Enggresshoppe

Chorthippus parallelus (ZETTERSTEDT, 1821)

Foto © Lars Ove Hansen

Orden: RETTVINGER Orthoptera
Familie: MARKGRESSHOPPER
Acrididae

Kjennetegn

Fargen til denne forholdsvis lille arten kan variere mellom grønn, gulaktig, brun og rød. Ofte er fargen ganske konstant innen en populasjon. Sidekjølene på ryggskjoldet (pronotum) er svakt buet innover, men kan hos enkelte individer være nesten parallelle. Lengde imago: Hann 10-16 mm og hunn 16-23 mm. Hannens forvinger når bak til bakkroppsspissen, eller de kan være litt kortere. Bakvingene når omtrent til midten av forvingene, og disse kan sees gjennom de nesten gjennomsiktige forvingene. Hunnens forvinger består kun av noen små fliker, og når vanligvis ikke bak til midten av bakkroppen. Det er likevel påvist individer i Norge med fullt utviklede vinger hos begge kjønnene. Bakbenenes knær er svarte. Antall stridulasjonspigger for hannen varierer fra 70-130, og for hunnen fra 65-115. Den forveksles meget lett med myrgresshoppe, men har betraktelig kortere valver i eggleggingsrøret hos hunnen. Tverrfuren som deler halsskjoldet (pronotum) skjærer igjennom litt bakenfor midten, mens den hos myrgresshoppe skjærer igjennom akkurat på midten. Videre har myrgresshoppe vanligvis litt flere stridulasjonspigger i filen enn enggresshoppe. Den kan også forveksles med strandenggresshoppe, men denne har alltid fullt utviklede vinger hos hunnen, samtidig som hannens bakvinger også alltid er fullt utviklete. Strandenggresshoppe har nesten alltid ei lysere stripe i forkant av framvingen. Strandenggresshoppe har ikke svarte knær på bakbenene. I eldre litteratur brukes gjerne navnet Chorthippus longicornis (Latreille, 1804) på enggresshoppe, men dette navnet betraktes i dag som et synonym.

Utbredelse i Norge

Arten er sannsynligvis utbredt over det meste av Sør- og Øst-Norge, hyppigst langs kysten. Den er kjent fra følgende fylkesregioner: Ø, AK, HES, OS, BØ, VE, TEY, TEI, AAY, RY.

Totalutbredelse

Enggresshoppa er utbredt i sørlige deler av Sverige og Finland, og over det meste av Danmark, men ser ut til å mankere på enkelte av de større øyene. Den er utbredt over det meste av Europa inkludert de Britiske øyer, og videre østover gjennom Lille-Asia til Iran, og gjennom Russland til Sibir og Mongolia. Den er også importert til Alaska.

Biotop

Arten trives på forskjellige typer enger. Den vil gjerne ha det litt fuktig, men liker ikke alt for tett vegetasjon. Kan ofte finnes i veikanter og på forskjellige typer beite der beitinga ikke er alt for kraftig, eller der enga har ligget brakk noen år. Trives best på fattige, litt snaue slåtte-enger, men ser ut til å falle ut på rikere slåtte-enger. Kan ofte opptre i stort antall.

Biologi

Eggkapselen er pæreformet og består av jord som er herdet via et spesielt sekret som gresshoppa skiller ut under egglegginga. Denne legges i jorden rett under jordoverflaten og består vanligvis av et halvt snes egg. Egget overvintrer kun én gang, og nymfene er vanligvis aktive fra begynnelsen av mai. Både nymfene og de voksne gresshoppene lever utelukkende av plantekost. Det er normalt fire nymfestadier, men noen ganger kan et femte stadium opptre. Vanligvis er enggresshoppene ikke istand til å fly, men enkelte ganger kan flyvedyktige individer med fullt utviklete vinger opptre. Dette er påvist også i Norge.

Sang

Sangsekvensen i lokkesangen varer 1-2,5 sekunder som gjentas regelmessig med 3-4 sekunders mellomrom. Disse kan dra ytterligere ut i lengde i kjølig og overskyet vær. Sangen minner om myrgresshoppens, men denne har gjerne lengre sekvenser. Sangen kan være forholdsvis intens og kraftig, og kan høres på opptil ti meter. Når to rivaliserende hanner møtes, framføres gjerne en annen sang som er høyst forskjellig fra lokkesangen.

Trusler

Arten er sannsynigvis noe på tilbakegang i Norge, fordi den type enger arten finnes på er på tilbakegang i Sør- og Øst-Norge. Dette skyldes forandringer i jordbruket mot mer intensiv drift, og mindre beitende husdyr.

Rødlistestatus

Nei.

Litteratur

Knaben (1943), Holst (1970, 1986), Marshall & Haes (1988), Ottesen (1992), Fogh Nielsen (2000).

Publisert 28. jan. 2009 16:10 - Sist endret 5. sep. 2011 17:26