Geologisk museum 50 år [1970]

Denne teksten ble skrevet av T. F. W. Barth og A. Heintz i anledning Geologisk museums jubileum i 1970.

Geologisk museum27. oktober 1920 ble Geologisk Museum på Tøyen offisielt åpnet for publikum. «Kongen var til stede, og Brøgger holdt åpningstalen i den geologiske sal. Der var ingen sitteplasser for tilhørerne. Kongen stod med hatten i hånden og hørte ærbødig på Brøgger.» (Universitetet i Oslo 1911-1961, Bd. 1, side 567).

Det som førte frem til den høytidelige åpning for 50 år siden, er en lang og variert historie, som vi bare tar noen hovedpunkter av. Det er naturlig å begynne med Kongsberg Sølvverks Bergseminar, som ble grunnlagt i 1757. Det virket som Norges høyeste læreanstalt i 55 år og var verdens eldste bergakademi. Det ble undervist i alle viktigere fag som i dag er representert ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og dessuten i latin og jus. Som en refleks av denne faglige bredde kan nevnes at så sent som i 1868, altså 57 år etter at Det kongelige Frederiks Universitet var opprettet, hadde Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet 9 professorer, hvorav 7 var bergingeniører.

Bergseminarets virksomhet ble overført til Universitetet og ble delt i det Metallurgiske laboratorium og Mineralkabinettet. Førstnevnte dannet senere grunnlag for bergstudiet ved Norges tekniske høgskole. Sistnevnte overtok store deler av bergseminarets samlinger, blant annet berghauptmand etatsraad Hiorts samling, datert 1786, med 3970 nummer, overberghauptmand Brünnichs samling på 1050 nummer og professor J. Esmarks meget store privatsamling. I de følgende år øket samlingen sterkt ved innsamling, kjøp og bytte, og ved innflyttingen i 1853 i de nye universitetsbygninger på Karl Johan fikk mineralkabinettet 4 saler (geologisk sal, silursalen, norsk sal og mineralsal) med gallerier i den såkalte musebygning, Domus media. Samlingene ble oppstillet og materialet utstillet for studieformål.

W. C. Brøgger

Da professor W. C. Brøgger (født 1852, professor ved Universitetet 1890-1917) ble bestyrer, forandret man navnet fra Mineralkabinettet til Mineralogisk Institutt. I 1910 ble den Palæontologiske samling skilt ut under professor J. Kiærs ledelse. Samlingen fikk fra 1916 navnet Paleontologisk Museum. Året forut var størstedelen av Mineralogisk Institutt skilt ut som Mineralogisk-Geologisk Museum under ledelse av Brøgger og med professor V. M. Goldschmidt som leder av Mineralogisk Institutt, som beholdt instrumenter og forelesnings- og øvelsessamling.

Professor Brøgger tok tidlig opp den da hundreår gamle ide om Universitetets utbygging på Tøyen-området. I 1811 hadde Kong Frederik VI forsert et 1400 mål stort område omkring Tøyen hovedgård til Universitetet for at hele Universitetet skulle kunne bygges ut her. Nu var arealet skrumpet inn til 820 mål; fremdeles var det etter Brøggers mening plass nok for en universitetsby med student- og professorboliger.

Zoologisk Museum ble åpnet her i 1910. Så sto geologien for tur. I midtbygningen på Karl Johan var bergarts-, mineral- og fossilsamlingene etterhvert så omfattende og tunge at de gamle tregulv ikke tålte vekten lenger. Samlingene måtte derfor stenges for byens publikum og en del materiale pakkes ned og lagres i kjeller på Historisk Museum.

V. M. Goldschmidt (t.v) og Albert Einstein, Bygdøy.

Byggekomité for den geologiske museumsbygning ble nedsatt i 1911, og omkostningene til første byggetrinn (sydfløyen) var da anslått til 573.000 kroner, mens det ble 800.000. Nordfløyen er ennå ikke reist. Arkitekt var H. Sinding-Larsen. Flyttingen av mineral- og bergartssamlingen ble vesentlig utført i løpet av to måneder før jul 1915. En provisorisk utstilling ble vist i juni 1916 under det Skandinaviske Naturforskermøte. Da var også fossilmaterialet blitt overført til Tøyen. Det var et fantastisk arbeid som ble gjennomført ved overflyttingen og etableringen av et nytt museum i en tid hvor det var mangel på fagfolk, penger og brensel. Da muséets utstillinger ble åpnet i 1920, hadde Brøgger 8 måneder i forveien tapt et stort slag; det var besluttet at fortsatt utbygging av Universitetet skulle foregå på Blindern.

Muséet inneholdt ved åpningen 3 administrative, atskilte enheter: Mineralogisk-Geologisk Museum, Paleontologisk Museum og Mineralogisk Institutt. Det var utstilling som nå i 4 saler, Geologisk sal, Mineralogisk sal, Paleontologisk sal og Øglehallen. Salen for praktisk geologi i første etasje er aldri blitt innredet til det planlagte utstillingsformål tross iherdige forsøk, bl.a. i 1937. All geologiundervisning ved Universitetet i Oslo foregikk i årene 1915-1935 i Geologisk Museum.

Geologisk-Paleontologisk Institutt ble opprettet i 1921 under ledelse av professor Olaf Holtedahl og overflyttet fra muséet på Tøyen til Blindern i 1935. Mineralogisk Institutt ble overflyttet til Blindern og overtatt av professor T. F. W. Barth i 1936. Paleontologisk Institutt ble opprettet i 1948 under ledelse av professor Leif Størmer. Dette utgikk fra muséet i 1958 til Blindern. Statens råstoff-laboratorium under ledelse av professor Goldschmidt, som i en periode også var bestyrer av Mineralogisk-Geologisk Museum, hadde større lokaler i museet frem til 1952. Norges geologiske undersøkelse hadde i en lang periode en del av sine kontorer her. Muséenes skoletjeneste har lokaler i Geologisk Museum. Den ble opprettet i august 1960 og betjener alle de naturhistoriske muséer og den botaniske hage på Tøyen. Under krigen var en del av museets lokaler blant annet benyttet av Statsarkivet, Lakkegaten skole osv.

Bestyrere ved Geologisk Museum

Mineralogisk-Geologisk Museum

J. Schetelig, 1917-1935
V. M. Goldschmidt, 1935-1948
T. F. W. Barth, 1949-1958
H. Neumann, 1957-1968
K. S. Heier, 1969 - 1974
J. A. Dons, 1974 - 1986
E. R. Neumann, 1986 - 1988
B. B. Jensen, 1988 - 1990
T. V. Segalstad, 1991
G. Raade, 1991 - 1992
T. V. Segalstad, 1993 - 1995
T. Andersen, 1996 -1999
I. Bryhni, 1999 - 2000

Paleontologisk Museum

J. Kiær, 1916-1931
A. Heintz, 1931-1967
G. Henningsmoen, 1967 - 1984
N. Heintz, 1985 - 1986
K. Bjørklund, 1987 - 1991
D. L. Bruton, 1991 - 1997
H. A. Nakrem, 1997 - 2000

Seksjon for geologi

H. A. Nakrem (2000 - 2004)
T. V. Segalstad (2005 - )

Når Mineralogisk-Geologisk Museum i det følgende nevnes først av de to muséer som holder til huse i bygningen Geologisk Museum, er det fordi dette er det største, det har ca. to tredjedeler av bygningsvolumet og de fleste medarbeidere.


Mineralogisk-Geologisk Museum

V. M. Goldschmidt

Idéen om å reise Geologisk Museum på Tøyen, planlegging av bygningen, sikring av pengemidler, innredning av laboratorier, arbeidsrom og samlinger var Brøggers verk. Mineralogisk Institutt under ledelse av V. M. Goldschmidt hadde husrom hos Brøgger. Da Geologisk Museum ble offisielt åpnet, var Brøgger gått av, men fortsatte å arbeide her frem til sin død i 1940. Hans etterfølger var Jakob Schetelig (1918-1932). Schetelig fortsatte med ordning av samlingene og beskrev mineralene, særlig fra norske forekomster.

V. M. Goldschmidt utviklet seg til å bli en av verdens mest betydelige geokjemikere og var grunnlegger av denne vitenskap i den vestlige verden. Hans livs storverk, Geochemisch Verteilungsgesetze I - IX, er publisert av Det Norske Videnskaps-Akademi 1923-1938. Goldschmidt skjønte snart at Universitetet i Oslo ikke var i stand til å finansiere hans vitenskapelige virksomhet ved muséet. Med utrolig pågåenhet fikk han etterhvert penger fra annet hold - fra det daværende handelsdepartement (senere Industridepartementet) og fra privat industri - foruten at han brukte opp sin egen formue (han var enebarn, ugift og hadde etter norske forhold rike foreldre).

Goldschmidt oppdaget geokjemiens og krystallkjemiens (petrografiens, mineralogiens) hovedlover og fant relasjonene mellom fordelingen av de kjemiske elementer i jordskorpen og egenskapene hos deres atomer og ioner. Han fant at størrelsen av disse atomer og ioner - ikke vekt eller valens - var avgjørende.

J. Schetelig

Goldschmidt dannet skole og hadde mange assistenter, medarbeidere og utenlandske stipendiater: Thomassen, Zachariasen, Oftedal, Lunde, Barth, Ulrich, Machatschki og andre. De målte størrelsen av praktisk talt alle grunnstoffers atomer og ioner. Goldschmidt trakk vidtgående slutninger av sine resultater og bygget opp en geokjemisk teori, som førte til at man kan forutsi i hvilke mineraler eller bergarter de forskjellige sjeldne kjemiske elementer er å finne. Men miljøet ble for lite for ham her hjemme. I1928 tok han et professorat i Göttingen.

Det vitenskapelige miljø som var skapt, ble ikke bevart og pleiet. Det var da kulturpausen ble lansert av landets statsminister. Thomassen, Zachariasen og Barth dro til Amerika og fra 1928 lå muséet brakk i 8 år. Det var uhyggelig å se kulturpausens virkning: Ett av de mest avanserte mineralogisk-petrografiske forskningsmiljøer i verden ble ødelagt.

I 1936 kom Goldschmidt tilbake fra Göttingen som flyktning, forjaget av nazistene. Da var professor Schetelig død, og professoratet og bestyrelsen av Mineralogisk-Geologisk Museum var ledig og ble overtatt av Goldschmidt.

Men Goldschmidt var allerede en syk mann. Noen år senere kom krigen. Goldschmidt, som var av jødisk opprinnelse, måtte atter flykte (1941). Han dro til England, kom tilbake til Norge i 1946 og døde året etter.

T. F. W. Barth

I 1949 ble bestyrelsen av muséet overtatt av T. F. W. Barth. Alle de åndelige og materielle verdier, som i virkeligheten representerte en uvurderlig kapital og som vel ethvert utenlandsk universitet ville ha tatt godt vare på, var da forsvunnet. Forskning som krevet laboratorier, var det ingen anledning til. Til dette kom at Statens Råstofflaboratorium, som hadde holdt til huse i muséet, skulle flytte til Trondheim og ta med sitt laboratorieutstyr, hvilket betydde at det ble lite eller intet igjen i muséet. Ved overenskomst mellom Kirke- og Industridepartementet ble en del ny apparatur innkjøpt og betalt av de to departementer.

Etterhvert ble det mulig også å finne andre kilder. Forskningsrådene begynte sin virksomhet for å støtte forskningen. Så var det utenlandske penger og penger fra privat norsk industri.

H. Neumann

Muséets forskningsaktivitet spenner nå over et stort register med blant annet norsk berggrunnsgeologi, petrologi, geokjemi, geofysikk, malmgeologi, mineralogi og analytisk metodikk.

Vi har et moderne neutronaktiveringslaboratorium, som vesentlig brukes til sporelementanalyser av mineraler og bergarter. Til hoved- og sporelement-analyser har muséet ellers røntgenfluorescens-spektrograf og spektrofotometre til atomabsorpsjonsanalyse og flammefotometrisk analyse. Dessuten har muséet laboratorier for vanlig våtkjemisk analyse. I røntgenlaboratoriet foregår identifikasjon av mineraler og undersøkelse av mineralstrukturer. I samlingen på ca. 20.000 røntgenfilmer er de fleste kjente mineraler representert. Til atskillelse av mineralene i bergarter har muséet et mineralseparasjonslaboratorium.

Forskningsresultatene kan til en viss grad måles ved å studere publikasjonslistene fra muséet. Man vil finne at det kommer gjennomsnittlig en publikasjon hver tredje uke.

De vitenskapelige samlinger av norske og utenlandske mineraler var allerede for 50 år siden ganske omfattende og verdifulle. Særlig mineralsamlingene er vokset videre ved årlige innsamlinger og bytte. Preparant, senere konservator Alf Granli var fra sin ansettelse i 1916 i de følgende 50 år det faste holdepunkt gjennom skiftende tider hva samlinger og utstillinger angikk. Hans kunnskap om mineralforekomster og Norges geologi har vært til uvurderlig nytte for muséet. Røntgenlaboratoriet for mineralidentifikasjon har vært et nyttig verktøy for studiet av samlingsmaterialet. En publikasjonsserie, "Contributions to the mineralogy of Norway", som nå har cirka 50 nummer, er for en stor del resultatet av dette museumsarbeide. All magasinplass er nå utnyttet, også korridorer og kontorer. En fortsatt utbygging av de vitenskapelige samlinger er betinget av øket plass.

K. Heier

Museets utstillinger er fortsatt i de samme lokaler som for 50 år siden. De ble lagt opp for den universitetsundervisningen i geologi som foregikk her inntil 1935. Fra tidlig i 50-årene og frem til i dag har det stadig vært foretatt endringer og etablert nye utstillinger som gjør det hele mer egnet for det alminnelige publikum. Samtidig har det foregått en utbygging av servicevirksomheten for publikum, og en stadig økende utadrettet virksomhet er kommet i gang. Det kan nevnes ekskursjoner for byens publikum, bestemmelse av innleverte og innsendte prøver (ca. 1.000 pr. år), arrangement omkring dagsaktuelle emner (for eksempel Måneutstilling, med 3750 besøkende i løpet av 2 dager), opprettelse og drift av «Steinklubben», en hobbyklubb for ungdom (nå ca. 100 medlemmer), kåseri og foredragsvirksomhet i og utenfor muséet, artikler i dagspressen, radioforedrag, TV-programmer, faglig bistand ved utarbeidelse av lærebøker, engasjement i naturvernsaker osv.

Det er fra utenlandsk hold blitt hevdet at Mineralogisk-geologisk Museum i Oslo er ett av de få muséer i verden som har lykkes i den vanskelige oppgave å drive forskning og museumsvirksomhet. Om dette til en viss grad er sant, skyldes det et inspirerende samarbeid mellom dem som til enhver tid har arbeidet i muséet.

J. A. Dons (til høyre)

Det fast universitetsansatte personale er nå bestyrer professor K. S. Heier, professor H. Neumann, professor emeritus T. F. W. Barth, førstekonservator J. A. Dons og førstekonservator I. Bryhni, amanuensis B. B. Jensen, laboratorieingeniør B. Bruun, 3 vitenskapelige assistenter, 2 teknikere, 1 instrumentmaker, 1 laborant, 2 preparanter, 2 kontorfullmektiger.

Felles for begge muséer: 1 fakultetsbibliotekar, 1 kontorassistent ved biblioteket, 1 vakt/varmemester, 4 vakter i utstillingssalen, 6 rengjøringshjelpere. Vår vaktmester H. C. Ingebrigtsen ble ansatt ved muséet i 1929 og har i alle år på en utmerket måte tatt vare på bygningen.

Felles med Zoologisk Museum: 1 fyrbøter, 1 snekker.

Felles med de andre naturhistoriske muséer og den botaniske hage på Tøyen: 1 fakultetsfotograf, 1 fakultetsfotoassistent, 2 fakultetstegnere, 1 telefonistinne.

Foruten det universitetsansatte personale, er det ved Mineralogisk-Geologisk Museum ansatt flere stipendiater, assistenter og post doctoral fellows med lønn fra Norges almenvitenskapelige Forskningsråd og Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd. Som en naturlig følge av den internasjonale anseelse muséet har på forskningssektoren, har utenlandske forskere i et antall av 6 -12 pr. år kommet for å tilbringe et år eller to ved muséet.

Når museet nå i jubileumsåret også er gått inn i det internasjonale samarbeid om utforskning av månen og betrodd analytisk arbeid av APOLLO 12-prøver, er det et ytterligere tegn på at museet har evne til å følge med og vil hevde sin posisjon i fremtidens forskning. 


Paleontologisk Museum

J. A. Kiær

Paleontologisk Museum er verket til en enkelt mann, nemlig professor dr. Johan Aschehoug Kiær (1869-1931). Han var den første universitetsstipendiat i paleontologi (1901) og senere professor (1909) i samme fag ved Universitetet i Oslo. Samtidig med professoratet overtok han også bestyrelsen av de eldre samlinger av fossiler, som ble utskilt fra Det Mineralogiske Institutt under navnet Den Palæontologiske Samling. Ved iherdig innsamling av nytt materiale innenlands og utenlands øket Kiær disse samlinger betydelig. Allerede i 1913 laget han en provisorisk utstilling av fossiler i Aula-kjelleren, og to år senere begynte flyttingen til Tøyen, som ble fullført i 1920.

Det vitenskapelige personale besto opprinnelig av en professor og to konservatorer. I 1962 fikk muséet en universitetsansatt vitenskapelig assistent og i 1964 en tredje konservator. Det tekniske personale var også meget beskjedent.

G. Henningsmoen

Personalet i dag består av : Bestyrer, professor G. Henningsmoen, professor emeritus A. Heintz, førstekonservator D. L. Bruton, konservator N. Heintz, konservator H. Soot-Ryen (p.t. permisjon med vikar F. Nikolaisen), 1 vitenskapelig assistent (vikar J. F. Bockelie), 2 halvdags kontorfullmektiger (M. Kollerud, B. I. Oppi) og 2 preparanter (K. Gram, Å. Jensen). Dessuten en del felles personale med de andre muséer, hvilket er redegjort for på annet sted i artikkelen.

Ved Paleontologisk Museum arbeider studenter som er lønnet av en vitenskapelig assistentlønn fra Norges almenvitenskapelige forskningsråd. Videre besøkes muséet av utenlandske forskere for kortere eller lengre tid (opp til 1 år).

Samlinger og forskning. Muséets største og viktigste samlinger er fra våre kambrosiluriske avleiringer, særlig fra Oslofeltet. Bearbeidelsen og innsamlingen av materialet har foregått hele tiden i de forløpne 50 år. Kiær selv var opprinnelig særlig interessert i koraller og den siluriske lagrekkes stratigrafi, men arbeidet også med andre dyregrupper, blant andre kambriske trilobitter. Kiærs elever O. Holtedahl, T. Strand og L. Størmer fortsatte i hans spor og publiserte viktige arbeider om fossiler fra Oslofeltet. Som konservator ved muséet og senere som professor (Paleontologisk Institutt), foretok Størmer banebrytende undersøkelser av trilobittenes og sjøskorpionenes morfologi og systematikk. Størmers stort anlagte undersøkelser over de mellomordoviciske lagrekker og fossiler i Oslofeltet - som han (med støtte fra NAVF) startet etter krigen, mens han var ved muséet - har gitt rike resultater, og en rekke yngre forskere ble knyttet til dette prosjekt. Foruten bearbeidelse av Oslofeltets fossiler, foregår det, under ledelse av prof. G. Henningsmoen, undersøkelser av forskjellige virvelløse fossilgrupper ved muséet.

Kambriske og tidligordoviciske fossiler ble også samlet inn i Finnmark (1960-1963) og er, sammen med et stort materiale derfra, samlet inn av ekspedisjoner fra Oxford University, for tiden under bearbeidelse ved muséet.

L. Størmer

En annen gren av paleontologien hvor det drives betydelig forskning ved muséet, er studier av de eldste vertebrater fra silur og devon. Kiærs interesse for vertebrater ble delvis vekket takket være de interessante funn av urfisk på Svalbard, delvis ved et enestående funn av urfisk (og sjøskorpioner) som han selv gjorde i sandstenene på Ringerike (1909). På Kiærs initiativ har flere norske Svalbard-ekspedisjoner konsentrert seg om studier av devonavleiringer og innsamling av fossile fisk og urfisk. Særlig bør nevnes Th. Vogts ekspedisjoner i 1925 og 1928 og en engelsk-svensk-norsk ekspedisjon i 1939. Men også etter krigen har innsamlinger i devonlagene der fortsatt (1949, 1959, 1964). Kiær selv publiserte i 1924 et fremragende arbeid om norske anaspider og var helt til sin død opptatt med bearbeidelse av pteraspidomorpher fra Svalbard. Den første del av hans monografi ble publisert i 1934. Studier av munnskjelettet hos urfisk opptok Kiær meget, og han publiserte like før sin død et interessant arbeid basert på de enestående funn på Svalbard.

Etter Kiærs død har A. Heintz overtatt den del av materialet som ikke er blitt sendt til utenlandske spesialister, og har bearbeidet panserhaier fra Svalbard og fra utlandet, cephalaspider fra Ringerike m.m. I de senere år har N. Heintz overtatt bearbeidelsen av en del av Svalbard-materialet.

Andre store samlinger som i årenes løp er kommet til Paleontologisk Museum, omfatter blant annet de fossiler og bergartsprøver som O. Holtedahls ekspedisjon (1921) brakte med hjem. Disse samlinger er viktige, særlig når man tar i betraktning at S.S.S.R. for tiden er et «lukket» land og at ingen utenlandske forskere har besøkt de sovjetiske polarstrøk etter Holtedahl. Imidlertid, det største materialet som muséet har mottatt i de forløpne år, stammer fra norske ekspedisjoner til Svalbard, blant annet mottar museet alt materiale som innsamles av Norsk Polarinstitutt. Dette meget verdifulle materiale er bare delvis bearbeidet, selv om en mengde arbeider både av norske og utenlandske forskere er blitt publisert. Et interessant funn på Svalbard fortjener å bli nevnt spesielt. I 1960 under den Internasjonale Geologkongressens ekskursjon, oppdaget den franske forsker A. de Lapparent fotspor av en stor skrekkøgle (dinosaur) i krittlagene ved Grønnfjorden. Slike spor har aldri tidligere vært funnet så langt mot nord. Neste år sendte Paleontologisk Museum en liten eksepedisjon til stedet, og den klarte å ta utmerkete avstøpninger av fotsporene.

A. Heintz

Professor O. A. Høegs samlinger av devonske planter, som han har beskrevet fra Norge og Svalbard, oppbevares på muséet. Viktig materiale er gjennom årene blitt samlet inn fra permsedimentene i Asker, særlig av plantefossiler (bearbeidet av O. A. Høeg) og fossile fisk (bearbeidet av A. Heintz), og en boring gjennom lagene ble utført i 1964.

Muséet har store kvartærsamlinger som ble grunnlagt av professor W. C. Brøgger og konservator P. A. Øyen og videreført av konservator H. Rosendahl og bearbeidet av disse. Kvartære mikrofossiler ble beskrevet av førstekonservator R. W. Feyling-Hanssen før han flyttet til Aarhus Universitetet. Man bør også nevne de 14 funnene av mammutrester i Norge.

Man kan ikke slutte omtalen av muséets vitenskapelige samlinger uten å ta med de store utenlandske samlinger, dels mottatt i bytte eller som gave fra andre institusjoner, dels innsamlet av norske forskere.

Muséets kataloger omfatter ca. 200.000 nummer. I de seneste år er flere av de viktigste samlinger blitt omordnet og et annet viktig arbeid ble satt i gang i 1930-årene. Det gjaldt å skille ut de såkalte originaler. Med dette forstår man de fossiler som er blitt beskrevet og avbildet i vitenskapelige arbeider og som er uunnværlige ved senere undersøkelser av samme arter. De skal ifølge internasjonale overenskomster være vei tatt vare på og være tilgjengelige for forskere i alle land. Cand.mag. M. Kollerud har utarbeidet en nitid katalog, som gjør originalsamlingen oversiktlig og lett tilgjengelig. Samlingen omfatter ca. 7000 originaler.

Muséets forskere deltar aktivt i internasjonalt samarbeid på flere plan, foruten at materiale blir sendt hit til undersøkelse, likesom vårt materiale lånes ut. Kontakten med utenlandske kolleger har vært meget intim fra Kiærs dager, og utenlandske forskere gjester til stadighet muséet for opp til 1 år ad gangen. Når det gjelder urfiskene, har samarbeidet med professor E. Stensiö og hans elever i Stockholm vært av uvurderlig betydning.

I begynnelsen av 1930-årene startet muséet en særtrykkserie, Contributions from Palæontological Museum (senere omdøpt til Paleontological Contributions from the University of Oslo). Den består av særtrykk av arbeider som er skrevet av museets personal og arbeider av andre forskere som beskriver museets materiale. For øyeblikket omfatter serien 184 nummer. En stensilert serie, Fossil-Nytt, ble startet i 1962 og inneholder mindre artikler og meddelelser.


Utstillinger, servicevirksomhet, PR-virksomhet etc. Vi kommer nå til muséets forhold til publikum. Som nevnt i innledningen var utstillingene opprinnelig i første rekke beregnet på studenter og således lagt på et nokså høyt plan. Med flytting av all undervisning ved muséet til Blindern måtte man ominnrede utstillingene og gjøre dem mer populære, beregnet på skoleungdom og vanlig publikum.

Alt et par år etter muséets åpning ble det montert større grupper midt i salen; to skjeletter av en dvergflodhest, skjelettet av et kjempedovendyr og en gruppe mammuttenner fra Sibir. Noe senere har muséet, takket være dr. L. Størmer, fått i bytte en avstøpning av et Iguanodon-skjelett. Det ble montert i en trappegang, som da ble forandret til «øglehall». På veggene ble det malt to skjeletter av kjempeøgler, og alt øglemateriale (fossiler, avstøpninger og modeller) er anbrakt her - blant annet deler av en svaneøgle fra Svalbard og i de siste år også avstøpninger av Iguanodonfotsporene fra Svalbard. Takket være en gave fra Alf Bjercke A/S, er veggene nå dekorert med øglebilder, utført av maleren Rolf Aamot i 1955. Etter krigen ble vinduene i hovedsalen blendet, og det ble lagt inn elektrisk lys i alle montrer og en del spotlights. I hovedsalen henger også den store fargeplansjen over dyrelivets utvikling, som ble utarbeidet ved muséet under ledelse av A. Heintz og L. Størmer i slutten av 1930-årene. Denne plansje er senere blitt utgitt i forminsket størrelse som undervisningsplansje og har fått en meget stor internasjonal utbredelse.

Utstillingene har i de senere år gjennomgått en betydelig modernisering, og et par store oversiktstabeller i farger er hengt opp over de blendete vindusfelter. Den ene er utarbeidet av dr. S. Manum og viser plantelivets utvikling gjennom tidene, den andre omhandler mikrofossiler og er utarbeidet av R. W. Feyling-Hanssen og G. Hamar. Over et tredje felt er det en gjengivelse av veggmalerier fra Altamiragrotten i Spania. Den er utført av maleren V. Rovnev, som også har malt en del andre bilder for muséet.
Temporære utstillinger er blitt vanligere i de senere år, fra «Oslo gjennom 900 millioner år» ved Oslo bys jubileum i 1950 til den siste, «Malmøya», i 1970.

Helt fra sin åpning har muséet - foruten statsbevilgninger- fått spesielle tilskudd fra Oslo kommune for å kunne holde muséet lenger åpent. Beløpet har variert med årene, og en tid var det meget beskjedent. I de senere år har kommunen økt sin bevilgning, slik at muséene har kunnet organisere sakkyndige søndagsomvisninger, og disse er meget populære blant publikum.

Av annen PR-virksomhet kan nevnes bestemmelse av fossiler for publikum og i de senere år deltakelse i arrangementer av ekskursjoner for publikum møter og ekskursjoner for amatørklubben «Steinklubben». Videre en populærserie, Småskrifter fra Paleontologisk Museum, som hittil er kommet i 12 nummer (til dels i flere opplag), brevkort med bilder av norske fossiler og diverse avisartikler og liknende. Samarbeid med skolene førte til opprettelsen av Muséenes skoletjeneste.

En annen side av muséets servicevirksomhet er fremstilling av avstøpninger av våre fossiler. Museets dyktige preparant (senere førstepreparant) gjennom mange år, L. Monsen, utarbeidet en spesiell fremstillingsmetode for plastavstøpninger, en metode som er publisert i et utenlandsk fagtidsskrift. Arbeidet blir videreført av hennes etterfølger. Avstøpningene er usedvanlig gode og detaljrike og blir brukt som hjelpemiddel ved undervisning både ved universiteter og skoler og blir brukt som byttemateriale med utenlandske muséer. 


På muséets jubileumsdag 27. oktober 1970 tenker man med glede på den utviklingen muséet har gjennomgått i dette sitt første halvsekel. Samlingene er blitt mangedoblet og enda viktigere de er i det store og hele blitt katalogisert og oversiktlig ordnet.

Vitenskapelige undersøkelser har i de forløpne 50 år gitt rike resultater; en lang rekke arbeider har gjort museet kjent langt utenfor landets grenser. Muséets forskere har kunnet bidra til flere utenlandske standardverk og er også aktivt med i internasjonale vitenskapelige organisasjoner.

Utstillingene har gang på gang fått en delvis gjennomgripende «ansiktsløftning» tross små bevilgninger og mangel på arbeidshjelp. Kontakten med publikum er blitt mer variert. Muséet er med andre ord ikke et dødt og støvet raritetskabinett, men en levende institusjon som utvikler seg i takt med tiden.

 


Mer om museumsbygningen

Publisert 20. feb. 2009 10:19 - Sist endret 6. juli 2018 16:56