Victoria-nøkkerosen

Victoria amazonica

Arten ble tidligere kalt Victoria regia. Den hører hjemme i Amazonas og Orinoco. Flytebladene blir opptil 2,7 meter brede. Blomstene har omkring 50 kronblad og kan bli over 40 centimeter brede. Arten har vært dyrket i Victoriahuset av og til, men er mindre egnet enn Victoria cruziana.

Victoria cruziana

Arten vokser i elven Paraná som løper gjennom Brasil, Paraguay og det nordlige Argentina. Den har litt mindre blomst og blad enn de to andre, men høyere bladkant. Victoria cruziana tåler litt kjøligere vann og er lettere å dyrke i veksthus. I tillegg blomstrer den oftere en de andre to artene. Dette er arten vi oftest dyrker i Victoriahuset.

Victoria boliviana

Arten hører hjemme i Bolivia, hvor den vokser i våtområder tilknyttet Amazonas. Utrolig nok ble den først beskrevet i 2022. Bladene kan bli opptil 3,2 meter brede og er de største i slekten. Vi har aldri hatt denne i Victoriahuset, og på grunn av størrelsen vil den heller aldri kunne vokse her.

Det finnes flere krysninger mellom Victoria amazonica og Victoria cruziana som brukes som prydplanter i tropiske områder og i veksthus.

Blomstene åpner seg to netter på rad og er lukket om dagen. Første natt er blomsten hvit og i hunnlig fase. Neste natt er den rødlig og i hannlig fase. Da frigjør den pollenet. Blomsten øker temperaturen med flere grader, og dette hjelper til å spre duftstoffer som tiltrekker billene som pollinerer blomstene.

Blomsten åpner to netter på rad, men holder seg lukket gjennom dagen mellom de to nettene. Første natt er blomsten kritthvit. Andre natt endrer den farge. Det starter som rosa i midten som etterhvert sprer seg utover kronbladene.

Hvorfor denne to-trinns blomstringen, og hvorfor akkurat to netter? Hvorfor ikke én, eller tre? Hvorfor lukker den seg om dagen? Forklaringen kom da en studerte planten i naturen.

Blomster er kjønnsorganer, og victoriablomsten er, som mange andre blomster, tokjønnet. Den kan pollinere seg selv og til og med få spiredyktige frø, men også planter prøver å unngå innavl. Blomstringen to netter på rad fremmer krysspollinering og gjør selvpollinering mindre sannsynlig.

Victoria-nøkkerosen pollineres av en art av hornbiller (en slags skarabider). De tiltrekkes til victoriablomsten den første natten av en form for reklame og betaling. Den viktigste reklamen er duft. Det er typisk for nattblomstrende planter, for duft virker like godt i mørket. Molekylene sprer seg ekstra godt hvis de varmes opp (tenk duften fra et bakeri!). En kjemisk prosess i victoriablomsten sørger for nettopp det. Første natt er blomsten i midten rundt 10 grader varmere enn omgivelsene. Reklameplakaten er de kritthvite kronbladene som reflekterer det svake lyset og gjør blomsten synlig for de flygende billene. For dem er blomsten både restaurant og sjekkested. Her samles de for å spise stivelsesrikt plantevev rundt fruktknuten og for å parre seg.

Ubemerket krever blomsten inn gjentjenesten for å være arena for denne billeorgien: effektiv krysspollinering. Den første natta er det bare blomstens hunnlige deler, fruktknuten med arret, som er modent. Arret utskiller væske som vasker av pollenet som billene er overstrødd med fra besøk hos andre blomster.

Når det blir morgen, lukker blomsten seg rundt billene og sikrer dem mot solsteik og rovdyr (særlig jacana-fugler, en slags bladhøns). Blomstens hannlige deler, pollenknappene, åpner seg nå og overdrysser billene som trenges sammen inne i blomsten.

Når det blir natt igjen, åpner blomsten seg for andre gang. Billene slipper ut, dekket med pollen, og hva gjør de? Jo, de ser seg rundt etter en ny kritthvit, varm, duftende victoriablomst som er åpen for første gang, klar til å ta imot dem.

Andre natt er ikke blomsten tiltrekkende for hornbiller lenger. Den dufter lite og har skiftet farge så den er mindre synlig. Etter billenes herjinger er den dessuten lurvete å se på. Blomsten varmer seg likevel opp utover natta. Dette hjelper sannsynligvis de store billene til å komme på vingene. Hvis blomsten ikke bli besøkt av hornbiller, kan den spille sitt trumfkort: Modent pollen drysser ned i midten av blomsten og gir opphav til frø.

Når vi har hatt Victoria amazonica i Victoriahuset, er det dette som har skjedd. Vi har fått frø ved hjelp av selvpollinering, og dermed hatt muligheten til å dyrke planten på nytt. Hos de blomstene som er pollinert og befruktet, vil frø utvikle seg under vann inne i den piggete fruktknuten. Etterhvert som frøene modnes, faller de ut. Frøene til tropiske planter har ofte kort holdbarhet og spirer raskt.

Victoria-frø har imidlertid størst spiredyktighet etter 1-2 år. Planten vokser i stillestående vann, men i løpet av en såpass lang periode kan frøene føres et stykke avsted med de svake strømningene. Frøenes holdbarhet og trege spiring kan derfor hindre lokal ”overbefolkning” og sikre at arten sprer seg.

Krysningen mellom Victoria amazonica og Victoria cruziana som vokser Victoriahuset nå får ikke frø (de to artene har ulikt antall kromosomer og avkommet er en steril hybrid).

Bladene til Victoria-nøkkeroser er blant verdens mest hurtigvoksende . Diameteren på et blad kan øke med 35 cm på et døgn. Til sammenligning bruker et lite bjørkeblad på størrelse med en negl en uke på å folde seg ut. I naturen vokser plantene i næringsrikt elveslam. I Victoriahuset må den gjødsles mye for å opprettholde den kraftige veksten.

De kjempestore bladene til Victoria-nøkkerose gjorde sterkt inntrykk på de første vestlige oppdagelsesreisende som så dem på 1800-tallet. De kunne naturligvis ikke få med seg plantene i kofferten hjem til Europa, og ikke lot plantene seg presse til nette herbarium-eksemplarer heller. Frø, derimot, kunne de ta med seg eller sende, og fra 1940-tallet ble det eksperimentert med dyrking av victoriaplanter i bassenger og dammer rundt omkring, særlig i England. Det hendte at frøene spirte, men det kom bare noen få, små blader, og så døde de. Joseph Paxton i England var den første som lyktes.

Den er en krevende plante å dyrke fram den dag i dag:

• Den skal ha høy, jevn temperatur.
• Vannet i bassenget i Victoriahuset er termostatstyrt til 28 C.
• Den skal ha masse gjødsel.
• Luftfuktigheten må være høy.
• Lufttemperaturen likeså.
• Den trenger mye lys.

Å få til alt dette på 1840-tallet, i gråværs-England, med kullfyring, uten termostater, glasshus med bittesmå glassruter og tykke jernbjelker som kastet mye skygge var virkelig en bragd, og det tok tid før Paxton fikk det til.

Paxtons store "oppfinnelse" var veksthus. Han konstruerte det berømte Krystallpalasset i England, og en rekke andre berømte glass-"konservatorier", som de kaltes. Han eksperimenterte hele livet med hus av glass, større glassplater, tynnere bjelker, og nye materialer. Det sies at en av hans viktigste inspirasjonskilde var Victoria-nøkkerosens blad. Baksiden av bladet er nemlig et fantastisk nettverk av luftfylte nerver, som gir bladene sterk oppdrift. Det er som å fore en liten båt med skumplast, det blir nesten umulig å senke den.

Mange har sett bilder av barn som sitter på et Victoria-blad. Betingelsen er at vekten er jevnt spredt over bladets overflate. Et lite barn kan sitte på bladet med beina i kors, men et større barn må stå eller sitte på et brett for å fordele vekten.

Nettverket av luftfylte nerver og de høye bladkantene gjør at bladene kan tåle mye vekt. Det var fordelingen av vekt i bladets konstruksjon som skal ha inspirert Paxton i hans arbeid med å pønske ut et nettverk av tynne bærebjelker som var i stand til å bære vekten til et hus av glass, med minst mulig skygge.

Victoria-nøkkerosen var en sensasjon for publikum fra første stund, og folk valfartet for å se den. Botaniske hager over hele Europa bygde victoriahus etter Paxtons ideer. Det er victoriahus i Stockholm, i Helsinki, i Kew Gardens i England, og en rekke andre steder. Også Botanisk hage i Oslo fikk sitt victoriahus. Dette huset ble åpnet i 1876, og siden 1879 har vi dyrket Victoria-nøkkeroser her.

Thaddãus Haenke var i 1801 trolig den første europeer som så og omtalte en Victoria-nøkkerose, men det tok lang tid før den ble samlet til et herbarium og fikk et vitenskapelig navn.

Den første Victoria-arten som ble beskrevet var Victoria amazonica, men det var ikke det som var dens første navn.

I 1837 hadde John Lidley gitt den navnet Victoria regia. Både det nyopprettede slektsnavnet (Victoria) og artstillegget (regia) fikk den etter Englands dronning Victoria (1819-1910) - regia betyr kongelig. Var ikke det greit? Hvorfor måtte den skifte navn?

Det viste seg at Eduard Fiedrich Poeppig allerede i 1832 hadde gitt planten navnet Euryale amazonica. Dette var artens første vitenskapelige beskrivelse og dens aller første navn, men Poeppig hadde altså plassert den i slekten Euryale som allerede eksisterte. I følge reglene for vitenskapelige navn skal alltid det eldste navnet brukes, men ettersom planten hørte hjemme i den nyopprettede slekten Victoria, og ikke i Euryale, ble den flyttet til Victoria, men beholdt sitt artstillegg, amazonica. Dermed ble dens riktige navn Victoria amazonica.

Det har vist seg at navnet Victoria regia ikke har vært så lett å glemme, og folk kommer fremdeles for å se ”Victoria regia” i botaniske hager, flere generasjoner etter navneendringen.

I Norge har navnet kanskje festet seg spesielt godt på grunn av Johan Borgens novelle ”Victoria Regia” (1954), hvor Victoriahuset med sitt fuktige, varme klima og den blomstrende kjempenøkkerosen er scene for et erotisk ladet møte mellom to fremmede. Den siste setningen i novellen lyder: ”Victoria regia smilte lumsk i skumringen.” Med slike sterke assosiasjoner fra litteraturen er det kanskje ikke så rart at navnet huskes...