Heroringvinge

Coenonympha hero (Linnaeus, 1761)

Heroringvinge (Coenonympha hero), hann. (Foto: © Leif Aarvik)

Kjennetegn: Vingespenn 28-34 mm. Vingenes overside er mørkebrun. Framvingen kan ha en øyeflekk nær vingespissen; bakvingen har 1-4, ofte utydelige, gulringede øyeflekker. Bakvingens underside har et hvitt bånd som utad er kantet med 5-6 gulringede øyeflekker. Foto av hunnen finner du her.

Forekomst i Norge: Artens utbredelse i Norge omfattet opprinnelig fylkene Akershus, Hedmark, Østfold og Vestfold, men det er ingen nyere funn fra Vestfold. Fra Østfold var arten tidligere kjent fra Moss, men ingen nye funn foreligger herfra. Derimot er den nylig påvist på flere lokaliteter i Rømskog kommune. En rekke eldre og nyere funn er gjort i Akershus. Litteraturopplysninger og museumssamlinger tyder på at arten på 1800-tallet var meget vanlig i og rundt hovedstaden. Det foreligger også eldre funn fra Bærum kommune: Høvik 1878 og Lysaker 1917. Nyere funn foreligger fra øyene innerst i Oslofjorden, først og fremst Ostøya i Bærum, men også fra to øyer i Asker kommune. I indre deler av Akershus er arten utbredt i kommunene Ullensaker, Aurskog-Høland og Sørum. Den er også påvist fra Ås kommune i 1976.
Ved våre museer finnes det bevart kun et eneste beleggsdyr fra Vestfold, nemlig fra Borre 1937. Nordström (1955) angav også arten fra Sem, Tønsberg, men herfra finnes ikke noe belegg. I sørlige Hedmark (HES) finnes arten spredt over en stor del av området. Den er tidligere meldt fra Kongsvinger (Nordström 1955) og nordligst fra Vang (nåværende Hamar kommune). Her ble den sist innsamlet i 1975. Videre er den funnet i Sør-Odal kommune i bl.a. 1984. Arten har fortsatt solide forekomster i Eidskog hvor arten er påvist mange steder inn mot grensa til Sverige (Hansen 1993).

Totalutbredelse: Heroringvingen er utbredt fra det nordlige Frankrike og sydlige Skandinavia, gjennom Sentral-Europa og videre gjennom Asia til Amur, Korea og Japan. I Mellom-Europa er arten funnet i Nordøst-Frankrike, Belgia, Luxemburg, Sveits, Tsjekkoslovakia, Tyskland, Polen og Baltikum. I Danmark er arten kun funnet på Øst-Sjælland, hvor den er på sterk tilbakegang . I Sverige er arten utbredt i to adskilte områder, et lite område helt syd som omfatter Skåne og sydlige Småland, og et større område i Midt-Sverige som strekker seg mer eller mindre sammenhengende inn i Hedmark og Akershus i Norge.

Biotop: I Norge opptrer arten gjerne på fuktige gressenger i skog eller i overgangen mellom kulturlandskap og våtmark. Innerst i Oslofjorden velger den forholdsvis tørre, men likevel frodige gressenger. Den kan også ta til takke med hager. Biotopen er noe forskjellig i de to utbredelsesområdene. Arten er et typisk lavlandsdyr og er knyttet til kulturlandskapet. Den forekommer gjerne langs elver der dyrket mark strekker seg ned mot elvebredden. Her klarer arten seg på små fuktige enger helt nede ved elva. Noen steder har arten også etablert seg på drenerte myrer. Likevel har arten tydeligvis vært avhengig av kulturlandskapet, og så lenge husdyr ble sendt på beite fant arten egnete habitater. (Foto av lokalitet for heroringvinge.)

Biologi: Larven lever på gressarter, men vi vet ikke hvilke den er knyttet til her i Norge. Larven er grønn med mørkegrønn rygglinje, to hvite striper og blekgul sidelinje. Den blir ca. 25 mm og overvintrer halvvoksen. Puppen ligger på bakken. Sommerfuglen flyr i juni og begynnelsen av juli.

Trusler: En rekke trusler er påpekt, f.eks. urbanisering, omlegging i jordbruket, gjengroing, granplanting på beitemark, anlegging av golfbaner og camping. Som et resultat av økt fortetning i Oslogryta trekker også flere folk ut på øyene for rekreasjon, noe som de siste tiår har ført til en dramatisk økning i slitasjen på disse øyene. Ostøya er i så måte særdeles utsatt, og her har en golfbane klart påvirket bestanden.

De østlige bestandene derimot, lider under de forandringer som nå skjer i kulturlandskapet. Sannsynligvis har mange områder med tidligere populasjoner av heroringvingen blitt omgjort til dyrka mark. Redusert beiting fører igjen til at områdene gror igjen av løvskog eller at de beplantes med gran. Dette slår negativt ut for arten.

Arten ble i desember 2001 fredet mot innsamling. Dette var Norge forpliktet til etter Bern-konvensjonen. Som et uttrykk for myndighetenes ønske om å ta vare på arten hos oss, er denne artsfredningen positiv. Samtidig kan en slik fredning virke som en sovepute for forvaltningen. Det er ikke innsamling som truer heroringvingen i Norge (Hansen 1993). Selv om arten er fredet, verner ikke loven på noen som helst måte levestedene som den er avhengig av. Heroringvingen er plassert i rødlistekategorien "V", sårbar (Hansen & Aarvik 2000).

Litteratur:

Hansen, L. O. 1993. Status for apollosommerfugl (Parnassius apollo) og heroringvinge (Coenonympha hero) i Norge. NINA utredning 046: 1 - 43.

Hansen, L.O. & Aarvik, L. 2000. Sjeldne insekter i Norge. Del 3. Sommerfugl. NINA Fagrapport 038: 1-145.

Nordström, F. 1955. De Fennoskandiska Dagfjärilarnas utbredning. Lunds Univ. Årsskr. N.F. 2, 51 (1): 1 - 175. Lund, C.W.K. Gleerup.


Faktaarket er utarbeidet av: Lars Ove Hansen / Leif Aarvik.