Klapregresshoppe

Psophus stridulus (LINNAEUS,1758)

Hunn av klapregresshoppe Foto: Lars Ove Hansen

Orden: RETTVINGER – Orthoptera
Familie: MARKGRESSHOPPER – Acrididae

Kjennetegn

Middels stor, klumpete art. Halsskjoldet har en kraftig oppadrette midtlist som ikke gjennomskjæres av tverrlister. Lengde imago: Hann 23-25 mm og hunn 26-40 mm. Bakvingene er hos begge kjønnene kraftig rødfargete med svarte ytterspisser. Hos hannen når vingene et stykke forbi bakkroppen, mens hos hunnen er vingene betraktelig kortere. Hannen er mørk, til tider svartbrun eller nesten helt svart. Bakbeina har markerte hvite tverrstriper. Hunnen er betraktelig lysere og vanligvis jevnt lysebrun eller til tider gråaktig eller gulaktig. Med de røde flygevingene og den klaprende flukten, lar arten seg vanskelig forveksles med andre arter.

Utbredelse i Norge

Arten er utbredt i Sørøst-Norge, og er påtruffet i følgende fylkesregioner: Ø, AK, HES, BØ, VE, TEY, TEI, AAY.

Totalutbredelse

Arten er utbredt fra Pyreneene og Frankrike, gjennom Sentral-Europa til sørlige deler av Nord-Europa. Arten er ikke påvist i Danmark eller De Britiske øyer. Østover strekker utbredelsen seg gjennom det meste av Asia og Palaearktis. Den er kjent fra både Mansjuria, Mongolia og Korea. Arten betraktes som uvanlig over det meste av utbredelsesområdet.

Biotop

Klapregresshoppa trives på varme lokaliteter. Rundt Oslofjorden finnes den på knauser og lune litt snaue enger, gjerne på kalkgrunn. I innlandet foretrekker den varme sørvendte skråninger, og profiterer sannsynlig endel på slått og beite.

Biologi

Eggene overvintrer, og de nyklekte nymfene kan påtreffes i mai. Disse er avhengig av mye varme til utviklinga. De voksne individene kan sees fra slutten av juli og utover til slutten av september. Hannen er en god flyger og kan tilbakelegge forholdsvis lange avstander. Hunnen derimot flyr ikke, men kan foreta lange hopp med hjelp av vingene.

Trusler

Rundt Oslofjorden er den største trusselen for arten utbygging og annen ødeleggelse av lokalitetene, mens innover i landet, f.eks. indre Telemark og indre Akershus, er nok forandringene i jordbrukets kulturlandskap med redusert slått og beite og påfølgende gjengroing den største trusselen.

Rødlistestatus

HENSYNSKREVENDE (DC).

Litteratur

Knaben (1943), Holst (1970, 1986), Kindvall & Denuel (1987), Marshall & Haes (1988), Ottesen (1992), Direktoratet for Naturforvaltning (1999), Fogh Nielsen (2000).

Publisert 28. jan. 2009 16:10 - Sist endret 5. sep. 2011 17:42