Juttas ringvinge

Oeneis jutta (Hübner, 1806)

Juttas ringvinge (Oeneis jutta), hann. (Foto: © Leif Aarvik)

Kjennetegn: Vingespenn 53-70 mm. Vingenes overside er gråbrun. Hos hunnen er det et sammenhengende okergult bånd nær ytterkanten. Dette båndet omslutter 3-4 øyeflekker på framvingen og 1-3 øyeflekker på bakvingen. Hos hannen er det lyse båndet redusert til gule ringer rundt øyeflekkene. Hannen har dessuten en mørk skråstripe av duftskjell på framvingeoversiden. Bakvingens underside har grå marmorering som antyder et mørkere midtbånd.

Forekomst i Norge: Lokalt vanlig i indre deler av Østlandet så langt vest som til Flesberg i Buskerud. Den er ikke påvist i Vestfold eller Telemark. Dessuten finnes jutta i Trondheim og Åfjord i Sør-Trøndelag; i Nord-Trøndelag er den påvist på mange lokaliteter i Lierne.

Totalutbredelse: Sirkumpolar. Nord-Europa, Nord-Russland og gjennom Sibir til Alaska, Labrador og Nova Scotia.

Biotop: Torvmyrer i barskogsonen. En ”jutta-myr” har alltid bevoksning av små furutrær ut i selve myra.

Biologi: Larven lever på bjønnskjegg (Trichophorum cespitosum), blåtopp (Molinia caerulea), søtgras (Glyceria) og eventuelt andre gressarter. Den er blekt okerbrun med mørkebrune ryggstriper og sidestriper. Den blir 35-38 mm. Utviklingen tar to år; både larven og puppen overvintrer én gang. Sommerfuglen flyr i juni, enkelte år også inn i juli. Den er på vingene bare annethvert år. I Norge flyr den de fleste steder i jevne år: 1996, 1998, 2000, 2002 osv. I Sør-Trøndelag flyr den i imidlertid i ujevne år. Sommerfuglen har for vane å fly opp og ned langs furuer som vokser i myra. Ofte setter jutta seg på furustammen med vingene sammenklappet.