Tradisjonen tro

Fordeler og ulemper ved innovasjon innen naturkartlegging.

Tradisjoner finnes på mange nivåer, fra familiens adventsstake, via arbeidsplassens julebord til offentlige høytidsdager i Norge. Tradisjoner som er samlende kan være bra, men de fleste tradisjoner har både positive og negative sider. Julebord kan gi grunnlag for bedre internt samarbeid i bedriften, men kan også være en arena for fyll og ufin oppførsel. Tradisjonene har også ulik forankring, noen er vi mer interessert i å beholde enn andre. Julaften står kanskje for de fleste høyere i kurs enn kristihimmelfartsdag, men dersom vi skulle ha revidert de offentlige høytidsdagene i Norge, ville vi nok tradisjonen tro, tatt utgangspunkt i de vi har.

Det er også mange og lange tradisjoner for naturkartlegging i Norge. Kommunene kartlegger eiendomsgrenser, geologer kartlegger berggrunn og løsmasser, skogbruket kartlegger tømmerressurser og NIBIO kartlegger vegetasjon for beiteplanlegging. Metodene for kartlegging spenner fra feltinventering via tolkning av flybilder til modellering av data basert på fjernmåling. I tillegg er det ulike metoder og tradisjoner for opplæring, evaluering av data og ikke minst for ajourføring av kartdata. Det er også ulike tradisjoner for tilgjengeliggjøring og publisering av kartdata. Ulike papirkartserier er nå i hovedsak erstattet av digital formidling gjennom ulike nettportaler, hvorav de offisielle er tilgjengelig via geonorge.

Det er som oftest lite overlapp mellom julefeiring og naturkartlegging, men det er lange tradisjoner for begge deler i Norge. Her kartlegger Heidrun A. Ullerud og Anders Bryn i Botanisk Hage i Oslo. Foto: Inger K. Volden

Naturbeskrivelsessystemet Natur i Norge, publisert i 2009, skal være et verdinøytralt system som kan dekke mange formål. For å sikre uavhengighet ble systemet utviklet etter nye kriterier: ingen av de eksisterende kartleggingssystemene ble lagt til grunn. Det har positive sider, men hva skjer når tradisjonene kastes over bord og en ny kartleggingskultur skal bygges opp? Blir det like bra? Hva kan vi risikere å miste?

Som med alle kulturer, er det innen fagfeltet naturkartlegging, behov for et vell av tradisjoner som favner ulike behov. Noen er skrevne og godt dokumenterte, mens andre er uskrevne og diffuse for de som ikke er en del av kulturen. For et helt fagfelt er det utrolig mange tradisjoner som skal etableres når man starter på nytt. Hvordan skal kodene bygges? Hvor små må områder være før de er for små til å tas ut? Ser vi på naturen mellom eller på toppen av steinene når vi bestemmer typen? Hvordan lærer vi opp nye kartleggere? Når er en kartlegger god nok? Hvordan skal de innsamlede dataene kvalitetssikres og hvordan skal de egentlig brukes? Og av hvem?

Nye løsninger etableres heldigvis relativt fort når behovene presser seg på. Men å bygge varige tradisjoner, som sikrer god kvalitet og sammenliknbare kart over tid, det er ikke gjort over natta. Å sørge for at det etableres nye tradisjoner som er bedre enn de som fantes før, krever kulturell innsikt og oversikt. Det er en stor jobb, og ikke alltid lett å styre. Subkulturer med sine helt egne tradisjoner kan lett oppstå, og i nasjonale kartserier er ikke dette nødvendigvis positivt.

Jula er tiden for refleksjon og ettertanke, og i disse dager forvaltes eldgamle juletradisjoner. Samtidig utvikles nye tradisjoner for naturkartlegging i Norge. Kan vi bygge disse på noen av de eksisterende tradisjonene? Til det beste for alle som ønsker gode kart over naturtyper i Norge? 

Kalibrering er viktig når nye tradisjoner skal bygges, og det gjøres best ved å tilbringe tid sammen i felt. Her er ansatte og studenter fra Naturhistorisk Museum på felleskartlegging på Ringsakerfjellet i september 2017. Foto: Anders Bryn / NHM
Av Anders Bryn og Heidrun Asgeirsdatter Ullerud
Publisert 21. des. 2017 10:08 - Sist endret 21. des. 2017 10:08