Rev


Modellen i utstillingen viser et fossilt norsk korallrev fra silur, ca. 420 millioner år gammelt, som finnes ved Tyrifjorden på Ringerike. Revet hadde form som en liten haug, 7 meter lang og 4 meter bred. Revbyggere, som f.eks. koraller og kalksvamper, lagde selve strukturen. Over og rundt revbyggere vokste og levde revbeboere som f.eks. trilobitter, brachiopoder, sjøliljer og blekkspruter.

Nåtidens revbyggende koraller finner vi vi tropiske og subtropiske hav, i vann temperaturer mellom 18-22  C. Et tilsvarende forhold eksisterte tidlig i tidligere tider, og den geologiske fordelingen av koraller antyder at posisjonen for polene og klimabeltene har forandret seg gjennom tidene.

Hva er et rev?

Rev er dannet av kalkavleiringer i havet. Nålevende korallrev består av en fast organisk ramme som rager opp fra havbunnen, og som står imot nedbrytninng av bølger og strømmer. Korallrev består av en særegen fauna og flora som bygger opp revet, og som finner sin leveplass innenfor miljøet. Rev dannes idag av hermatypiske koraller (dvs. koraller som lever i symbiose med en bestemt  type mikroskopiske alger) i grrunne, varme, farvann innenfor 30 breddegrader nord og sør for ekvator.

I tidligere geologiske perioder finnes andre typer rev, bygget opp av andre samfunn av organismer. Både geologiske og nålevende rev kjennetegnes ved tre hovedgrupper dyr og planter: Rammebyggere som bygger opp det motstandsdyktige reisverket av kalk. I nålevende korallrev er hermatype koraller samt svamper de viktigste. I tidligere geologiske perioder har stromatoporider, bryozoer og andre typer koraller fungert som rammebyggere. Bindere er vanligvis kalkalger som binder sammen revstrukturene. Beboerne inntar de mange levemiljøene som revet tilbyr. Dette kan være pigghuder (sjøstjerner, sjøliljer osv.), bløtdyr (muslinger, snegler), mark, brachiopoder og fisk. Rammebyggerne utgjør vanligvis så lite som 20-25% av hele strukturen. Skallrester og nedbrudte deler av rammebyggerne og beboerne danner kalkgrusog slam som fyller hullrommene. Opptil 70% kan være slikt innfyllingsmateriale.

Oppbygning av rev

Tversnittet av et fossilt rev gir et bilde av oppbygging og utvikling gjennom tid. Eksempel på økologisk suksesjon: Noen få pioner-organismer koloniserte havbunnen. Skallrester av disse organismene hopet seg opp og fungerte som vokseplass for andre organismer som kunne bygge en fast organisk ramme. Denne ga nye levemiljøer, der flere andre organismer fant sin plass. Rammen vokste oppover mot havoverflaten, og inn i et stadig mer bølgepåvirket miljø. Etter hvert kom dyr og planter som var tilpasset et høyenergi-miljø til å dominere. Siste ledd i utviklingen ble nådd da revet vokste til overflaten, og samfunnet kom i likevekt.

Hovedtyper av rev

Beliggenheten i forhold til fastlandet eller kysten gir skille mellom tre hovedformer. Kystrev som strekker seg direkte fra land og stuper bratt ned mot dypet. Barierrerev som er skilt fra land av en forholdsvis  bred og ofte dyp renne (strandsjø) og ligger paralellt med kysten. Verdens største rev ,"Der store barierrerevet ", langs Australias nordøstkyst er nesten 2000 km lang. Atoller som er tilnærmet sirkelrunde rev, med en lagune i midten.

Bioherm blir anvendt  som betingelse for noen typer geologiske rev. De har linse-eller haugform med en massiv struktur. Denne er bygget opp av en organisk ramme  over den omliggende havbunnen.

Utvikling av revtyper

Atolløyer ligger langt ute i tropiske hav, og har ingen forbindelse med fastlandet. I mange tilfeller reiser atollenes kalkberg seg flere hundre meter over havbunnen. Den store gåten er hvordan disse koralløyene kan oppstå på så store dyp, når man vet at hermatype koraller ikke kan leve på større dyp enn vel 50 m. Darwin fant i 1840-årene en forklaring på dette, og nyere forskning har i høy grad bekreftet hans teorier. Forenklet er Darwins teori følgende:

Et kystrev som oppstår omkring en vulkansk øy, vil etter hvert som øya synker, utvikle seg til et barierre-rev. Når øya er sunket helt under havflaten vil den stå tilbake som en atoll (ringrev). Korallrevets vekst oppover holder således tritt med innsynkingen av havbunnen. Det er påvist at soklene på en del atoller må ha begynt å synke allerede for mer enn 20 millioner år siden.

Publisert 5. feb. 2009 14:16 - Sist endret 28. feb. 2013 12:10