Faktaside marine øgler

I mesozoikum fantes fire grupper av havlevende krypdyr. Fiskeøglene (Ichthyosauria), plakodontene (Placodontia) og
bastardøglene (Nothosauria) dukket alle opp i i begynnelsen av trias. Fiskeøglene levde også i jura og kritt og da sammen med svaneøglene (Plesiosauria).

Fiskeøgler - havlevende krypdyr fra jordens middeltid.
Jordens middeltid, mesozoikum kalles ofte øglenes tidsalder. Den varte i 185 millioner år. Med øgler tenker vi ofte på  dinosaurer og andre krypdyr som levde på land. Krypdyrene var meget tilpasningsdyktige og en rekke forskjellige former levde også i havet. Vi kaller disse krypdyrene for marine øgler eller havøgler. Blant de marine øglene fantes det minst 5 forskjellige former: fiskeøgler, svaneøgler, bastardøgler, plakodermer og mosasaurer.
Alle havøglene har i utgangspunktet utviklet seg fra landformer. Men vi vet ennå ikke i detalj hvilke landøgler som ga opphav til de forskjellige havøglene. Fiskeøglene hadde størst antall former. Gruppen levde også lengst og fantes i nesten  hele jordens middeltid.
Fiskeøglene var langstrakte og strømlinjeformede og hadde samme kroppsform som de fleste beinfisker, haier og delfiner. Hodet var stort i forhold til resten av kroppen, med lang og kraftig kjeve. Øynene til fiskeøglene var meget store. For- og baklemmene var loffer og forlemmene var omtrent dobbelt så lange som baklemmene. Halen ble brukt til å drive dem fram i vannet. På ryggen hadde de en kjøttfinne. Fiskeøglene varierte i størrelse fra 1-15 meter. Ellers viste de overraskende liten variasjon i bygning, tatt i betraktning at de levde i en periode på vel 150 millioner år.
Mye av vår kunnskap om fiskeøgler  har vi fra spesielt godt bevarte eksemplarer bl.a fra Holzmaden i Sør-Tyskland. På disse eksemplarene finner vi både skjelett og avtrykk av kroppsformen som viser halefinne, loffe og ryggfinne. Ved Peterborough i Sør-England er det også funnet spesielt fine fiskeøgleskjeletter. Fra dette området er det funnet tredimensjonale skjeletter.
Et fiskeøgleskjelett består av kranium, ribbein festet til virvelsøylen, bekkenbelte, skulderbelte og loffer.
Virvelene var runde og korte som hos de fleste vannlevende virveldyr.
Gjennom fiskeøglenes historie hadde halen varierende utseende. De tidligste formene hadde langstrakt halefinne. Ved overgangen til jura fikk halen en øvre og nedre flik og minnet dermed om halen hos fisk. Dette skyldtes at virvelsøylen fikk en knekk ved overgangen mellom kropp og hale. Ribbeinas plassering ga fiskeøglene et strømlinjeformet utseende. Bekkenbeltet var lite og hadde ingen forbindelse med virvelsøylen i motsetning til hos landlevende krypdyr. Skulderbeltet derimot var adskillig større.
For- og bakloffene hadde et kort lårbein og et kort overarmsbein. Underarmsbeina og leggbeina var  små runde knokler som sammen med fingerknokler dannet en stor flate. Denne flaten var omgitt av bindevev, muskler og hud slik at fiskeøglene hverken hadde frie fingre eller tær.
Ryggfinnen var ikke støttet av skjelett og besto av brusk, bindevev, muskler og hud. Ryggfinnen stabiliserte fiskeøglen i vannet, slik at den ikke tippet over på siden.
Fiskeøglene hadde langstrakte kjever som kunne utgjøre opp til 2/3 av hodets totale lengde. Hos de fleste var kjevene utstyrt med et stort antall tenner. Noen fiskeøgler mistet tennene når de ble eldre og fikk som erstatning kraftige beinplater i kjevene. Sannsynligvis tygget unge fiskeøgler maten, mens de eldre klarte å sluke hele byttet.
Øynene var meget store i forhold til hodet. Dyr i dag som har store øyne er i aktivitet om natten eller lever i områder der det er lite lys. Dette var nok også tilfellet for fiskeøglene.
Øynene var omkranset av en beinring som bestod av flere små knokler. Disse knoklene stabiliserte og beskyttet de store øynene. Når fiskeøglene dykket, øket trykket mot kroppen og disse knoklene gjorde at øyet ikke ble trykket inn i hodet. Huden til fiskeøglene var glatt, og ikke skjellkledd slik som hos dinosaurer og andre krypdyr.
Fargen på fiskeøglene er det vanskeligere å vite noe sikkert om, men med utgangspunkt i nålevende dyr som lever i de frie vannmassene kan vi danne oss et bilde av hvordan de kan ha sett ut. Delfiner er mørke på ryggen og lyse på buken. Årsaken til dette er behov for kamuflasje. Kikker man ned i havet ser alt mørkt ut. Svømmer det en delfin i vannet vil det være vanskelig å se den p.g.a. den mørke ryggen. Hvis vi er under vann og ser opp vil det være vanskelig å se en lys buk.
Fiskeøglene hadde sannsynligvis den samme rollen i jordens middeltid som haier og delfiner har i dag. De levde utenfor kysten og langt ute i havet, der de livnærte seg av fisk og blekkspruter. Det er funnet fiskeøgleskjeletter med fossilt mageinnhold. Ved å studere dette har vi funnet fiskeknokler og biter av blekkspruter. Det er også funnet blekksprutskall med små hull etter fiskeøgletenner.
I 1846  gjorde Chaning Pearce en uvanlig oppdagelse i Sør-England. I forbindelse med utgravninger fant han en fiskeøgle med unger i magen. Kunne fiskeøglene ha født levende unger eller var de kannibaler? Overrasket over funnet kontaktet Pearce  to av datidens store virveldyrforskere, Richard Owen og William Buckland. De kunne begge fortelle at det ikke var noe i veien for at fiskeøglene fødte levende unger. Senere ble det gjort tilsvarende funn i Holzmaden i Sør-Tyskland.
I motsetning til andre havøgler som la eggene sine på land, var fiskeøglene så godt tilpasset livet i havet at de ikke kunne dette. Loffene kunne ikke holde kroppen oppe på land og dermed ville lungene ha klappet sammen av deres egen kroppsvekt.
Fiskeøglene ble første gang omtalt i faglitteratur som fiskeøgler av Sir Everard Home i 1814. Tidligere hadde de vært beskrevet som fisk eller krokodiller. Feiltolkningene var en av årsakene til at de fikk sitt fagnavn Ichthyosauria, som på norsk betyr fiskeøgle.
Fiskeøglene døde ut sent i kritt. Vi vet ikke hvorfor, men muligens kan det ha dukket opp andre havøgler som var bedre tilpasset miljøet fiskeøglene levde i. Næringsgrunnlaget deres kan også ha blitt borte, eller klimaet kan ha forandret seg. Sannsynligvis var det flere faktorer som førte til at de forsvant.

Fiskeøgler i Norge.
Fiskeøgler på Svalbard har vært kjent fra begynnelsen av dette århundre. De levde i tidlig trias og var små og primitive. Skjelettene som er funnet har blitt funnet uten bevart kranium. Sommeren 2004 ble det funnet en fiskeøgle i jura-lagene på Janusfjellet med kraniet bevart.
På fastlands-Norge er bergarter fra jordens middeltid sjeldne.  Best kjent er sandstein, kull og skifer på Andøya i Vesterålen. De ble først oppdaget i 1867. Sedimentene inneholder fossile planterester, muslinger og blekkspruter, foruten fragmenter av ryggvirvler og ribbein av fiskeøgler. I 1971 fant geolog Arne Dalland et 140 millioner år gammelt nesten fullstendig fiskeøgleskjelett av slekten Ophthalmosaurus. Dette var det første funn av et fossilt krypdyr på det norske fastlandet. Fiskeøglen var tre meter lang. Store deler av kraniet, skulderbeltet, den ene overarmen og de fleste ryggvirvlene og ribbeina var bevart. En liten kuriositet var at to ribbein hadde brukket og  grodd sammen igjen. Et slikt brudd kan ha skjedd i kamp med rivaliserende fiskeøgler eller ved at den ble angrepet av en annen havøgle. Dette kjenner vi også fra nålevende dyr i brunst hvor hanner kjemper om hunner og leveområder. Det vi med sikkerhet kan si er at ribbeinsbruddet ikke forårsaket denne fiskeøglens død. Da hadde det ikke grodd sammen igjen. Denne fiskeøglen døde før den  sank og ble så raskt dekket til av sand og slam. Slik lå den  i sedimentene i 140 millioner år. Avstøpninger av fiskeøglen fra Andøya er utstilt i Paleontologisk museum i Oslo, i Bergen museum, i Tromsø museum og i Polarmuseet på Andøya.

Fiskeøgle, hode, fra Svalbard

Svaneøgler (Plesiosaurier)

Svaneøgler var krypdyr som levde i havet. Dette preget hele kroppens bygning. Likevel kan vi, særlig på utformingen av kraniet, se at svaneøglene nedstammer fra landlevende krypdyr.

Som svømmende former hadde de fått en kort og bred kropp. Både skulderbeltet og bekkenbeltet var flate og bredest på buksiden. Kroppen var ellers støttet av kraftige ribbein og velutviklete bukribber som lå på buksiden mellom skulder- og bekkenbeltet. De største forandringene finner vi i svaneøglenes lemmer, som var blitt omformet til luffer. Lårbeinet var forholdsvis langstrakt, mens leggbeina var blitt stekt forkortet. Finger- og tåknoklene var nærmest firkantete og deres antall var øket vesentlig i forhold til det vi finner hos krypdyrene på land.

Sitt norske navn har svaneøglene fått fordi de fleste av dem hadde en lang, bevegelig hals. Foran på den sattet, i forhold til kroppens størrelse, meget lite hode. Hos noen få av de seneste formene var imidlertid hodet blitt både stort og langstrakt, og da var halsen ikke lenger så lang.

Kraniet var gjerne nokså spinkelt bygd og hadde relativtstore kjever som var tett besatt med tenner. Hos noen av svaneøglene var særlig tennene i den fremre delen av kjevene rettet utover og må ha stått ut av munnen.

Halen var også forholdsvis lang, og det er mulig at den ytterst har hatt en liten halebrem.

Svaneøglene levde i jordens middeltid (Mesozoikum) som varte fra for ca. 250 til for ca. 65 millioner år siden. Jordens middeltid deles i tre perioder; den eldste kalles trias, deretter jura og til slutt kritt. De var særlig i jura- og krittperiodene at svaneøglene var vanlige. Men som så mange andre øgletyper, døde de ut mot slutten av krittperioden.

Svaneøglene var forholdsvis store dyr: Blant de som levde i Juraperioden var det ikke uvanlig at de var fra 3 til 8 meter lange. De virkelige kjempene kjenner vi fra krittperioden, som bl.a. Kronosaurus fra Australia, som hadde et hode på 2,5 meters lengde, eller Elasmosaurus som ble 13-14 meter lang og hadde en hals med 74 hvirvler.

Skjelettrester av svaneøgler er kjent fra mange steder i verden. I Norge har vi til nå ikke funnet noen svaneøglerester, men fra Svalbard er det kjent atskillige funn. I 1931 ble det på Diabasodden i indre Isfjorden funnet deler av et skjelett som omfattet den bakre del av hvirvelsøylen, bekkenet og baklemmene. Dette funnet tilhører slekten Tricleidus. Knoklene var meget sterkt frostsprengt, så før de ble samlet inn, ble de nøye fotografert og målt på funnstedet. Deretter ble de omhyggelig pakket og sendt til Paleontologisk Museum i Oslo, hvor de nå er utstilt i øglehallen.

De vanligste svaneøgleknoklene vi finner er hvirvler og finger- og tåknokler. I begge tilfeller er det lett å si at det er rester etter svaneøgler vi har funnet. Men for å si hvilken art det har vært, må man helst ha funnet kraniet, eller i hvert fall større deler av kroppsskjelettet.

Svaneøglene som levde i havet spiste fisk og andre svømmende hvirvelløse dyr. Antagelig tok d for seg av ammonittene, de skallbærende blekksprutene som var så vanlige i jordens middeltid. Som de fleste andre krypdyr må vi anta at svaneøglene la egg, og derfor må nok i alle fall svaneøglehunnene fra tid til annen ha kunnet krype opp på land. De beveget seg neppe særlig hurtig på land, antagelig omtrent som svært store seler, men tilbake i sjøen brukte de sine kraftige luffer til å nærmest “fly” gjennom vannet. Vi kan tenke oss omtrent som en pingvin, men med to sett vinger (for- og baklemmene var omtrent like store).

Svaneøgle fra Svalbard

Tekst & ill.: Arne K. Norborg (fiskeøgler), Natascha Heintz (svaneøgler)
Senere oppdatert av Hans Arne Nakrem