Utbredelse

Alm vokser vill ganske langt inn på Østlandet og videre i kyst- og fjordstrøk i nord til Beiarn i Nordland. Treet vokser først og fremst i lavlandet, men går litt opp i høyden. Flere steder er alm funnet over 700 m.o.h. i fjordbunnsområdene på Vestlandet og i indre Telemark. I Hemsedal er det funnet alm helt opp til 950 m.o.h., og dette er høyderekorden for arten. Alm har noe større utbredelse enn edelløvtrærne lind, ask og lønn.

Helt siden 1700-tallet har man oppfordret folk til å plante alm. På Sunnmøre var det premie til de som plantet en viss mengde trær. Det ble plantet alm mange steder, også nord for almens naturlige utbredelsesområde. Det finnes flere store flotte almetrær i Troms, bl.a. i Tromsø, Dyrøy og Harstad. Det skal også finnes plantet alm i Alta i Finnmark.

Alm finnes i størstedelen av Europa, men mangler lengst i nord og mange steder i Middelhavsområdet og ved Svartehavet. Alm vokser også i Asia. Den innvandret til Norge for 7000-8000 år siden, i begynnelsen av den postglasiale varmetiden, da klimaet var betydelig varmere. Pollenanalyser har vist at alm tidligere har hatt større utbredelse enn i dag. Det er flere teorier om årsaken til tilbakegangen: rydding av land til jordbruksformål, bruk av alm som fôr eller klimaendring.

Almesyke

I store deler av Europa og Nord-Amerika har alm hatt en stor tilbakegang. Den største faren for alm er almesyke, som skyldes to arter av almesykesopper i slekten Ophiostoma. Denne sykdommen har trolig blitt introdusert fra Asia. Langdistansespredning av almesykesoppen skjer ved menneskehjelp, blant annet ved transport av infisert almevirke.

I Norge ble sykdommen først påvist i 1963. Det har vært to bølger av angrep. Det første skyltes O. ulmi. Neste bølge ble forårsaket av den mer aggressive arten O. nuva-ulmi.

Almesyken kan overføres mellom trær ved rotkontakt. Den viktigste formen for spredning av soppen er likevel via insekter, særlig almesplintborere i slekten Scolytus. Foreløpig er det kun en art almesplintborer i Norge, S. laevis, som trolig ikke er en like effektiv spreder av sykdommen som mer sørlige arter.

På forsommeren foretar billen et næringsgnag i friske trær før egglegging. Under næringsgnaget, som gjøres i grenvinkler, overføres sporer av almesykesoppene. Soppsporene spirer i insektsgangene. Som en reaksjon på soppangrepet produserer treet en klebrig masse som tetter igjen det vannledende vevet. Dette fører til at bladene visner, og treet vil etter hvert dø. Eggleggingen skjer i døende eller døde trær. De klebrige sporene fester seg på neste generasjon biller som året etter vil foreta næringsgnag og overføre sykdommen til nye trær.

Skadeomfanget i Norge er ikke like stort som sørover i Europa. Det er usikkert hva som er årsaken til den langsomme spredningen i Norge. Det kan være forhold knytta til en eller flere av faktorene klima, almesplintborer, sopp eller tre. Klimaendringer kan føre til at almesyke sprer seg raskere i Norge.

Det beste man kan gjøre for å hindre spredning er å hugge ned infiserte trær og unngå å transportere infisert virke til områder som ikke er angrepet.

Publisert 5. mars 2013 09:27 - Sist endret 12. des. 2019 21:13