Apollosommerfugl
Parnassius apollo (Linnaeus, 1758) |
  |
|
Apollosommerfugl (Parnassius apollo) (Foto: © Lars Ove Hansen) |
|
Kjennetegn: Vingespenn hos hannen 70-84 mm, hos hunnen 76-90 mm. Bryst og bakkropp er svart med grå behåring. Vingene er hvite, delvis gjennomsiktige med karakteristiske røde flekker på bakvingen. Antennene er gråhvite med svarte flekker. Hannen er noe hvitere og kraftigere i mønsteret enn hunnen. Forekomst i Norge: Fra Østfold (Ø) foreligger eldre angivelser fra Halden, Rygge og Moss, senest 1915; i dag er arten høyst sannsynlig helt borte fra fylket. Fra Akershus (AK) foreligger eldre angivelser fra Eidsvoll, Bærum, Oslo, Frogn og Nesodden, men bortsett fra én observasjon fra Gjerdrum 1992, er arten ikke påvist i fylket etter 1919. Både eldre og nyere funn foreligger fra Nordre Land, Sør-Aurdal, Ringebu, Lillehammer, Øyer og Sør-Fron (OS), og fortsatt finnes arten spredt i dette området. Mange funn er gjort i kommunene Vang, Lom, Øystre Slidre og Nord-Fron i den nordlige delen av Oppland (ON). Her er arten fortsatt lokalt vanlig (Hansen 1993). Fra det østlige Buskerud (BØ) foreligger funn fra Ringerike, "Eger", Kongsberg og Hole fram til 1929; men i dag er arten sannsynligvis borte fra alle disse kommunene. Fra Buskerud vest (BV) derimot, foreligger det solid dokumentasjon fra kommunene Flå, Nes, Gol, Hol, Ål, Rollag, samt Nore og Uvdal, og populasjonene her virker bærekraftige. Arten er også funnet i fjellområder i Hol og Ål, men her er den ikke påvist etter 1944. I Vestfold er arten påvist i Larvik, Stokke og Tønsberg, senest fra Sem 1940; i dag er arten borte fra fylket. Tilsvarende for ytre Telemark (TEY) der arten ble funnet fram til 1943 i Kragerø og Skien. I dag er arten helt forsvunnet herfra. Fra indre Telemark (TEI) foreligger en rekke eldre og nyere funn fra kommunene Notodden, Tokke, Vinje, Kviteseid, Seljord og Hjartdal. Her synes det fortsatt å eksistere mange bærekraftige bestander. I Aust- Agder er apollo angitt fra Bygland i Setesdal (AAI) i 1904, og videre fra Moland, Tromøy, Tvedestrand, Risør, Arendal og Grimstad i ytre Aust-Agder (AAY), fram til rundt 1960. I dag er arten borte fra dette fylket. Tilsvarende gjelder for Mandal, Kristiansand og Flekkefjord i Vest-Agder. Arten er oppført fra Stavanger amt av Schøyen (1893) og fra "Rogaland" av Haanshus (1933); men ikke noe beleggsmateriale fra Rogaland er bevart i samlingene (Hansen 1993). Totalutbredelse: Boreo-alpin; utbredt i fjellområder fra Spania gjennom Europa til sørlige Fennoskandia, videre østover gjennom det meste av det tidligere Sovjetunionen til Sentral-Asia (Higgins & Riley 1980). Arten danner ofte lokale former, og disse kan lett skilles fra hverandre på detaljer i vingetegningene. Det har derfor gjennom tidene blitt beskrevet hele 275 underarter, der et flertall ganske sikkert ikke er reelle. Apollosommerfuglen er registrert i England rundt 15 ganger, noe Bretherton et al. (1989) antyder kun dreier seg om migranter. De som er registert i syd er antagelig migranter fra Mellom-Europa, mens de som er funnet i Skotland må ha kommet over fra Norge. Arten er observert flere ganger i Danmark, men kun to sikre funn foreligger fra henholdsvis 1916 og 1929 (Schnack 1985). Det er usikkert om den noen gang har hatt reproduserende populasjoner i Danmark. Biotop: Bratte sørvendte skråninger er typiske leveområder for arten i Norge (Hansen 1993). Den velger ofte områder der skråningene rager flere hundre meter rett til værs. I Jotunheimen kan arten gå opp i 1400 m. Arten er også avhengig av nektarplanter i nærheten, helst tistler og knoppurt. Det virker derfor som den har fordel av seter- eller gårdsdrift nær levestedet. Tidligere fantes arten langs kysten, på svaberg og i bratte skrenter. I fjellet velger den tilsvarende bratte skråninger som i lavlandet, også rasmark. En slik ekstrem tilpasning til fjellet er ikke kjent for arten sørover i Europa, til tross for at den der kan gå enda høyere til fjells. Denne tilpasningen minner mer om den nærstående Parnassius phoebus som finnes i Alpene. (Foto av lokalitet for apollosommerfuglen). Biologi: Larvene utvikler seg på forskjellige arter innen bergknappfamilien (Crassulaceae), oftest smørbukk (Sedum telephium), men den tar gjerne andre tykkbladarter som hvit bergknapp (S. album), samt rosenrot (Rhodiola rosea) i fjellet (Lund 1971, Hansen 1993). Larvenes næringsplante bør vokse hyppig i området. På Gotland ser det ut til at den lever utelukkende på hvit bergknapp (Janzon & Bignert 1979). Sydover i Europa er den også kjent for å leve på takløk (Sempervivum). Tidligere, da den fantes langs Sørlandskysten og Oslofjorden, var den knyttet til svaberg og tørre knauser, der Sedum-artene vokste. Bakke (1975) nevner at larvene kan leve på kystbergknapp (S. anglicum). I fjellet kan den voksne sommerfuglen velge andre nektarplanter enn i lavlandet, f.eks. vendelrot (Valeriana sambucifolia), bergfrue (Saxifraga cotyledon) og sveve (Hieracium) (Hansen 1993). Flyvetiden for apollosommerfuglen er lang i Norge, og kan strekke seg fra slutten av juni til ut i september. Vanligvis flyr den noe seinere i fjellet enn i lavlandet, men dette er helt avhengig av værforholdene. I seine somre kan den antagelig være på vingene til godt ut i september både i fjellet og i lavlandet. Den lange flyvetiden skyldes ikke utelukkende at den voksne sommerfuglen lever lenge, men mye at arten også har en lang klekkeperiode (Henriksen & Kreutzer 1982). I tilknytning til leveområdet bør det være tilgjengelig en del nektarplanter som de voksne sommerfuglene kan hente næring fra. Stort sett velger den rødknapp (Knautia arvensis), forskjellige arter av tistel (Carduus, Circium.) eller knoppurt (Centaurea.). Eggene legges i nærheten av larvenes næringsplante, men antagelig aldri på planten. Ofte velges et strå, en bergsprekk eller en tørr pinne. Egget overvintrer, og larven klekker tidlig på våren. Den nyklekte larven er robust og er tilpasset til å gå et stykke før den finner fram til næringsplanten. Larven blir opptil 6 cm og er fløyelssvart med rødoransje prikker. Forpuppingen skjer i et spinn nede på bakken, gjerne under en stein eller i en bergsprekk (Bakke 1975, Janzon & Bignert 1979, Henriksen & Kreutzer 1982). Trusler: Arten har de siste 30 årene forsvunnet fra kystområdene, men holder fortsatt stand noen steder inne i landet. Den er idag lokalt vanlig i Gubrandsdalen, Hallingdal, Numedal, dalstrøk i indre Telemark, samt Jotunheimen. Tilbakegangen i kyststrøkene faller stort sett sammen med økningen av sur nedbør i disse områdene. Flere arbeider har forsøkt å vise at arten er sårbar overfor sur nedbør, men ingen har fullt ut klart dette (se f.eks. Moser & Oertli 1980, Bengtsson 1989). I tillegg til sur nedbør er en rekke årsaker til tilbakegangen foreslått: Parasittveps, katter, plukking av næringsplanta, incekticider, innsamling, virus, sopp, klimaendring, urbanisering, landbruk, skogsdrift og ikke minst trafikkdød. Flere av disse årsakene er klart reelle og har medvirket til tilbakegangen. Arten er tidligere oppført av flere kilder med rødlistestatus "E" (direkte truet), men er nå plassert i kategori "DC" ( hensynskrevende)(se Hansen & Aarvik 2000). Apollosommerfuglen har siden 1989 vært fredet i Norge. Dette på tross av at innsamling ikke kan være årsaken til artens tilbakegang hos oss. Litteratur: Bakke, A. 1975. Dagsommerfugler. Cappelen, Oslo. 145 sider. Bengtsson, B.E. 1989. Några rön kring apollofjärilen i Sverige samt försök att förklara dess tilbakagång. - Ent. Tidskr. 110: 31-37. Bretherton, R.F., Emmet, A.M. & Hall, M.L. 1989. Papilionidae. - i Emmet, A.M. & Heath, J. (Ed.). The Moths and Butterflies of Great Britain and Ireland. 7 (1) Hesperiidae - Nymphalidae The Butterflies. Harley Books. Side 73-82 Hansen, L. O. 1993. Status for apollosommerfugl (Parnassius apollo) og heroringvinge (Coenonympha hero) i Norge. NINA utredning 046: 1-43. Hansen, L.O. & Aarvik, L. 2000. Sjeldne insekter i Norge. Del 3. Sommerfugler. NINA Fagrapport 038: 1-145. Henriksen, H.J. & Kreutzer, I. 1982. Skandinaviens dagsommerfugle i naturen. - Skandinavisk bogforlag. Odense. 215 sider. Higgins, L.G. & Riley, N.D. 1980 (rev.ed). A Field Guide to the Butterflies of Britain and Europe. Collins. 384 sider. Haanshus, K. 1933. Fortegnelse over Norges Lepidoptera. - Norsk ent. Tidsskr. 3 (3): 165-216. Janzon, L.-Å. & Bignert, A. 1979. Apollofjärilen i Sverige. - Fauna och Flora 74 (2): 57-66. Lund, T.B. 1971. The Food Plant of Parnassius apollo L. ssp. jotunensis Opheim (Lep., Papilionidae). - Norsk ent. Tidsskr. 18 (2): 136. Moser, H.A. & Oertli, J.J. 1980. Evidence of a biochemical interaction between insect and specific foodplant in the system Parnassius apollo-Sedum album. - Rev. suisse Zool. 87: 341-358. Schnack, K. 1985. Katalog over de danske Sommerfugle. - Ent. Meddl. 52 (2/3). København, 163 sider.
Schøyen, W.M. 1893. Fortegnelse over Norges Lepidoptera. - Christ. Vid.-Selsk. Forh. 1893, 13: 1-54.
|