & Nybø, Signe (Ed.), Naturindeks for Norge. 2015. Økologisk rammeverk, beregningsmetoder, datalagring og nettbasert formidling. Norsk institutt for naturforskning. ISSN 978-82-426-2752-0. p. 11–20. Show summary

  Naturindeksens formål er å gi en kortfattet beskrivelse av naturens tilstand. Den sammenfatter og formidler tilgjengelig kunnskap om naturens tilstand og utvikling til beslutningstakere og all-mennheten, som har en intuitiv snarere enn en vitenskapelig forståelse av begrepene biologisk mangfold og naturens tilstand. Naturindeksen gjør dette med utgangspunkt i et utvalg av indika-torer, som til sammen representerer det biologiske mangfoldet. I dagens implementering av na-turindeksen, velger man å legge vekt på arter som indikatorer, fordi disse også til en viss grad gjenspeiler genetisk mangfold og økosystemenes tilstand. Rammeverket for naturindeksen leg-ger også til rette for etableringen av en indeks som måler tilstanden til naturtyper. For å oppfylle formålet, bør utvalget av indikatorer ideelt representere taksonomi eller genetisk variasjon, øko-logiske funksjoner (trofiske nivåer), menneskelig påvirkning, økosystemer, habitater og faser i naturlige økologiske suksesjoner så homogent som mulig. Indikatorutvalget bør ikke inneholde fremmede arter. Naturindeksen beregnes for et hoved-økosystem i et avgrenset geografisk område og for et gitt år. Hoved-økosystemene som inngår i analysene er hav bunn, hav pelagisk, kyst bunn, kyst pelagisk, åpent lavland, våtmark, ferskvann, skog og fjell. Indeksen reflekterer imidlertid ikke endringer i arealmessig utbredelse av de terrestriske hoved-økosystemene. Naturindeksen er et veid middel av skalerte indikatorer. Femti prosent av vektene per geogra-fiske enhet tilordnes nøkkelelementer. Kriteriene for at en indikator er et nøkkelelement, er at den skal ha utsagnskraft om bestander til mange arter, den skal forekomme i et større område og den skal være dokumentert med gode data. De andre indikatorene veies slik at trofiske grup-per bidrar likt per geografiske enhet til naturindeksverdien. Indikatorene skaleres til en felles skala ved hjelp av ikke-lineære skaleringsfunksjoner. Skalaen går fra 0 til 1. Skaleringsfunksjonene har bare en parameter som kalles referanseverdi. Referan-severdiene definerer skaleringskonstanter for hver indikator som avgjør hvilke verdier for de ulike indikatorene som representerer samme tilstand. Referanseverdien setter i tillegg en grense for hvor mye en forbedring i en indikator som i utgangspunktet er i en god tilstand, kan kompensere for negativ utvikling i andre indikatorer. Referanseverdier for enkeltindikatorer fastsettes med utgangspunkt i en referansetilstand som defineres for et helt hoved-økosystem, dvs. en tilstand som i teorien skal kunne være oppnåelig for alle indikatorer samtidig. For naturlige økosystemer (omfatter alle hoved-økosystemene bort-sett fra åpent lavland), fastsettes indikatorenes referanseverdier ut fra økosystemer der påvirk-ningen fra menneskelig aktivitet er, eller har vært, så begrenset at den har minimal påvirkning på det biologiske mangfoldet. Biologisk mangfold, biodiversitetsindikatorer, referansetilstand, re-feranseverdier, hoved-økosystemer, påvirkningsfaktorer, naturin-deksens matematiske rammeverk, datagrunnlaget for naturindeks, naturindeksdatabasen, nettbasert innlegging av data, nettbasert innsynsløsning for naturindeks, Biodiversity, biodiversity indicators, reference condition, base val-ues, human pressures, mathematical framework for the nature in-dex, nature index database, web-interface for data entry, nature index web-site

• Skarpaas, Olav (2014). Occurrence-based species modelling in space, time and spacetime: projects and ideas.
• Skarpaas, Olav (2014). Naturindeksen og påvirkninger.
• Olsen, Siri Lie; Töpper, Joachim Paul; Skarpaas, Olav; Klanderud, Kari & Vandvik, Vigdis (2014). Plant-plant interactions vary with climate: population dynamics of four Norwegian plant species.
• Olsen, Siri Lie; Töpper, Joachim Paul; Skarpaas, Olav; Vandvik, Vigdis & Klanderud, Kari (2014). Shift from facilitation to competition driven by climate-related changes in plant population dynamics.
• Kausrud, Kyrre; Vandvik, Vigdis; Flø, Daniel; Geange, Sonya Rita; Hegland, Stein Joar & Hermansen, Jo Skeie [Show all 26 contributors for this article] (2022). Klimaendringer og virkninger på hovedøkosystem skog. VKM. ISSN 978-82-8259-390-8. 2022(15).
• Evju, Marianne; Olsen, Siri Lie; Skarpaas, Olav & Stabbetorp, Odd Egil (2021). Overvåking av dragehode Dracocephalum ruyschiana.Beskrivelse av metodikk og resultater 2017‒2020. Norsk institutt for naturforskning (NINA). ISSN 978-82-426-4754-2. Show summary

  Dragehode Dracocephalum ruyschiana er en prioritert art iht. naturmangfoldloven. Dragehode er en tørketålende, lyselskende og noe kalkrevende planteart som i Norge er begrenset til Østlandet. I 2016 utarbeidet NINA et overvåkingsopplegg med formål å få oversikt over status og utvikling over tid for dragehode-populasjoner i Norge. Overvåking ble startet opp i 2017 og er gradvis utvidet til i 2020 å omfatte 25 populasjoner i Oslofjordområdet, Ringerike og Hadeland, i de to naturtypene åpen grunnlendt kalkmark og semi-naturlig eng. På hver lokalitet registreres antallet individer av dragehode fordelt på fertile individer, vegetative individer og småplanter, i et sett permanente overvåkingsruter på 1 m2. Andre overvåkingsindikatorer omfatter vegetasjonshøyde, dekning av ulike vegetasjonssjikt, dekning av rødlistearter, fremmede arter og vedplanter. I tillegg registreres forekomst/fravær av dragehode i et sett ruter lagt ut systematisk langs transekter innenfor lokaliteten. Innsamlede data er brukt til å estimere populasjonsstørrelser og populasjonsvekstrater i perioden 2017‒2020 og undersøke hvordan disse varierer med region, naturtype og skjøtsel. Populasjonene i Oslofjordområdet er generelt mye større enn på Ringerike og Hadeland. Det er variasjoner i populasjonsstørrelser mellom år. På åpen grunnlendt kalkmark, som dominerer rundt Oslofjorden, er det for flere lokaliteter en svak nedadgående utvikling i populasjonsstørrelse, drevet særlig av antall vegetative planter og småplanter. På semi-naturlig eng, som dominerer på Ringerike og Hadeland, har flere populasjoner en svakt positiv utvikling. Den usedvanlig tørre sommeren 2018 resulterte i en nedgang i antall blomstrende individer og i antall småplanter. Populasjonene viste imidlertid stor grad av restitusjon allerede de to første årene etter tørkesommeren. Tidsseriene er foreløpig så korte at det er vanskelig å vurdere trender i populasjonsstørrelse over tid, men dataene viser stor variasjon i populasjonene mellom regioner, mellom naturtyper og blant lokaliteter med ulik vegetasjonshøyde. Tidligere studier har vist en tendens til at dragehodepopulasjonene kan deles i fire genetiske grupper som er geografisk adskilte. Dagens overvåking av dragehode dekker to av de genetiske gruppene. Det trengs lange tidsserier for å skille trender i populasjonsutvikling fra mellomårsvariasjoner knyttet til variasjoner i værforhold. Et langsiktig perspektiv på nytten av overvåkingen er derfor helt avgjørende. Vi anbefaler at det utarbeides en langsiktig plan for økt finansiering og en gradvis utvidelse av overvåkingen. Utvidelsen bør sikre at regioner og genetiske hovedgrupper blir omfattet av overvåking og at antallet populasjoner per region blir stort nok til å avdekke regionale variasjoner i trender.

• Garnåsjordet, Per Arild; Framstad, Erik; Aslaksen, Iulie; Jakobsson, Simon; Skarpaas, Olav & Chen, Xianwen (2019). Naturindeks og økonomisk aktivitet: Analyse av påvirkningsfaktorer. Norsk institutt for naturforskning (NINA). ISSN 1504-3312.
• Skarpaas, Olav; Töpper, Joachim Paul; Nilsen, Erlend Birkeland & Åström, Jens (2018). Dataflyt og modellering av indikatorer for naturindeksen. Norsk institutt for naturforskning. ISSN 978-82-426-3299-9. 1560(1560). Show summary

  Som en del av arbeidet mot en kostnadseffektiv, robust og høyoppløselig naturindeks, er det ønskelig å se nærmere på muligheter for å kombinere data fra ulike kilder ved modellering, og legge til rette for forbedret romlig oppløsning, geografisk dekning og automatisering av naturin-deksberegninger. I denne rapporten forsøker vi å ta noen skritt i retning av å svare på disse utfordringene gjennom konseptuelle rammeverk for integrert hierarkisk modellering og dataflyt-struktur, illustrert med eksempler. Vi omtaler kort noen viktige datakilder og deres egenskaper (datastruktur, format) samt mulig-heter for eksport/import, med fokus på datakilder som er relevante for modelleringsarbeid i det-te og beslektede prosjekter (planter, fugl og miljøvariabler). På sikt vil en skriptbasert dataflyt legge til rette for automatisert oppdatering av modeller og indikatorverdier i naturindeksen når datasettene oppdateres. Vi har imidlertid ikke gått langt i retning av standardisering av dataflyt i dette prosjektet, fordi det har blitt klart i løpet av arbeidet at dataflyt til naturindeksen bør være en del av en mer langsiktig og bredere tverrinstitusjonell prosess. For å illustrere modellering som kan gi heldekkende indikatorverdier, bruker vi fjellfiol Viola bi-flora (tilsvarende øvelser for fugl presenteres i en egen rapport). Fjellfiol er ikke en indikatorart for naturindeksen, men fungerer som et demonstrasjonseksempel på hvordan klimadata, popu-lasjonsdata og forekomstdata kan integreres for å predikere forekomst og populasjonssstørrel-se over tid, og gi estimater av indikatorverdi og tilhørende usikkerhet med høy oppløsning. Vi beskriver den nyeste utviklingen av rutiner for import av modellerte indikatorverdier til natur-indeksbasen med R-pakken ‘NIcalc’. I tillegg til det tradisjonelle formatet på indikatorverdier (middelverdi og kvartiler), vil nå også parameteriserte lognormalfordelinger, parameteriserte poissonfordelinger, diskrete fordelinger, og empiriske fordelinger aksepteres som indikatorver-dier. Dette øker mulighetene for å bruke resultater fra flere ulike typer modeller, inkludert inte-grerte hierarkiske modeller, direkte som input til naturindeksen. Avslutningsvis diskuterer og oppsummerer vi våre resultater og erfaringer i forhold til mulighe-ter for økt datatilgang og automatisert oppdatering av naturindeksen. Vi konkluderer med to anbefalinger: For det første, at rammeverket for dataflyt til naturindeksen bør tas videre i et bredt tverrinstitusjonelt samarbeid mellom sentrale dataaktører og sees i sammenheng med beslektede prosesser og systemer i forvaltningen. For det andre, at modelleringsarbeidet i det-te og tidligere prosjekter, som gir grunnlag for å øke oppløsning og geografisk dekning av na-turindeksindikatorer, samt å øke antall indikatorer, legges til grunn for en revurdering av natur-indeksens indikatorsett for planter fram mot neste hovedoppdatering. NØKKELORD Norge, Sogn og fjordane fylke, Aurland kommune Fjellfiol, Viola biflora Issoleie, Ranunculus glacialis Naturindeks Modellering KEY WORDS Norway, Sogn og fjordane county, Aurland municipality Yellow arctic violet, Viola biflora Glacier buttercup, Ranunculus glacialis Nature index Modelling

• Sverdrup-Thygeson, Anne; Evju, Marianne; Skarpaas, Olav; Jacobsen, Rannveig Margrete & Birkemoe, Tone (2018). Nasjonal overvåking av hule eiker: Resultat første omløp og forslag til videreføring. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet . ISSN 2535-2806.
• Evju, Marianne; Skarpaas, Olav & Stabbetorp, Odd Egil (2016). Dragehode Dracocephalum ruyschiana. Forslag til overvåkingsopplegg. Norsk institutt for naturforskning (NINA). ISSN 978-82-426-2981-4. Show summary

  Evju, M., Skarpaas, O. & Stabbetorp, O. (2016). Dragehode Dracocephalum ruyschiana. Forslag til overvåkingsopplegg. - NINA Kortrapport 37. 30 s. Dragehode Dracocephalum ruyschiana er en prioritert art med egen forskrift og handlingsplan. For å kunne vurdere langsiktig overlevelse av norske populasjoner av dragehode er det behov for overvåking. I denne rapporten foreslås et opplegg for overvåking av dragehode. Det overord-nede formålet med overvåkingen er å få oversikt over status og utvikling over tid for dragehode-populasjoner i Norge. Samtidig skal overvåkingen gi oversikt over utvikling av populasjonsstør-relser lokalt. Overvåkingen legges opp slik at kunnskap om viktige påvirkningsfaktorer samles inn som en del av overvåkingen, og på en slik måte at man systematisk kan innhente erfaringer om effekt av tiltak. Utbredelsen av dragehode er forholdsvis godt kjent, og vi tar utgangspunkt i kjente populasjoner når overvåkingslokaliteter trekkes. Fordi kartleggingsstatus for arten er god, mener vi at overvå-kingsresultatene vil være gyldige for dragehode i Norge generelt. For å kunne gi generelle resul-tater om status og utvikling for dragehode bør overvåkingen baseres på et tilfeldig utvalg av lokaliteter. Vi kan forvente en god del variasjon i påvirkningsfaktorer og utvikling mellom lokali-teter både med hensyn på geografi og naturtyper. For eksempel er fremmede arter en viktig påvirkningsfaktor i lokaliteter i indre Oslofjorden. Opphør av beite, eller intensivt beitetrykk, kan imidlertid være en viktigere påvirkningsfaktor i andre områder. For å fange opp denne variasjo-nen foreslår vi å stratifisere utvalget geografisk. Fra de seks forskjellige geografiske regionene Oslofjorden, Ringerike, Hadeland, Mjøsa, Gudbrandsdalen og Valdres/Hemsedal trekkes et sett lokaliteter tilfeldig. For å beregne hvor mange lokaliteter som bør inngå i overvåkingsopplegget, har vi brukt NINAs pilotdata som utgangspunkt for simuleringer. Et utvalg på 120 lokaliteter, fordelt på 20 lokaliteter pr. region, vil med stor sannsynlighet være nok til å kunne fange opp en endring i gjennomsnittlig populasjonsstørrelse på 15%. Indikatorvariablene som brukes i overvåkingen, må være følsomme for endringer, være opera-sjonelle og effektive å måle i felt. I dette overvåkingsopplegget foreslår vi å registrere indikator-variabler i et utvalg tilfeldig utlagte 1 × 1 m-ruter på hver overvåkingslokalitet. 10 ruter per lokalitet vil sannsynligvis være nok til å fange opp endringer i populasjonsstruktur. Populasjonsstruktur (størrelsesfordelingen av individer i en populasjon) kan være en viktig indikator for en popula-sjons levedyktighet og er ofte knyttet til miljøforhold og endringer i f.eks. skjøtselsregime. I tillegg til å telle antall individer i rutene registreres derfor også størrelsesklasser for individene. I tillegg registreres påvirkningsfaktorer (gjengroing, fremmede arter, skjøtsel) og andre forvaltningsrele-vante arter. For å kunne generalisere resultatene fra overvåkingen er det viktig å vite hva den enkelte overvåkingslokalitet representerer. En beskrivelse av lokaliteten i henhold til NiN 2.0 på grunntypenivå anbefales derfor også. Det foreslåtte opplegget kan også brukes på enkeltlokaliteter med stor forvaltningsinteresse, og for å følge opp effekter av tiltak (skjøtsel). Skjemaer for registreringer er utarbeidet og 120 loka-liteter er trukket tilfeldig som første forslag til overvåkingslokaliteter. Det bør gjennomføres en pilotovervåking på et mindre utvalg lokaliteter i 2017. En slik pilot bør ha fokus på å teste proto-kollen for overvåking slik at man får bedre kunnskap om tidsbruk, kostnader og variasjon mellom lokaliteter. overvåking, dragehode, prioritert art, åpen grunnlendt kalkmark, monitoring, Dracocephalum ruyschiana, priority species, dry calcareous grasslands

• Brandrud, Tor Erik; Evju, Marianne; Blaalid, Rakel & Skarpaas, Olav (2016). Nasjonal overvåking av kalklindeskog og kalklindeskogsopper. Resultater fra første overvåkingsomløp 2013−2015. Norsk institutt for naturforskning. ISSN 978-82-426-2974-6. 1297(1297). Show summary

  Et nasjonalt overvåkingsprogram for kalklindeskog (utvalgt naturtype) og kalklindeskogsopper ble igangsatt i 2013. Første omløp av overvåkingen ble gjennomført i 2013−15 og rapporteres her. Hovedmålsetningen med overvåkingen er å registrere endringer i populasjonene av de truete kalklindeskogsoppene (og andre rødlistesopper), og å registrere endringer i utbredelse og habitatkvaliteter i kalklindeskog som naturtype. I stedet for å overvåke én og én truet art, gir ansamlingen av spesialiserte arter i hotspot-habitatet kalklidenskog muligheter for å overvåke et helt sett med truete arter innenfor et avgrenset overvåkingsunivers. Et tilfeldig utvalg på 30 kalklindeskogslokaliteter er trukket ut for overvåking (20 store og 10 små). I tillegg inngår Dronningberget vest, Bygdøy, som en tilleggslokalitet, med tidsserier av kalklin-deskogsopper siden 1979. Alle soppforekomster (individer + antall fruktlegemer pr. individ) er registrert to ganger pr. sesong i tre påfølgende år (2013−2014−2015). I tillegg er en rekke indi-katorvariabler registrert på lokalitetsnivå (med vekt på variabler knyttet til skogtilstand og fore-komst av lindeindivider), mens noen variabler (bl.a. mhp. jordsmonn) er skåret i registrerings-punkter for soppfunn. Denne rapporten presenterer resultater fra første overvåkingsomløp 2013−2015. Dataene er i hovedsak sammenstilt og presentert lokalitetsvis, slik at rapporten skal kunne representere et oppslagsverk for grunnlagsdata over den enkelte lokalitet fra første omløp, som basis for videre overvåking. Disse overvåkingsdataene er også supplert med viktige data som foreligger herfra tidligere, inkludert en beskrivelse av hver lokalitet. Det første omløpet av overvåking av kalklindeskog og kalklindeskogsopper gir et godt grunnlag for å undersøke endringer over tid. Samtidig gir det forvaltningen viktig grunnleggende kunnskap om de utvalgte lokalitetene, skogens tilstand og det tilhørende artesmangfoldet. Ved gjennom-føring av det planlagte andre omløpet av overvåkingen i 2019−21 vil vi få bedre kunnskap om status og utvikling for dette unike artsmangfoldet. Overvåking, kalklindeskog, kalklindeskogsopper, utvalgt naturtype, truete arter, hotspot-habitat, monitoring, calcareous lime forest, calcareous lime forest fungi, se-lected habitat type, threatened species, hotspot-habitat

• Olsen, Siri Lie; Stabbetorp, Odd Egil; Skarpaas, Olav; Often, Anders & Gajda, Horata (2016). Kartlegging av kortdistansespredning av fremmede bartrær. Vrifuru (Pinus contorta) og lutzgran (Picea × lutzii). Norsk institutt for naturforskning. ISSN 978-82-426-2870-1. 1231(1231). Show summary

  Spredning av fremmede arter er en av de største truslene mot det biologiske mangfoldet på verdensbasis. Økende globalisering fører til at stadig nye arter transporteres til områder hvor de ikke hører hjemme. Men ikke alle fremmede arter skaper problemer der de introduseres. Det avhenger av både evne til spredning i naturlige habitater (invasjonspotensial) og skadevirkninger på stedegne økosystemer (økologisk effekt). I Norge er en rekke fremmede treslag, hovedsake-lig bartrær, plantet ut med tanke på skogproduksjon. Noen av disse er i dag ansett som en trussel mot det biologiske mangfoldet, men selv om vi vet en del om spredningen til noen bartrearter, mangler vi kunnskap om andre, både når det gjelder invasjonspotensial og økologisk effekt. For-målet med dette prosjektet har derfor vært å utvikle en metodikk for kartlegging av kortdistanse-spredning av fremmede arter fra eksisterende plantefelt. Metodikken er basert på en praktisk kartlegging av spredning av vrifuru (Pinus contorta) og lutzgran (Picea × lutzii), samt en vurdering av bruk av ulike typer fjernmåling. Feltkartleggingen viste at både vrifuru og lutzgran sprer seg utenfor plantefelt. Hovedtyngden av foryngelsen ble funnet nær morbestandet, men sannsynligheten for etablering varierte mellom naturtyper. Etableringssannsynligheten var høyest i veikanter og på annen mark preget av men-neskeskapt forstyrrelse, men også påtakelig i åpne naturtyper som hei, ur og myr, samt i skog. Basert på feltdata fra totalkartlegging i avgrensede områder og simuleringer av datainnsamling med ulike former for utvalgskartlegging, konkluderer vi med at totalkartlegging er den beste me-toden for kartlegging av kortdistansespredning av fremmede bartrær. Dette skyldes hovedsake-lig den store variasjonen i etableringssannsynlighet mellom naturtyper. Selv om utvalgskartleg-ging i noen tilfeller kan være tidsbesparende, øker risikoen for å ikke fange opp spredning som er konsentrert i visse, avgrensede naturtyper. Vi har også vurdert om ulike former for fjernmåling egner seg for spredningskartlegging. På grunn av kombinasjonen av høy bakkeoppløsning og stor presisjon, vil bruk av droner være særlig aktuelt. På nåværende tidspunkt er det usikkert om dette vil fungere i praksis ettersom foryngel-sen ofte forekommer spredt og de fleste trærne foreløpig er svært unge. Om fjernmåling ved hjelp av droner er et nyttig supplement til feltkartlegging, må derfor testes ut. Andre typer fjern-måling, for eksempel flybilder, satelittbilder og LiDAR, kan imidlertid brukes til å identifisere plan-tefelt med fremmede treslag og omkringliggende naturtyper i et landskap. Dette kan brukes til å bygge opp en nasjonal database over slike plantefelt. Databasen kan igjen danne grunnlag for å plukke ut et representativt utvalg av plantefelt for spredningskartlegging. Dette vil gi et bedre utgangspunkt for vurdering av invasjonspotensial og økologisk effekt av fremmede bartrearter enn det som er tilfellet med dagens til dels tilfeldige kartlegging. fremmede arter, bartrær, vrifuru (Pinus contorta), lutzgran (Picea × lutzii), kartlegging, spredning, fjernmåling, Introduced alien species, conifers, Pinus contorta, Picea × lutzii , mapping, dispersal, remote sensing

• Evju, Marianne; Stange, Erik; Berger, Anna Lisa; Blumentrath, Stefan; Endrestøl, Anders & Olsen, Siri Lie [Show all 10 contributors for this article] (2016). Når artenes leveområder splittes opp - eksempler fra øyene i indre Oslofjord. Sluttrapport fra strategisk instituttsatsing (SIS) 2011-2015. Norsk institutt for naturforskning. ISSN 978-82-426-2885-5.
• Töpper, Joachim Paul; Vandvik, Vigdis; Rydgren, Knut & Skarpaas, Olav (2015). Predicting and assessing climate-change impacts on the population dynamics of alpine and lowland forbs. University of Bergen. ISSN 978-82-308-2620-1.
• Hendrichsen, Ditte Katrine; Åström, Jens; Forsgren, Elisabet & Skarpaas, Olav (2015). Spredningsveier for fremmede arter i Norge. Norsk institutt for naturforskning. ISSN 978-82-426-2710-0. Full text in Research Archive Show summary

  Fremmede arter er et fokusområde for naturforvaltning på internasjonalt nivå. Når først frem-mede arter har etablert seg i et nytt område er det ofte særdeles vanskelig å fjerne dem igjen, og omkostningene ved en eventuell utrydding er ofte vesentlig høyere enn forebyggingstiltak. Kunnskap om innvandringsveier og –vektorer er dermed sentralt for effektiv forebygging av inn-vandring, spredning og etablering av fremmede arter. I denne rapporten analyserer vi spred-ningsveiene til 1170 fremmede arter som reproduserer i fastlands-Norge og 1071 fremmede arter som ikke reproduserer her, samt 79 arter på Svalbard. Datamaterialet er basert på Artsda-tabankens fremmedartsdatabase. Datamaterialet opererer med fem spredningsveier: Utsatt, for-villet / rømt, blindpassasjer, sekundær spredning fra naboland og ukjent vektor, men av antro-pogen opprinnelse. For en del arter finnes ytterligere informasjon om spesifikke vektorer, f.eks. via drivhus, ballastvann o.l. Prosjektet er utført på oppdrag fra Miljødirektoratet. Det er en omfattende litteratur om fremmede arter, men først i de senere årene har man begynt å se spesifikt på ulike spredningsveier. En gjennomgang av den tilgjengelige litteraturen viser at risikoen for at nye fremmede arter etablerer seg generelt øker med antallet individer og / eller arter som introduseres. De vanligste gruppene av fremmede arter som rapporteres i litteraturen er karplanter, virvelløse dyr og marine organismer. En komplett overvåking eller registrering av fremmede arter er ikke realistisk. Analysene i denne rapporten basere seg på klassifiseringer, risikovurderinger og beskrivelser av egenskaper som er tilgjengelig i fremmedartsdatabasen. Resultatene er dermed direkte avhengige av de data som finnes i risikovurderingen, og de valgene som ligger til grunn for denne, og de representerer virkelige forhold bare i den grad risikovurderingen beskriver virkelige forhold. I analysene av data fra fremmedartsdatabasen fant vi et mønster som likner på mønsteret i andre analyser. Flest fremmede arter har etablert seg i Norge som følge av forvilling, etterfulgt av arter som har kommet til landet som blindpassasjer. Dette står i motsetning til ikke-reproduserende fremmede arter, hvor blindpassasjer er langt den viktigste spredningsveien. Begge grupper do-mineres av karplanter. De tidligst ankomne fremmede artene er kommet som blindpassasjer i 1765. Dette er også den spredningsveien, der antallet av arter tidligst (i 1908) når 50 % av det nåværende nivå. Generelt er den relative utviklingen over tid, dvs. tidspunktet for når antallet av arter fra en spredningsvei når en viss prosentdel av det nåværende nivå, ganske lik mellom spredningsveier. Kun arter som er kommet med sekundær spredning fra naboland skiller seg ut med sen ankomst (1875) og sen 50 prosentil (1975). For ikke-reproduserende fremmede arter er den relative utviklingen lik for spredningsveiene blindpassasjer, forvillet og arter med ukjent vektor, mens arter som er satt ut er litt forsinket i forhold til disse. Hovedparten av arter i fremmedartsdatabasen er knyttet til det terrestriske miljø. Forvillede arter dominerer denne gruppen, etterfulgt av blindpassasjerer. Terrestriske arter domineres av kar-planter og insekter, og utviklingen over tid svarer derfor til utviklingen for disse gruppene. For arter knyttet til det marine miljø er spredningsveiene forvilling og blindpassasjer omtrent like vik-tige. Arter som er satt ut, og i de senere årene også forvillede arter, er de dominerende blant fremmede arter i det limniske miljø. fremmede arter, spredningsveier, biologisk invasjon, alien species, distribution pathways, biological invasion

View all works in Cristin