Waldemar Christopher Brøgger - biografi

"Gutta på tur". Waldemar Brøgger og Hans Henrik Reusch på Corsica i 1876.

"Gutta på tur". Waldemar Brøgger og Hans Henrik Reusch på Corsica i 1876.

Waldemar Christopher Brøgger vokste opp i Christiania (Oslo). Faren hadde etablert seg med eget boktrykkeri og utga et uketidsskrift og senere en dagsavis i tillegg til at han spesialiserte seg på akademiske og vitenskapelige trykkarbeider. Dette ga en verdifull bakgrunn for unge Waldemar Christopher som tok artium ved Christiania Katedralskole i 1869 og anneneksamen (forberedende prøve) i 1870.

Brøgger begynte å studere realfag med zoologi, fikk et reisestipendium i 1871 og kvitterte med sin første vitenskapelige avhandling, Bidrag til Kristianiafjordens molluskfauna, året etter. Som student kom han under sterk innflytelse av professor i geologi, Theodor Kjerulf, og kastet seg inn i dette faget uten særlig tanke for eksamen. Under en av ekskursjonene besøkte de jettegrytene ved Bekkelaget, og Kjerulf satte Brøgger og medstudenten Hans Reusch til å studere disse og bl. a. overvåke utgravningen av en kjempestor jettegryte.

De to vennene publiserte et vakkert illustrert arbeide, Jættegryder ved Christiania (1874), som forklarte grytene som dannet i smeltevannselver som hadde styrtet ned i isbreen under istiden. Arbeidet vakte så stor oppsikt at det også ble publisert på tysk og engelsk. Samme år fikk Brøgger og Reusch i oppdrag å undersøke noen apatittforekomster, og resultatene ble fremlagt i en felles avhandling: Über Apatitvorkommnisse im südlichen Norwegen (1875).

I 1875 ble det opprettet to nye assistentstillinger ved Norges geologiske undersøkelse for de to lovende, unge geologene, som ennå en tid fortsatte sitt samarbeide, bl.a. ved at de vinteren 1875-76 foretok en studietur sammen til Korsika og Elba. 

Høsten 1876 ble Brøgger amanuensis ved Universitetets mineral-kabinett og fra 1. januar 1878 universitetsstipendiat. 11. juni 1881 mottok han kallelse til professoratet i geologi og mineralogi ved Stockholms Högskola. Da han tiltrådte høsten 1882, fantes det lite der, hverken vitenskapelig utstyr, samlinger eller bibliotek, men han utviklet snart et moderne og velutstyrt mineralogisk institutt. Som eminent lærer, samlet han også omkring seg lovende elever både fra Sverige og nabolandene Finland, Danmark og Norge. 

Illustrasjon av jettegryte

Fra Jættegryder ved Christiania, 1874

I 1888 døde professor Theodor Kjerulf, og i 1890 kunne Brøgger overta det ledige professorat ved universitetet i Christiania (Oslo). Også her måtte han bruke mye av sin tid til å bygge opp et moderne vitenskapelig mineralogisk institutt og organisere undervisningen i mineralogi og geologi, og fikk god bruk for sitt organisasjonstalent. Den 1. juli 1917 fikk han avskjed fra professoratet for helt å kunne vie seg til sin forskning og arbeidet med organiseringen av norsk videnskap. 

Det første betydelige hovedverk fra Brøggers hånd var et paleontologisk arbeide, Paradoxidesskifrene ved Krekling (1878), som på en mønstergyldig måte tok for seg den eldre kambriske fauna og satte den i sammenheng med funn fra andre land. Senere kunne han med rett hevde overfor amerikanske geologer at han forlengst hadde lagt til rette den riktige plassering av den eldste kambriske fauna i Nord-Amerika (Om alderen av Olenelluszonen i Nordamerika).

Samtidig med at han publiserte flere rent mineralogske arbeider, fortsatte han sine paleontologiske studier og kunne i 1882 utgi Die silurischen Etagen 2 und 3 im Kristianiagebiet und auf Eker. Her tok han gjennom 376 trykksider for seg lagfølgen i øvre kambrium og laveste ordovicium, beskrev en rekke nye arter av fossile dyregrupper og gav viktige bidrag til trilobittenes utviklingshistorie.

Resultatene kom til å bli et argument i debatten om utviklingslæren, for Brøgger påviste svakheter i argumentene som mange paleontologer, bl.a. den kjente franskmannen Barrande, hadde fremført mot denne. I arbeidet gir han seg også i kast med detaljstudier av foldningstektonikken og kontaktmetamorfosen av de sedimentære bergartene ved varmepåvirkningen fra de fremtrengte bergartssmelter på dypet. Også her viser Brøgger en fremragende innsikt: han beskriver omdanningen i ulike bergarter, lag for lag inn mot grensen til dypbergartene.

I 1890 utga han Die Mineralien der Syenitpegmatitgänge der südnorwegischen Augit- und Nephelinsyenite, som med ett slag gav ham posisjon blant de fremste av samtidens petrologer og mineraloger. Dette arbeide regnes som uovertruffet innen geologifaget: gjennom 663 sider redegjøres for rekkefølgen av dypbergartene i Oslofeltet, det vises at ulike typer er dannet ved differensiasjon fra samme stam-magma, og det beskrives en mengde mineraler, hvorav mange var nye for vitenskapen. Om dette arbeide skrev den berømte tyske petrograf H. Rosenbusch at skildringene hørte til de vakreste som kunne oppvises i den geologiske litteratur, uansett språk.

Trilobitt

Asaphus expansus fra Oslofeltets ordovicium

Kristianiafeltets, dvs. Oslofeltets, magmatiske provins ble ved dette et av de best undersøkte i hele verden. Kjennskapet til de ulike dyp- og gangbergartene ble ytterligere utdypet ved syv store monografier i serien Die Eruptivgesteine des Kristianagebietes, som også ble klassikere i sitt slag. Her gikk han for sammenligningens skyld langt ut over Oslofeltets ramme; -bind II er en monografi om den berømte erupsjonsprovinsen i Predazzo i Sør-Tyrol, og bind IV beskriver det merkverdige Fensfeltet i Telemark. Fensfelt-monografien vakte spesielt stor oppsikt, og mange av de nye bergartstypene Brøgger definerte herfra med utgangspunkt i telemarkske gårdsnavn, er internasjonalt brukte fagbetegnelser i dag.

Kunnskapen om Oslofeltets bergarter ble underbygget ved grundige feltstudier i samarbeide med Jacob Schetelig. Samarbeidet førte i 1917-1926 til utgivelse av et geologisk oversiktskart i målestokk 1:250 000 over Oslofeltet samt en rekke fargetrykte, detaljerte geologiske berggrunnskart (gradteigskart) i målestokk 1:100 000. 

Brøgger startet også på en serie monografier om mineraler utenfor Oslofeltet: Die Mineralien der südnorwegischen Granittpegmatitgänge. Han rakk å skrive to (en om niobater, tantalater, titanater og titan-niobater i 1906, og en annen sammen med Th. Vogt og J. Schetelig om silikater av sjeldne jordarter i 1922), men mange mineraler ble beskrevet som forarbeider og foreløpige meddelelser. Arbeidet med grunnfjellet ble fulgt opp med serien On several Arkäan rocks from the south coast of Norway, hvor spesielt den 421 siders monografien om gabbroide bergarter (hyperitter) og deres omdanning stadig blir vist til" 

I det 731 siders verket Om de senglaciale og postglaciale nivaaforandringer i Kristianiafeltet fra 1901 og Strandlinjens beliggenhet under stenalderen i det sydøstlige Norge (339 sider) fra 1905 bidro han innen enda en gren av faget, kvartærgeologien. Her tok han for seg avsmeltningsforholdene, avleiringene og fossilene fra den gang da isen trakk seg tilbake fra landet, strandlinjenes høyde over havet og temperaturvariasjonene. Disse to arbeidene ga en forståelse som også kunne komme til nytte innen grensefaget mot arkeologien. Da første bind av praktverket om Osebergfunnet ble gitt ut i 1917, var det naturlig at W.C. Brøgger redegjorde for gravhaugens historie. 

Illustrasjon av skjell og sneglehus

Fra Om de senglaciale og postglaciale nivaaforandringer i Kristianiafeltet, 1901

Brøgger var en flittig bidragsyter i aviser og populær-vitenskapelige tidskrifter, og han var medarbeider i Salmonsens store illustrerede Konversasjonsleksikon. I praktverket Norge i det nittende aarhundre (1900) skriver han innledningskapitlet om landets geologi, -en fremragende, allsidig og populært skrevet oversikt.

I 1906 ble Brøgger valgt til Universitetets første rektor, og virket i denne stilling fra 1907 til 1911. I dette tidsrommet sto universitetet overfor omfattende utbygninger hvor Brøgger var sentral: bl. a. skulle Aulaen bli ferdig til 100års-jubileet i 1911, og nytt bygg skulle reises for Universitetsbiblioteket. Brøgger bidro også sterkt til at de naturhistoriske museene på Tøyen ble reist i årene 1910-1917. Tomten for museene lå innen et område som kong Fredrik VI hadde gitt i 1812 med tanke på at det norske universitetet skulle bygges ut nettopp her.

Da det nye Geologisk museum ble åpnet for publikum i 1920, var det naturligvis Brøgger som holdt åpningstalen, under nærvær av Kongen. Brøgger hadde allerede gjennom mange år gjort store innsamlinger i inn- og utland, og han hadde kjøpt og byttet til seg et rikt materiale som kom museet til gode. Ikke minst skaffet han museet mange mineral- og bergartsprøver ved å tilby byttesamlinger fra Oslofeltet.

Brøgger fikk satt i gang Nansenfondet, men nye fond måtte skapes og nye institutter reises. Sigurd Hoel skildrer ham som en general med sine offiserer og underoffiserer når han satt sammen med en gruppe professorer og la planer om bedring av norsk vitenskaps kår! Bevilgende myndigheter og rikfolk fikk ikke fred, men han vant frem, og norsk vitenskap har mye å takke ham for.

I 1911 ble Brøgger hedret med Storkorset av St. Olavs orden, og han mottok gjennom livet en rekke andre store æresbevisninger som bl. a. den svenske Nordstjerneordenen og finske hvite Roseordenen, og han ble kommandør/ridder av den franske Æreslegionens orden, italienske Kroneordenen og Dannebrogsordenen. 

For de store, vitenskapelige arbeidene mottok han utmerkelser som Wallmarkska belöningen fra Kongl. Svenska Vetenskapsakademien, Murchisonmedaljen fra Geological Society of London, Spendiaroffprisen fra den internasjonale geologkongress i Wien, Wollastonmedaljen fra Geological Society of London og Gunneriusmedaljen i gull fra Det kgl. Norske Videnskabers Selskap i Trondhjem. Samtidig hedret et stort antall prestisjefylte vitenskapelige institusjoner ham ved innvalg som æresmedlem (Bruxelles 1893, New York 1904, Paris 1902, Acireale 1903, Edinburgh 1905, København 1910, Helsingfors 1011, Reykjavik 1911, Roma 1913, Boston 1914, Berlin 1924, Oslo 1928, USA 1928, Helsinki 1929 og Leningrad 1930). Han ble kreert som æresdoktor ved universitetene i Heidelberg, Glasgow, Cambridge, Stockholm, Oxford og Uppsala, og var korresponderende medlem av en lang rekke utenlandske vitenskapelige selskaper.

I studietiden deltok Brøgger ivrig i studentlivet, var flere ganger formann i Studentersamfundet og ordfører for de norske studentene ved 400-årsjubileet for Københavns universitet. Musikalsk begavet som han var, ble han et aktivt medlem av Studenter-sangforeningen. I 1907 hedret studentene ham med sin høyeste orden, Griseordenens storkors.

Brøgger og hans hustru Antonie hadde gleden av å få 7 barn. Yngstemann, Hans Rasmus Heinrich, døde imidlertid ved et tragisk ulykkestilfelle, bare 11 år gammel. Dette kommer vemodig til uttrykk ved at Brøgger tilegner en av sine store bøker (Nivåforandringene) minnet om sin "elskede lille medarbeider". Arbeidsdagene under sommerreisene for dette verket, -forteller han i forordet-, hadde vært glade festdager fordi han hadde følge av sine to gutter, som ivrig tok del i arbeidet…

Professor W.C Brøggers gravferd utgikk fra Universitetets Aula, der Nansenfondet sammen med Universitetet i Oslo og Det norske Videnskaps-Akademi holdt en minnefest for ham. Kongen og Kronprinsen var tilstede, representanter for svensk vitenskap møtte frem, og det kom mange kondolansetelegrammer fra vitenskapelige institusjoner omkring i verden. Han ble stedt til hvile på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Ettertiden vil huske W.C. Brøgger som en geolog som bidro på en vesentlig måte innen vidt forskjellige deler av faget. Han inspirerte flere generasjoner geologer, ble førstemann til å beskrive mange mineraler og bergarter, ga fremragende observasjoner og beskrivelser, og så sammenhenger som andre kunne bygge videre på. Han satte spor etter seg, og ingen norsk geolog er blitt beæret ved utmerkelser og æresbevisninger som ham. Dagens hjemlige forskere nyter godt av hans innsikt og ferdighet til å skaffe midler for bygninger og forskningsfond. Langt utenfor sitt eget fag blir han anerkjent som institusjonsbygger, museumsbygger og forskningsadministrator. 

En portrettbyste utført av Jo Visdal er oppstilt i Universitetets Aula, og en kopi i syenitt hugget av Sigurd Nome står i Botanisk hage på Tøyen. Et maleri utført av Christian Krohg finnes på Blindern, Universitetet i Oslo. Liksom sin ungdomsvenn, Hans Reusch, er han portrettert i en frimerkeserie om norske geologer.

Biografiske opplysninger ved Inge Bryhni, Geologisk museum (Norsk Biografisk Leksikon, Bd. 2, s.37-39),
Inge Bryhni, Geologisk museum, Tøyen.

Publisert 25. nov. 2010 12:00 - Sist endret 7. juni 2011 14:06