Vortebiter

Decticus verrucivoris (Linnaeus, 1758)

Hann av vortebiter (Foto © Lars Ove Hansen)

Orden: RETTVINGER - Orthoptera
Familie: LØVGRESSHOPPER - Tettigoniidae

Kjennetegn

Dette er en stor og kraftig gresshoppeart. Fargen er vanligvis grønn, med brune eller sorte mønstre på vingene og bakkroppen. Ofte finnes både rødaktige eller helt mørke individer (Foto). Brystets overside har en typisk langsgående midtkjøl. Lengde imago: Hann 25-35 mm, hunn 26-45 mm. Begge kjønnene har godt utviklete vinger som strekker seg et stykke utenfor bakkroppens bakkant. Vingene benyttes likevel sjeldent. Hunnens leggebrodd er lang, svakt krummet oppover, og måler fra 17-25 mm. Nymfene ligner de voksne i farge og tegninger. På grunn av sin størrelse og de mørkt tegnede vingene, lar denne arten seg vanskelig forveksle med andre norske arter. Mørke individer kan forveksles med Sandgresshoppe, men disse er mindre, og har ikke den langsgående midtkjølen på hele oversida av brystet.

Utbredelse i Norge

Arten er fortsatt forholdsvis vanlig rundt Oslofjorden. Den går sør og vestover langs kysten gjennom Telemark og Agderfylkene til Rogaland, men er ikke påvist i Hordaland eller på Nordvestlandet. Videre finnes den forholdsvis langt inn i landet og er tidligere påvist helt nord til Nord-Fron i Oppland (1853) og Elverum i Hedmark (1873). Den er også meldt fra Kviteseid i Telemark (1941). Dessverre er den ikke gjenfunnet i i disse innlandsområdene, men finnes trolig der fortsatt. Nylig ble den funnet i Rollag i Numedal. Arten ser likevel ut til å gå tilbake over store deler av utbredelsesområdet. Den er påtruffet i følgende fylkesregioner: Ø, AK, HES, OS, ON, BØ, BV, VE, TEY, TEI, AAY, VAY, RY, RI.

Totalutbredelse

Arten er utbredt over det meste av Europa, fra Middelhavet og nordover til de sørlige deler av Skandinavia. Videre finnes den østover til langt inn i Asia. Arten er på full fart ut i deler av Mellom-Europa, og finnes kun igjen på noen ytterst få lokaliteter i England.

Biotop

Arten er en typisk kulturlandskapsart, og trives på forskjellige typer enger. Den ser ut til å profitere meget på slått, men kan også finnes tallrik på beitemark, gjerne der det beiter hest. Den finnes også i veikanter, men kan også dukke opp på strender.

Biologi

Eggene bores ned i jord og sand, og klekker på våren etter to eller flere vintre. De kan faktisk overvintre opptil syv ganger, akkurat som Grønn løvgresshoppe. Nymfene er vanligvis ute i mai og fram til ut i august. Disse gjennomgår 6 eller 7 nymfestadier. De første voksne gresshoppene viser seg gjerne fra midten av juli og utover, men noen ganger er de framme allerede i måndedskiftet juni/juli. Både nymfene og de voksne holder seg stort sett nede på marken. De synger utelukkende i varmt vær. Siden vingene er godt utviklet, flyr de voksne dyrene meget godt. Likevel foretrekker de nesten alltid å gå framfor å fly, selv når de blir forstyrret. Vanligvis flyr de kun noen få meter, men de kan ta lengre turer på 20-30 meter. Både nymfene og de voksne gresshoppene spiser forskjellig planteføde som kløver og løvetann, men de tar også insekter, og liker meget godt Markgresshopper.

Sang

Hannens lokkesang høres kun i varmt vær og består av en vedvarende sekvens som innledes med sakte klart adskilte "tsst", som etterhvert øker i hastighet. Sangen er urytmisk. Stridulasjonen er forholdsvis kraftig og kan høres på mer enn 50 meters avstand.

Trusler

Arten er avhengig av åpne områder, som blomsterenger og beitemark. Disse habitatstypene er i ferd med å bli mer og mer sjeldne, fordi det tradisjonelle kulturlandskapet ikke holdes i hevd mer. Husdyr slippes i mindre grad ut på beite, og slått har blitt mye sjeldnere. Engene gjødsles også mer, noe som heller ikke er noen fordel. Resultatet er veldig ofte at engmark forbuskes og gror igjen, eller at det beplantes med gran, og de blir uegnede som levested for vortebiteren. Faren er at det blir lengre og lenge avstand mellom bestandene, slik at når det dukker opp levelige områder for arten, klarer den ikke å rekolonisere disse.

Rødlistestatus

HENSYNSKREVENDE (DC).

Litteratur

Knaben (1943), Holst (1970, 1986), Marshall & Haes (1988), Kindvall & Denuel (1987), Ottesen (1992), Hjermann & Ims (1996), Direktoratet for Naturforvaltning (1999), Nielsen (2000).

 


Brun variant av vortebiter
Foto © Lars Ove Hansen

Publisert 28. jan. 2009 16:09 - Sist endret 6. sep. 2011 10:09