Grønn markgresshoppe

Omocestus viridulus (LINNAEUS, 1758)

Foto: Lars Ove Hansen

Orden: RETTVINGER Orthoptera
Familie: MARKGRESSHOPPER
Acrididae

Kjennetegn

Forholdsvis liten art. Hunnen er vanligvis grassgrønn på oversida, mens hannen gjerne er noe mørkere, ofte med en kombinasjon av grått, brunt eller svart. Fargen kan dog varierer mellom grønn, brun, gulaktig og rød, gjerne i forskjellige kombinasjoner. Sidekjølene på ryggskjoldet (pronotum) er tydelig buet innover. Lengde imago: Hann 13-17 mm og hunn 17-24 mm. Vingene er fullt utviklete, og rekker vanligvis bak til bakkroppen, eller litt lengre hos hannen. I likhet med andre Omocestus-arter, så er forvingenes framkant rett, i motsetning til Chorthippus-artene som har en tydelig rund utvidelse nær basis. Dette kjennetegnet skiller den fra Chorthippus-artene. Arten har en kort midtlist i pannen, bakkroppen er aldri rød, og palpene er aldri kritthvite, noe som er de viktigste kjennetegnene for å skille den fra den nærstående rødgumpgresshoppe.

Utbredelse i Norge

Utbredelse i Norge: Dette er en av våre vanligste markgresshopper, og den er påtruffet i følgende fylkesregioner: Ø, AK, HES, HEN, OS, ON, BØ, BV,VE, TEI, AAY, AAI, VAY, VAI, RY, RI, HOY, HOI, SFY, SFI, MRY, MRI, STY og STI.

Totalutbredelse

Grønn markgresshoppe er utbredt over det meste av Europa inkludert de Britiske øyer, og videre østover til Mongolia og Sibir.

Biotop

Arten trives på forskjellige typer gressenger. Den liker gjerne litt fuktige, næringsfattige beiteenger, ofte i forbindelse med skog. Det er ikke uvanlig å finne den på lysninger og åpne gressbevokste områder i skog. Ofte opptrer den sammen med stor køllegresshoppe og lynggresshoppe.

Biologi

Eggene legges samlet i kapsler på opptil ti egg. Disse plasseres i gresstuer eller mellom røtter i jordoverflata. De er særdeles hardføre, og klekker etter en overvintring. Nymfene er vanligvis ute fra begynnelsen av mai, og nymfestadiene gjennomføres forholdsvis raskt. Hannen er en god flyger og kan gjerne tilbakelegge strekninger på opptil ti meter. Hunnen derimot er kun istand til å fly betraktelig kortere avstander. Dette er vår tidligste markgresshoppe, og de voksne kan høres spille vanligvis fra slutten av juni, på varme forsomre gjerne ennå tidligere.

Sang

Den ordinære lokkesangen er gjerne av 20 sekunders varighet per strofe. Disse igjen er oppdelt i mange raske stavelser, gjerne 15-20 slike i sekundet. Sangen begynner gjerne veldig svakt, for deretter i løpet av få sekunder å øke til full styrke. Når full styrke er nådd holdes denne forholdsvis konstant til sangen avsluttes. Sangen kan minne om en symaskin. Sangen er forholdsvis kraftig og kan høres på opptil tyve meters avstand. Når hannen er i nærheten av hunnen kan den slå over i en såkalt friersang, som er en litt svakere utgave av lokkesangen. Varigheten av denne er også lengre, gjerne opptil 60 sekunder.

Trusler

Ingen kjente; men som de fleste av våre markgresshopper så må vi anta at den går noe tilbake fordi kulturengene forsvinner grunnet redusert slått og beite.

Rødlistestatus

Nei.

Litteratur

Knaben (1943), Holst (1970, 1986), Kindvall & Denuel (1987), Marshall & Haes (1988), Ottesen (1992), Fogh Nielsen (2000).

Publisert 28. jan. 2009 16:10 - Sist endret 5. sep. 2011 17:36