Dinosaurer

Alle syns vi at vi kjenner dinosaurene. De er blitt en del av vår hverdag, selv om aldri noen av oss har sett dem i levende live. Det er restene etter de døde individene bevart som forsteininger som har gitt oss kunnskap om disse fortidskrypdyrene som levende organismer. Det er her grunnlaget ligger for at vi kan si at noen var enorme planteetende former, mens andre var rovformer. Men var de nå alle enten så kjempestore eller forferdelige som deres felles navn antyder? For dinosaur betyr kort og godt skrekkøgle.

Ill.: Bogdan Bocianowski

Når ingen av oss har sett levende dinosaurer, betyr det at de levde på jorden i  en tid da mennesker ennå ikke fantes.

Jordens alder blir nå anslått til å være 4,6 milliarder år, og vi antar at livet oppsto for mer enn 3 milliarder år siden. Likevel er det bare fra de siste 600 millioner år at vi kjenner mange og forskjelligartede fossiler. Denne del av jordens historie deler vi opp i perioder av varierende lengde alt etter hvilke dyr og planter som satte sitt preg på de enkelte periodene. For omkring 250 millioner år siden begynte jordens middeltid (mesozoikum). Den omfattet periodene trias, jura og kritt og dekket tilsammen et tidsrom på vel 180 millioner år. Dinosaurene levde og satte sitt dominerende preg på mesteparten av jordens middeltid. Men de delte jorden med mange andre virveldyr. På land fantes adskillige andre krypdyr, dessuten fugler, små, nattlevende pattedyr og amfibier. Havene og sjøene rommet en uendelig variasjon av fisk, vannlevende krypdyr og de forskjelligste virvelløse dyr.

Men hvordan så vår jord ut i disse fjerne tider? Hadde vi kunnet betrakte den ut fra verdensrommet ville vi sikkert med forbauselse konstatere følgende. Alt land var i begynnelsen av trias samlet i et enormt, sammenhengende superkontinent. Dette var plassert på begge sider av ekvator på klodens ene side og omgitt av hav på alle kanter. Dette skiller seg sterkt fra dagens situasjon, hvor landmassene er oppdelt i en rekke kontinenter med mellomliggende havområder. Et sammenhengende kontinent måtte gi både landdyr og planter helt andre muligheter til å spre seg utover enn dagens livsformer har. De møter stadig uoverstigelige barrierer bl.a. i form av fjell, hav og klimasoner. Dessuten er det mye som tyder på at klimaet på middeltidens flate superkontinent gjennomgående var varmere enn i dag og uten de markerte årstidsvariasjoner som preger forholdene over store deler av jorden i vår tid.
 

Ill.: Bogdan Bocianowski

Jorden er aldri i ro, og de samme ytre og indre krefter som virker i dag har også gjort seg gjeldende tidligere. I de vel 180 millioner år jordens middeltid varte, skjedde det dessuten store forandringer i landmassenes utforming og fordeling. Livsmiljøene endret seg stadig. Blant annet ble middeltidens sammenhengende superkontinent etterhvert delt opp og landmassene beveget seg så mot de posisjoner de har fått i nåtiden. Det er klart at dette måtte få stor innflytelse på livet på jorden. Dessuten endret klimaet seg, og mot slutten av jordens middeltid var det ikke lengre så jevnt og varmt som tidligere og årtidsvariasjonene ble mer merkbare. Når jordens middeltid gikk mot slutten, fant det dessuten sted dyptgripende forandringer i planteverden. Da dukket blomsterplantene opp. Dette skal vi ha i minne når vi litt senere skal diskutere avslutningen av dinosaurenes tid på vår klode.

Dinosaurene hører som vi allerede har pekt på til krypdyrenes store klasse av virveldyr. Når vi skal forsøke å klarlegge forskjellige sider ved dinosaurene er det viktig for oss at krypdyrklassen har sine nålevende representanter. Det gjør det enklere å tolke mange trekk ved de fossile formene vi ellers ville ha vanskeligere for å forstå.

At dinosaurene var krypdyr kan vi først og fremst slutte oss til av måten deres skjelett er bygget. Særlig viktig er utformingen av hodeskallen, men også av bekkenet og skulderbeltet. Som krypdyr må vi vente at dinosaurene hadde skjellkledd hud, og det har vi fått bekreftet gjennom fossilfunn. Det er funnet avtrykk av dinosaurhud med typisk skjellmønster.

Et annet viktig trekk hos krypdyrene er at de legger egg. Det gjorde også dinosaurene. Det vet vi fordi det i årenes løp er funnet mange fossile dinosaur-egg.

På den annen side hadde dinosaurene bygningstrekk vi ikke kjenner fra noen nålevende krypdyr. Det aller viktigste er at hos dinosaurene sto beina rett under kroppen på samme måte som hos pattedyrene. Hos de aller fleste både tidligere landlevende krypdyr og nålevende former spriker beina ut fra kroppen. Dinosaurenes plassering av beina førte til at de kunne løfte kroppen godt opp fra bakken og bidro dermed til at deres gange ble mer energiøkonomisk. Samtidig førte dette til at utformingen av hofteledd, kne- og albuledd og deler av føttene klart skilte dinosaurene fra alle andre krypdyr.

Den populære oppfatning av dinosaurene er at enten var de kjempestore, dorske planteetere eller forferdelige, sværkjeftede kjøttspisere. Men fossilene forteller en helt annen historie, hvor stikkordene fremfor noe annet er variasjon og mangfold.

Så langt vi kan følge det på fossilmaterialet dukket det mot slutten av trias perioden opp en rekke landkrypdyr. De levde på datidens store, flate superkontinent og var fra under en meter og opptil et par meter i lengde. De fleste av dem gikk bare på bakbeina, de hadde en lang, smekker hale og forbeina var forholdsvis korte. Mens noen relativt få av disse krypdyrene hadde mange, spisse tenner som tyder på at de var rovformer, hadde de fleste kjever og tenner som viste tilpasning til å spise plantekost. Dette var de tidligste dinosaurene og allerede her i starten av gruppens omlag 160 millioner år lange historie, ser vi at dinosaurene omfattet både planteetere og rovformer.

Ill.: Bogdan Bocianowski

Allerede disse tidligste dinosaurene fra trias ser ut til å ha kunnet bevege seg raskt over relativt lange avstander. Hva innebærer dette? Sammenligner vi med nålevende krypdyr må vi regne med at også dinosaurene var vekselvarme. En konsekvens av dette var at de nok kunne løpe fort, men ikke som nettopp antydet over lengre avstander. Kunne det tenkes at dinosaurene hadde fått utviklet en viss temperaturregulering, slik at de både var mer konstant aktive og kunne f.eks. løpe hurtig over lengere distanser? Ennå er dette spørsmålet på ingen måte avklart. Men f.eks. beinstrukturen i dinosaurenes knokler viser forbausende stor likhet med beinvev hos de jevnvarme pattedyrene. Andre trekk derimot peker i motsatt retning.

At kroppstemperaturen i alle fall i praksis var tilnærmet konstant kan også ha sammenheng med at mange av dinosaurene etterhvert ble så store. Var kroppen 20 til 30 meter lang og veide flere 10-talls tonn, så vil det i praksis ta uhyre lang tid for en slik levende koloss å øke eller redusere kroppstemperaturen med så lite som 1 til 2 grader. Derfor er det mye som tyder på at i alle fall mange av de store dinosaurene i praksis var tilnærmet jevnvarme. Dette bidro til at de var aktive nok til å skaffe seg de mengder av næring som trengtes for å holde de store organismene i gang.

I forhold til kroppens størrelse var hodet hos de store firfotige planteetende dinosaurene fra jura perioden forbausende lite og hjernen tilsvarende av beskjeden størrelse. Dette har bidratt til den alminnelige oppfatning av disse dinosaurene som dumme og dorske. I forhold til den dyreverden de levde i var dette sikkert ikke riktig. Vi har adskillige indikasjoner på at de var mer avanserte enn som så.

I årenes løp er det funnet mange fossile fotavtrykk etter forskjellige dinosaurer. Disse viser både føttenes utforming og hvordan de beveget seg. Det viser også at noen levde alene, mens andre holdt sammen i store flokker. Det gjorde bl.a. de meget store, firfotige planteeterne og når flokken var på vandring, gikk de som laget de minste sporene innerst i flokken.

Det har i årenes løp vært funnet mange dinosaur-egg, både enkeltvis og flere sammen i forskjellige former for redegroper. Der hvor vi kjenner hvilke dinosaurer eggene har tilhørt, ser vi klart at eggene var forbausende små i forhold til de voksne individene. Dette kan tyde på at i hvert fall de større og store formene må ha levet meget lenge. Ved å sammenligne med nålevende skilpadder har det vært antydet at dinosaurene kunne bli opptil flere hundre år gamle.

Ill.: Bogdan Bocianowski

Dagens krypdyr viser stort sett lite omsorg for sitt avkom. Også her ser det ut til at i alle fall noen av dinosaurene skilte seg klart ut. Blant de såkalte nebbdinosaurene som var mellomstore planteetere fra kritt perioden, har vi observert følgende. I et område i det vestlige USA er det funnet adskillige, nokså dype og ca. 1,5 m vide fossile redegroper. I et av redene lå det skjeletter av i alt ca. 10 små nebbøgler. Slitasjen på tennene viste at ungene allerede en viss tid hadde spist plantekost. Hadde så de voksne nebbøglene brakt maten til ungene i redet? Eller hadde ungene selv vært ute av redet om dagen og spist, for så å bli jaget tilbake til redet av de voksne før natten? Uansett må vi kunne si at disse dinosaurene hadde yngelpleie.

Gjennom hele dinosaurenes lange historie har de planteetende formene alltid vært de mest tallrike. Dette gjelder både antallet forskjellige former, men antagelig også i individrikdom.

De fremviser dessuten et forhold som det er viktig å merke seg. Allerede tidlig i sin utviklingshistorie treffer vi blant de planteetende dinosaurene på grupper som etterhvert forsvinner fullstendig. De dør ut uten å ha gitt opphav til nye former og dermed er det intet av akkurat deres arvestoff som fortsetter videre.

Et eksempel på dette er at ved slutten av juraperioden var to store grupper av planteetende dinosaurer på vei til å forsvinne. Den ene var de enorme, firfotige langhalsene. Den andre gruppen kaller vi kamdinosaurer, fordi de langs ryggen hadde en rad med store beinplater. Tidligere mente man at beinplatene først og fremst tjente som passivt forsvar mot angrep fra rovøgler. Nå er oppfatningen at de nærmest fungerte som et slags «varmepanel»  fordi platene under huden var forsynt med et rikt nettverk av blodårer.

Da middeltidens siste periode, den 70 millioner år lange krittperioden, startet for omlag 135 millioner år siden, startet en ny utviklingsbølge blant dinosaurene. Den omfattet mange forskjellige planteetende former. Betrakter vi dem mer under ett, ser det ut til at kritt-dinosaurene gjennomgående var mer aktive enn de fleste av jura-tidens planteetende former.
Mange av kritt tidens planteetende former var tobeinte slik som nebbdinosaurene vi nevnte i forbindelse med yngelpleie. En del av dem hadde merkelige lange, trompetlignende utvekster på hodet. Kunne det tenkes at de laget lyder for å holde flokken sammen eller for å tiltrekke seg en make? Andre hadde sterkt fortykkete knokler øverst på hodeskallen. Kanskje braste de sammen hode mot hode og den som seiret ble leder av flokken. Dette tyder på at mange av dinosaurene hadde en avansert adferd.

Mange av krittperiodens planteetere utviklet også forskjellige typer av panser som dekket kroppen og delvis også hodet og halen. Vanligvis er dette sett på som beskyttelse mot de samtidige rovdinosaurene.

Noen av de siste dinosaurene til å dukke opp i kritt kaller vi for neshorndinosaurer. Navnet henspiller på at de på snuten og bak øynene kunne ha spisse beinutvekster, samtidig som den firfotete kroppen var tung og massiv og nakken og skuldrene hos mange var dekket av en svær beinkrage.

Hva var så rovdinosaurenes historie i de samme 160 millioner år vi nettopp har streifet innom for planteeternes del? Rovdinosaurene fortsatte den tendens som vi allerede så hos de første små kjøttetende formene. De forble gjennom hele sin historie stort sett tobeinte. Variasjonen ble heller aldri så stor som blant planteeterne, selv om det nok fantes adskillige varianter. Fra de senere årene er det bl.a. funnet en type som ser ut til å ha spesialisert seg på å fange fisk med en stor, krum klo på bakbeina. Hos en annen form var kloen på en av bakbeinas tær slik bygget at når den gikk på bakken holdt den kloen opp så den ikke skulle bli slitt. Når denne rovdinosauren sprang på sitt bytte, brukte den kloen for å drepe og flerre opp byttet.

Meget interessant er det at det nå synes å være dokumentert at det er fra en gruppe av tobeinte rovdinosaurer at fuglene har utviklet seg . Det skjedde en eller annen gang i første halvdel av juraperioden. Dermed kom faktisk noe av dinosaurenes arvestoff til å fortsette videre i fuglene helt frem til i dag.

Ill.: Bogdan Bocianowski

Dette blir spesielt interessant når vi til slutt tar for oss den siste etappen av dinosaurenes historie, nemlig deres utdøen ved overgangen til jordens nytid for omlag 65 millioner år siden.

Få begivenheter i virveldyrenes historie har fått så mye oppmerksomhet som dinosaurenes forsvinnen. Dinosaurenes skjebne har ofte vært fremstilt som om de alle plutselig ble borte. Dette er meget langt fra det vi nå vet. For det første: noe fra dinosaurene lever videre i fuglene, som vi nettopp har vært inne på. For det annet: det var svært mange grupper av dinosaurer som døde ut i løpet av de 160 millioner år denne gruppen levde på jorden. Dette gjaldt faktisk i noe større grad de planteetende formene enn rovformene.

Likevel gjenstår det faktum at forbausende mange forskjellige dinosaurer ble til slutt borte i løpet av geologisk sett meget kort tid. Vi har vært inne på at verden mot slutten av jordens middeltid var både vegetasjonsmessig, geografisk og ikke minst klimatisk blitt klart forandret. Dette må ha berørt alt liv på jorden, også dinosaurene.

I de senere årene er det gjort funn som kan tyde på at jorden på denne tiden, dvs. for omlag 65 millioner år siden, ble truffet av en sverm av meteoritter. Man antar at dette må ha hatt katastrofal innvirkning på alt liv på jorden og kan ha bidratt på en dramatisk måte til at dinosaurene og svært mange andre livsformer døde ut.
Det står ennå mye igjen når det gjelder å ha klarlagt årsakene til dinosaurenes endelige forsvinnen. Men enda viktigere er det gjennom nye funn og stadig bedre undersøkelsesmetoder å få ny kunnskap og ny forståelse om denne spennende, rike og varierte gruppe av fortidsdyr som dinosaurene var.

Paleontologisk museums ansatte har deltatt på dinosaurekspedisjoner i Canada og Argentina!

Av Natascha Heintz
Publisert 5. feb. 2009 14:13 - Sist endret 13. sep. 2013 16:07