Tennenes utvikling, antall og struktur hos virveldyr


 

Fig.7. Tverrsnitt gjennom underkjeve og tennene i én tannfamilie hos hai. Betingelsen for et kontinuerlig tannskifte er den tynne tannlisten av epitel som strekker seg ned fra fungerende tannrekke på innsiden av kjeven i bindevevet mellom munnepitelet og kjeven. På denne listen oppstår fortløpende nye tannanlegg, og de flytter seg mot de fungerende tenner etter som disse felles.  
Fig. 9. Høyre halvdeler av torskekjever, overkjeve (øverst) og underkjeve, med uregelmessige rekker av frembrutte tenner. Nesten alle de synlige tennene er i funksjon, men noen få nye er ennå ikke festet i kjevebeinet. I overkjeven sitter de største tennene ytterst, i underkjeven innerst.
Fig. 10. Fra begynnelsen av perm til i dag representerer skjemaet 290 mill. år. Det er i løpet av dette tidsrom utviklingen mot pattedyrene foregikk.
Fig. 11. Den amerikanske opossum har det maksimale antall tenner hos pungdyr. Den hører kanskje til de minst spesialiserte av pungdyrene. Sammenlign med den placentale  tannformelen hos hund nedenfor.
Fig. 13. Tannformel hos kattedyr er: 3/3 I 1/1 C 3/2 P 1/1 M og er altså kraftig redusert fra den basale tannformel
Fig. 14. Tannsettet hos geit. Drøvtyggere mangler alle 4 hjørnetenner og fortennene i overkjeven. På tyggeflatene har jekslene skarpe lister av emalje, slik at disse tennene egner seg spesielt til knusing og maling av plantedeler.
Fig. 15. Beverkranium hvor benet over incisivene er fjernet. Hos gnagere slites  de lange krumme incisiver  like fort som de bryter frem. Tegningen viser at incisivenes rot ligger under jekslenes røtter. Ingen gnagere har hjørnetenner. Noen gnagere har to fortenner i hver kjevehalvdel i stedet for bare én, f. eks. hare.
Fig. 16. Øverst tannsettet hos gorilla, under hos menneske i profil. Mennesket har samme tannformel som menneskeapene: 2/2 I 1/1 C 2/2 P 3/3 M. Men siste jeksel, visdomstannen, bryter ikke alltid frem hos oss og den vil med tiden forsvinne på samme måte som tenner hos andre pattedyr har forsvunnet. Det er ellers  tydelig at hjørnetennene er størst og kraftigst hos menneskeapene. Nederst tannformel for venstre overkjeve hos menneske. Hos menneskeaper og mennesket er ennå  tannsettet lite redusert og spesialisert i forhold til den basale tannformel, sammenlign med figurene 12 – 15.

 

 

Fig. 17. Pattedyrtenner er festet i dype alveoler i kjevene ved hjelp av en kraftig rot og en senehinne mellom rot og bein. Senehinnen som kalles rothinne, består av bindevevsfibre festet i sementen som ligger utenpå rotdentinet, og på den andre siden i beinplaten inne i alveolen. Kronedentinet er dekket av en tykk emaljekappe. Den er dannet av epitelet som opprinnelig trekker opp tannens form, se fig. 3.
Fig. 18 Tannformene hos levende eller fossile  pattedyr er særegne for hver art. Disse tennene er fra pattedyr som levde i krittiden. Spesielt er arrangementet av tyggeknutene helt typisk i de minste detaljer. Dette gjør identifiseringen av fossile arter langt sikrere enn ved hjelp av andre  skjelettdeler. Dessuten er emaljen også det hardvev som sist ødelegges. Dette er gunstig for oss fordi emaljens mikroskopiske oppbygning er typisk for visse grupper av pattedyrarter. Men den direkte synlige tannformen er det nøyaktigste kjennemerke for en fossil pattedyrart. Av disse grunner har man bra oversikt over de forskjellige pattedyrformer som oppsto og forsvant og de former som besto og utviklet seg videre mot større artsrikdom inntil moderne tid. Hver tann i montasjen er vist fra siden og ovenfra. Tenner nr. 1-4 er fra arter av en pattedyrorden som døde helt  ut for ca 60 mill. år siden. Tenner nr. 5 og 6 er også  fra utdøde  pattedyrarter, men de var forløpere for tallrike  nålevende former. Nr. 5 var forløper for moderne  insektetere: f. eks. pinnsvin. Nr. 6 var forløper for bl. a. moderne drøv-tyggere, f. eks. geit. Særlig drøvtyggeres tenner har endret seg mye fra denne fossile formen.
Av Gisle Fosse
Publisert 5. feb. 2009 14:15 - Sist endret 16. apr. 2013 13:54