Om øyenstikkere - systematikk og biologi

Foto: Ove Bergersen

Utviklingshistorie

Øyenstikkerne er en av våre aller eldste insektgrupper. Dette er dokumentert gjennom en rekke fossiler, der det eldste daterer seg helt tilbake til Devon, ca. 380 millioner år siden. Disse organismene tilhørte en nå utdødd insektgruppe man kaller protodonata. De var en av de første organisme-gruppene som kunne fly, hvor noen av artene kunne nå en anseelig størrelse. Fra og med Tertiær (ca. 50 mill. år siden) finner man de første øyenstikkerene som er nært beslektet med de vi har i dag. Tilsammen har man registrert over 600 fossile øyenstikker-arter.

Livssyklus

Øyenstikkerne er tilhører en gruppe av insekter som vi kaller hemimetabole (ufullstendig forvandling). Det vil si at de mangler puppestadium, noe som karakteriserer de holometabolde insektene (fullstendig forvandling). Øyenstikkerne har derfor et nymfestadium, før de klekker som voksne (imago). Enkelte bruker betegnelsen "larve" om de ikke-voksne øyenstikkerne, men det mest korrekte er å bruke betegnelsen nymfe siden kun de holometabole insektene har et larvestadium. Øyenstikkernymfene lever utelukkende i vann (helst ferskvann, men noen kan også leve i brakkvann). Nymfestadiet utgjør den lengste perioden av en øyenstikkers liv, og kan vare alt fra ett til fem år. Nymfeperiodens lenge kan variere med næringstilgang og vanntemperatur. Derfor kan enkelte arter ha et lengre nymfestadium i Norge enn de har ellers i Europa. De voksne individene lever normalt ikke lenger enn 2-3 uker, selv om enkelte arter kan ha et imagostadium som varer et par måneder.

	Øyenstikkeren klekker (nymfehuden sitter igjen) Alle foto: Ove Bergersen
Nymfestadiet hos smaragdøyenstikkeren
Det karakteristiske "parringshjulet" som øyenstikkere danner (her variabel blåvannymfe)

Levesteder

Som nevnt over, har alle øyenstikkerene et nymfestadium som er avhengig av vann (ferskvann eller brakkvann). Siden nymfestadiet også er det lengste, er det i de aller fleste tilfellene miljøkravene til nymfen som bestemmer hvor vi finner arten, og ofte også hvorvidt den er truet. Øyenstikkerne samlet sett kan finnes de fleste steder i landet der det er vann, men svært mange av artene har helt spesifikke krav til vannmiljøet, slik at deres utbredelse ofte er begrenset. Fysiske forholde slik som vannhastighet, grad av vegetasjon, solinnstråling, temperatur, i tillegg til de kjemiske slik som pH, eutrofieringsgrad og eventuell forurensing er de viktigste faktorene. Eutrofieringsgraden sier noe om næringsrikheten og deles inn i tre ulike grader fra næringsfattige (oligotrofe), via middels næringsrike (mesotrofe) til næringsrike (eutrofe). Dystrofe vann er en betegnelse som brukes på myrvann, eller vann med mye humusinnhold.

Man kan dele vannmiljøer inn i ulike karakteristiske grupper. Et alternativ er den man har brukt i DN-håndbok 13, for kartlegging av ulike naturtyper.Der har man delt ferksvannsloklaitetene inn i ulike naturtyper:

• Deltaområde
• Mudderbanker
• Evjer, bukter og viker
• Kroksjøer, flomdammer og meandrerende flomdammer og elveparti
• Større elverør
• Fossesprøytsoner
• Viktige bekkedrag
• Kalksjøer
• Rike kulturlandskapssjøer
• Dam
• Naturlig fisketomme innsjøer og tjern
• Ikke forsurete restområder

For kartlegging av ferskvannslokaliteter kan man benytte DN-håndbok 15.

Utbredelse i Norge

I Norge har vi 48 registrerte øyenstikkerarter (48 dersom S. striolatum og S. nigrescens regnes som samme art). Trekkøyenstikkeren (Hemianax ephippige)regnes ikke som norsk art, siden den kun er observert og ikke antatt å ha fullstendig livssyklus i Norge. Det samme gjelder også for Aeshna osiliensis, som kun er observert en gang i Norge, men som sannsynligvis kan finnes her siden den har populasjoner i Sverige. De aller fleste av Norges øyenstikkere har en sørøstlig utbredelse. 15 arter kan vi regne som sørlige, mens 4 arter kan sies å finnes over hele Sørøst-Norge. I tillegg har vi 3 østlige arter. Dette utgjør omtrent halvparten av alle øyenstikkerene vi har i Norge. Av de resterende regnes en som vestlig, en som nordlig og 23 finnes spredt jevnt over store deler av landet.

Som man ser av figuren, er omtrent samtlige av våre øyenstikkere registrert i Østfold og Akershus. Dette representerer til en hvis grad at disse områdene er bedre undersøkt enn resten av landet, men det er også sannsynligvis en reell fordeling. Ser vi på utbredelsen til våre øyenstikkere i Europa finner vi at mange av artene har sin nordgrense hos oss. Dessuten er det en naturlig spredningsvei fra kontinentet via Sverige og inn i Østfold og Norge.

Rødliste og fredning

En stor prosentandel av våre øyenstikkerer er rødlistet og fredet i forhold til andre insektsgrupper. Dette skyldes at de lever i miljøer som har vært under sterk påvirkning, slik at man har sett en tilbakegang hos en rekke av artene. Dammer, elver, bekker og innsjøer har ofte vært de første miljøene som har fått merke forurensinger (og forsuring). De er også utsatt for en rekke ulike arealinngrep, som forandrer både fysiske og kjemiske karakterer. Jordbruket har spilt en nøkkelrolle, både som forurenser og som opprettholder av ferskvannsbiotoper. Avrenning har kanskje vært den mest negative påvirkningen som landbruket har stått for, og som har ført til at en rekke bekker, elver og innsjøer har blitt eutrofiert. Bekkelukking var også tidligere en utbredt praksis, som det nå heldigivs er slutt på etter at man la om subsidiene. Landbruket har tradisjonelt også vært viktig fordi de har hatt vanningsdammer, gårddammer og branndammer. Dette var ofte relativt små vannspeil uten fisk, som utgjorde viktige habitater for øyenstikkerne. Dessverre er også antall gårdsdammer på vikende front.

Tabell 1. Av våre 48 registrerte øyenstikkere er hele 17 rødlistet. Av disse er tre fredet etter naturvernloven og en er oppført på den globale rødlista. (Kilde: ADB)

Art	Norsk navn	Kategori	Kriterier
Brachytron pratense	Vårøyenstikker	NT	B1a(ii)b(iii)
Calopteryx splendens	Blåbånd-vannymfe	EN	B1ab(iii)+2ab(iii); D1
Coenagrion lunulatum	Måneblåvannymfe	NT	B2b(iii)
Epitheca bimaculata	Toflekkøyenstikker	EN	B1ab(iii)+2ab(iii)
Gomphus vulgatissimus	Klubbe-elveøyenstikker	EN	B2a(i)b(iii); C2a(i); D1
Lestes dryas	Sørlig metallvannymfe	EN	B1a(i,ii)b(iii)c(iii)+2a(i,ii)b(iii)c(iii); D1
Leucorrhinia albifrons	Grå torvlibelle	NT §	B1b(iii)
Leucorrhinia caudalis	Vannlilje-torvlibelle	VU §	B1a((i))b(iii)+2a((i))b(iii)
Leucorrhinia pectoralis	Stor torvlibelle	VU §	B2a(i)b(iii)
Libellula depressa	Bred blålibelle	EN	B1b(iii)c(iii)+2b(iii)c(iii); D1
Onychogomphus forcipatus	Tang-elveøyenstikker	EN	B2a(i)b(iii)
Orthetrum cancellatum	Stor blålibelle	CR	B1b(iii)c(iii); D1
Platycnemis pennipes	Elvevannymfe	NT	B1a(ii)b(iii)+2a(ii)b(iii)
Somatochlora flavomaculata	Gulflekket metalløyenstikker	VU (G)	B1a(i)b(iii)+2a(i)b(iii); D1
Sympetrum sanguineum	Blodrød høstlibelle	EN	B1a(i)b(iii)+2a(i)b(iii)
Sympetrum vulgatum	Sørlig høstlibelle	VU	B1a(i)b(iii)+2a(i)b(iii)