Da det var griser og høner og hester i Botanisk hage

Olav Steinsvoll vokste opp på Tøyen hovedgård. Botanisk hage var hans hjem og hans lekeplass. 

– Det var som å vokse opp på en stor gård på landet, forteller Olav Steinsvoll, som bodde på Tøyen hovedgård under hele sin oppvekst og hadde Botanisk hage som sin tumleplass.  (Foto: Dag Inge Danielsen)

 Olav Steinsvoll bodde på Tøyen hovedgård helt fra han ble født i 1931 til han ble ferdig kandidat fra UiO på 1950-tallet. Bygningene, trærne, dyrene, veksthusene, plenene, de ansatte i museene; alt utgjorde et nærmest eventyrlig mikrounivers for en vitebegjærlig og vilter guttunge.

– Det var som å bo på en stor gård med et yrende liv. Det var arbeidshester og det var høner. Under krigen hadde flere av familiene egen villagris i uthuset, og jeg hadde mine egne kaniner på bakrommet, sier Olav Steinsvoll. Han har ikke tidligere fortalt eller skrevet historien om sin oppvekst i Botanisk hage, men har et glassklart minne. Olavs far, Søren M. Steinsvoll, hagebruks- og hagearkitektskandidat fra Ås, ble ansatt som avdelingsgartner i 1930 og arbeidet i Botanisk hage til 1962.

– I lange perioder, blant annet under krigen, var vi fem, seks familier som bodde på Tøyen hovedgård. Til å begynne med bodde vi i annen etasje av hovedbygningen, i vestleiligheten. I 1941 ble far overgartner, og da flyttet vi ned i første etasje, også i vestre ende.

I den andre enden av første etasje var professorleiligheten. Der bodde først bestyrer Jens Holmboe (1925–43) og senere Rolf Nordhagen (1946-64). Alf Wollebæks familie, bestyrer av Zoologisk museum, bodde over Holmboe. I tillegg var det avdelingsgartnere og vaktmestere på museene med familier som bodde innenfor hagens område.  Olav og søsteren hadde derfor flere lekekamerater på omtrent samme alder.

– Mor, som var fra Vestlandet, hadde flere yngre søstre som kom og bodde hos oss etter tur, mens de gikk på skole. Dessuten bodde en bror av mor som var elektroingeniør, tidvis på hybelen i annen etasje. Han reparerte radioer og lærte meg om radio og å bruke loddebolt.

– Etter at vi flyttet ned i første etasje, fikk onkel leie stua mellom salen og den felles hagestua på midten. Der bodde han med kone og to barn i flere år, både under og etter krigen. De hadde kjøkken, senger, salong og arbeidsplass i hjørnene av ett rom, så det var trangt om plassen. Det som i dag er salen var delt inn i spisestue, salong og flere soverom. Der hadde jeg rommet mitt.

”Kampenrampen”

– Når portene stengte, hadde vi hele hagen for oss selv. Om vinteren akte vi rattkjelke. Far lagde skiløype rundt hagen. Vi klatret opp på taket gjennom taklukene på hovedbygningene, og satt på mønet. Og det var mange trær vi likte å klatre i, som Moes pil, forteller Olav, som ble godt kjent med mange av dem som jobbet i hagen og museene:

– På Botanisk museum var det to–tre damer som jobbet med herbarier, og de syntes nok det var litt moro med oss ungene. Så vi fikk lære å presse planter og lage våre egne herbarier. Jeg husker jeg var oppe på Ola Narr for å plukke blomster jeg skulle presse. Det var jo et fint område for oss barna, med rene urskogen, men litt farlig…

– Hvordan farlig?

– Det gjaldt å passe seg for de større ungene. Der kunne du treffe på både ”Kampenrampen” og ”Tøyenrampen”. En gang var jeg der oppe for å hente noen flate steiner vi skulle bruke til å male korn på skolen, for vi hadde en frøken som mente vi lærte best gjennom praktiske oppgaver.  Da ble jeg tatt til fange av noen av de større gutta. Det var sikkert ganske uskyldig, men du verden hvor redd jeg var.

Olav fikk også komme inn på Zoologisk museum, og han lærte blant annet å fange og ringmerke fugler. I veksthusene fikk han selvsagt også være med, og faren ordnet det slik at han fikk så og prikle sine egne småplanter i formeringshuset som lå inntil Victoriahuset. På ”Geologen” fikk vi se hvordan man laget voksmodeller av trilobitter.

Om høsten var nyttevekstfeltet og frukttrærne populære. Hver familie hadde sin egen kjøkkenhage i skråningen ned mot Jens Bjelkes gate. Her var det grønnsaker, bærbusker og frukttrær i en inngjerding. Men noen epler forsvant nok til ungdom som gikk på epleslang om natta, minnes Olav.

Travle krigsår

Under krigen var Olav 9 – 14 år. Det var travle tider med sjølberging. Alt av plener ble brutt opp og brukt til samdyrking.

– Far organiserte potetdyrkingen for universitetsfolk på fellesarealene. Hver familie hadde med seg settepoteter, som ble nøye veid. Om høsten fikk man sin andel av avlingen alt etter hvor mye man hadde bidratt med om våren. Kjørekaren, Jørgen Arnesen, med hesten Prins, hjalp til og hyppet potetene. Noen ganger fikk jeg lov å leie hesten i bisselet fram og tilbake på jordet. Det var veldig koselig.

Under krigen var det vanskelig å berge de tropiske vekstene gjennom vinteren. En sentralfyr for begge veksthusene ble egentlig fyrt med kull, men man måtte gå over til ved og torv under krigen.

– Det var store vedstabler, og bak museene og mellom drivhusene var det torvhus. Der bygde vi oss hytter. Det var på nære nippet at det ikke ble for kaldt i Victoriahuset om vinteren. Far var ute og sjekket flere ganger om natta. Og jeg husker en gang på julaften at tåka lå tett over hele Tøyenområdet og langt oppover Trondheimsveien på grunn av torvfyringen.

Oslofrokost og svenskesuppe

– Jeg gikk på Lakkegata skole. Det var litt spesielt å komme hjem til klassekameratene på Grünerløkka. Vi som hadde innlagt toalett og bad var i mindretall. Mange bodde på ett til to rom og kjøkken. Og med utedass eller klaskedass i oppgangen! Flere barn hadde en vanskelig oppvekst pga fattigdom. Men det var en egen tilsynslærerinne som gikk på hjemmebesøk.

Olav minnes også veldig godt Oslofrokosten, som ble inntatt i kjelleren på skolen før første time. ”Drikk aldri med mat i munnen” sto det på veggen!

– Det var et flott sosialt tiltak. Under krigen ble den erstattet av svenskesuppa, som var ei kraftig havregrynssuppe.

Lakkegata skole var den første skolen som ble tatt av tyskerne. De som overlevde senkingen av krigsskipet Blücher ved Oscarsborg kom dit 9. april 1940. Under resten av krigen måtte skoleklassene holde til i menighetshus, spisebrakker, forsamlingslokaler og Grunerløkka skole.

– Vi var stort sett i kjelleren den 9. april, så vi merket ikke så mye til hva som skjedde. Men vi hørte tyske fly kom i lav høyde over byen. Utpå dagen gikk vi ned i kjelleren på Botanisk museum, der var det tryggere. Men så kom den store panikken 10. april, for det gikk rykter om Oslo skulle bombes. De fleste prøvde å komme seg ut av byen. Vi tok med oss litt bagasje og gikk oppover mot Kampen, og jeg husker jeg sto på høyden og tok farvel med byen, for jeg trodde at jeg aldri skulle se den igjen. Vi fortsatte opp til det de kalte Dedichens Asyl, som lå på Trosterud. Far kjente gartneren der, og vi ble der ei ukes tid og sov på gulvet

Våpenlager og hirdsamlinger under krigen

Under krigen var det litt av et vepsebol på Tøyen hovedgård. Av de fem familiene var to nazivennlige og tre motstandsfolk. Både formannen for friland som også var vaktmester, og avdelingsgartneren var medlemmer av NS. Den sistnevnte hadde giftet seg med en tysk dame under et opphold i Berlin.

– Det ble jo merkelige og anstrengte forhold. Far kunne være ganske skarp, og han ble angitt og deretter innkalt til rektor A. Hoel på UiO og gitt refs for å være ”fanatisk motstander av NS”. Heldigvis skjedde det ikke noe mer med ham.

Hele området fra Monrads gate opp til Ola Narr ble brukt av tyskerne til lagerbrakker og en russerleir. På det øvre området var det kraftig antiluftskyts. Det var hirdsamlinger i Botanisk hage flere ganger under krigen.

– Vi bodde altså med quislingfamilier ved siden av leiligheten vår. Den midterste rommet, salongen hos oss, ble kalt Jøssingrommet. Det var der de voksne snakket sammen når de skulle være sikre på å ikke bli avlyttet. Selv hadde jeg en illegal radio, et krystallapparat, som ble gjemt under senga på gutterommet. Det var antenne ut til et tre fra tidligere, så jeg kunne ta inn sendingene fra London når forholdene var gode om natta. Ellers lærte jeg ganske godt tysk ved å lytte på ”Soldatensendung” om ettermiddagen!

Etter aulabrannen høsten 1943 kom statspolitiet i spesielle utrykningsbiler og stengte alle portene til Botanisk hage en morgen da det skulle være eksamen for studenter i Geologisk museum:

– Mange studenter ble arrestert, men flere skjønte hva som var i ferd med å skje, og klarte å stikke seg unna ved ta på seg arbeidsklær og jobbe ute i hagen. Det var fryktelig! For studentene var det jo et spørsmål om liv eller død!

Etter krigen så vi at kjelleren under Botanisk museum var blitt brukt til å oppbevare våpen som var blitt smuglet inn av Johannes Lid etter flyslipp fra England. Og om kvelden 7. mai 1945 var Botanisk museum møteplass for Heimefronten, som forberedte maktovertakelsen da det ble klart at tyskerne kapitulerte. De reiste rundt i nabolaget og arresterte quislinger.

Men Olav Steinsvoll, den gang 14 år, var ikke bare glad da freden kom. Vaktmestersønnen var hans beste venn, og hans familie ble tvunget til å flytte. Olav visste ikke hvordan han skulle forholde seg, siden fedrene var bitre fiender. Han vet fortsatt ikke hva som skjedde med nabofamilien.

Bjørneviks sommerteater

En side ved oppveksten i Botanisk hage som Olav minnes med glede var sommerteateret. På 30-tallet holdt Bjørneviks teater til i skråningen ned mot det som er Sars gate i dag. Bjørnevik, som også hadde et revyteater i sentrum, satte opp komedier og lette stykker som falt i god jord blant et ofte lettere forfrisket østkantpublikum.

– Jeg husker de spilte et stykke som het ”Mannen som reiste til månen”. Det gjorde et stort inntrykk på meg. Bjørnevik var litt av en effektmaker. Han hadde spent opp et tau fra scenen opp i et tre, og så var det en rakett som gikk opp langs tauet, med ei dokke som så ut som skuespilleren. Og den gikk attpåtil til værs i retning der hvor månen hang over Oslohimmelen!

Den siste krigssommeren ble scenen overtatt av NS. Etter krigen var det fredsforestilling her, men en sommer ble teateranlegget ødelagt av brann og fjernet.

Sommerjobb og faststoffysikk

Fra Olav var 18 hadde han i flere år sommerjobb i Botanisk hage, mens han studerte realfag på Blindern. Sammen med gartner Ivar Grøndahl ble det plantet og luket i ”systemet” og kjørt motorgressklipper på de store plenene. Så dro han til Frankfurt og studerte ved Max-Planck-Institut für Biophysik før han tok hovedeksamen i biofysikk ved Universitetet i Oslo. Deretter ble han ansatt på Institutt for energiteknikk på Kjeller, der han arbeidet med nøytronspredning ved forskningsreaktorene til han gikk av med pensjon, avbrutt av flere lengre opphold i USA.  Han tok en doktorgrad innen faststoffysikk, og var i flere år redaktør for tidsskriftet ”Fra fysikkens verden”. I flere perioder var han også medlem av herredsstyret i Skedsmo.

– Hvordan har oppveksten i Botanisk hage preget deg?

– Jeg har alltid hatt en sterk interesse for realfag og biologi. Og så har jeg jo vært medlem av Botanisk hages Venner omtrent siden foreningen ble stiftet i 1986!

Av redaktør Palmebladet, Dag Inge Danielsen, Botanisk hages Venner
Publisert 30. apr. 2012 12:44 - Sist endret 7. mai 2012 11:31