KRONIKK: Hvorfor glemmes universitetsmuseene?

Universitetsmuseene spiller en avgjørende viktig rolle i formidling av natur- og kulturhistorie, og forvalter samlinger med over 10 millioner gjenstander. Samlingene representerer en uvurderlig skatt for landet vårt. Museene faller imidlertid gang på gang mellom alle stoler når det gjelder finansiering. Det kan ikke Norge være bekjent av.

VERKEN FUGL ELLER FISK: Systemene for finansiering av Norges universiteter og museer er ikke tilpasset universitetsmuseenes behov, skriver kronikkforfatterne. Her fra utstillingen «Apejenta Ida» 2011. Foto: Ulla Schildt

Utvalget som har vurdert finansieringsmodellen for universiteter og høyskoler har nylig avgitt sin innstilling. Dessverre opplever vi igjen at universitetsmuseenes viktige og særegne oppgaver blir oversett. Forskningsformidling omtales bare i meget generelle ordelag, og forvaltningsoppgaver som å ta vare på og utvikle vitenskapelige samlinger, er ikke nevnt med et ord.

Det nåværende finansieringssystemet for UH-sektoren er et resultat av Kvalitetsreformen fra 2002, da Kunnskapsdepartementet (KD) gav følgende begrunnelse for å ta bort øremerkede bevilgninger til UH-sektoren: «Eit av hovedsiktemåla med Kvalitetsreforma er å gi institusjonane større fridom til å velje verkemiddel for å oppnå betre kvalitet. Fridom til å disponere over eigne budsjettmidlar utan unødige bindingar er ein viktig føresetnad i denne samanhengen. Departementet legg derfor opp til at basiskomponenten skal løyvast som ein ramme utan nærmare spesifikasjon».  Isolert sett var dette et meget fornuftig grep, som vi støtter opp om. Så er det alltid et «men».

Breddeuniversitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø samt Universitetet i Stavanger har i sin portefølje også drift av universitetsmuseer, med store vitenskapelige samlinger og bred publikumskontakt. Kvalitetsreformens finansieringsmodell tilgodeser i liten grad museumsdriften, og museene taper terreng i kampen om midlene over basisfinansieringen fra Kunnskapsdepartementet. Ved fremleggingen av finansieringssystemet i 2002 varslet departementet at det ville komme en egen museumskomponent i insentivordningen. Det har ikke skjedd. Spørsmålet om å innføre insentiver både for samlingsforvaltningen og for formidlingen ble gjentatt i stortingsmeldingen om universitetsmuseer fra 2008 – Tingenes tale –  men ble ikke fulgt opp.

Universitetsmuseene må dermed fortsatt leve med færre muligheter enn resten av sektoren til å belønnes for sin innsats. Både antall besøkende og antall objekter i samlingene som skal forvaltes, er mulige tellekanter i et insentivsystem. Selv om finansieringsutvalget manglet vilje til å ta tak i dette, har KD alle muligheter til å slå fast at det også skal etableres insentiver for museumsvirksomheten. Hvis så ikke skjer bør det vurderes om universitetsmuseene igjen skal få øremerkede bevilgninger over statsbudsjettet.

I tillegg til dette har plasseringen av universitetsmusene under KD ført til at en rekke tiltak som Kulturdepartementet har foreslått for å bedre økonomien til museene i Norge, ikke kommer universitetsmuseene til gode. To eksempler illustrerer dette:

  • I Kulturdepartementets gaveforsterkningsordning kan gaver til museer utløse gaveforsterkning. Men KD anerkjenner bare gaveforsterkning til forskning, og dermed utløser ikke bidrag til museumsdrift eller bygging av museumsbygninger gaveforsterkningsmidler.
  • For å styrke kultursektoren, inkludert museene, er det innført en kulturmoms på 8 % og momsfritak på kjøp av varer og tjenester. Nå har Skatteetaten satt nye krav til organisasjoner som skal motta momsfritak som gjør det vanskelig for universitetsmuseene å fortsatt benytte ordningen. For universitetsmusene vil dette bety en meromkostning på flere hundre millioner kroner.

Det er nylig gjennomført en storstilt fredning av bygninger innen UH-sektoren. En stor del av de fredete bygningene er museumsbygninger. Siden museumsbygningene er gjennomgående eldre enn annen bygningsmasse ved universitetene, rammer underfinansieringen av vedlikehold og rehabilitering museene sterkt. For Naturhistorisk museum i Oslo er etterslepet på den hundre år gamle bygningsmassen ca. 1 milliard kroner, og også Kulturhistorisk museum ved UiO har betydelige rehabiliteringsbehov.

Etter vel 10 år med dagens finansieringsordning for UH-sektoren er erfaringen at ordningen med insentiver virker, og finansieringsutvalget vil derfor ha ordningen forsterket når det gjelder forskning. Dette er selvsagt noe vi støtter. Men den uunngåelige konsekvensen er at viktige områder som ikke omfattes av insentiver, blir prioritert lavere. Dette har direkte konsekvenser for universitetsmuseene.

Universitetsmuseene får altså ikke nyte godt av Kulturdepartementets ordninger for museer, og insentivene i vår egen sektor er ikke tilpasset våre oppgaver. Manglende insentivordninger, manglende gaveforsterkningsmidler, manglende muligheter for momsfritak og gamle og fredete museumsbygninger som forfaller viser at Norge ikke har maktet å ta tilstrekkelig tak i den prekære situasjonen for finansiering av universitetsmuseene. I forbindelse med endringer i finansieringssystemet og fremleggelsen av en strukturmelding for UH-sektoren har KD nå en gyllen mulighet til å rette opp i dette. Det fortjener universitetsmuseene våre.

Denne kronikken stod på trykk i Klassekampen 6. februar 2015

Av Arne Bjørlykke, direktør, NHM, Håkon Glørstad, direktør, Kulturhistorisk museum, Ole Petter Ottersen, rektor, UiO
Publisert 6. feb. 2015 08:29 - Sist endret 14. okt. 2018 15:21