Verdens mest ensomme øy

Tverrfaglig ekspedisjon til Tristan da Cunha, Sør-Atlanteren. 1937-38.

I 1933 kom en usedvanlig pakke til Botanisk museum i Oslo. Den inneholdt tørkede planter samlet i løpet av tre timer på Gough Island i Tristan-øygruppen i Sør-Atlanteren. Av de 22 artene var tre helt ukjente! Hva mer kunne skjule seg av dyr og planter på de ensomme Sør-Atlantiske øyene?

Tristanittene er etterkommere av seks kvinner og tilfeldige sjøfolk og skibbrudne fra fjern og nær med særrtrekk fra mange folkegrupper. Øyboerenes strålende helse var et mysterium for forskerne i 1930-åra.

Et kall fra Sørishavet

På første del av 1900-tallet var polarområdene nærmest ingenmannsland og norsk hvalfangst i Sørishavet hadde behov for fastlandspunkter. Skipsreder Lars Christensen finansierte vitenskapelige ekspedisjoner i området rundt de norske bilandene i Antarktis. Hans pakke til Botanisk museum avslørte at Tristan-øygruppen ville være verdt et besøk: Kartet over øyene hadde bare kystlinje og ingen innmat. På Tristan skulle det leve ”vingeløse” fugler og insekter, og planter som ikke fantes andre steder i verden. Hvordan hadde ikke-flyvende fugler kommet til Tristan 2900 km fra nærmeste fastland? En fremstående geolog hadde på grunnlag av steinprøver til og med skrevet et oppsiktsvekkende arbeid om et sunket kontinent (Atlantis?) mellom Afrika og Sør-Amerika!

Mens tuberkulose og tannpine herjet i Norge, ryktes det at det nesten ikke eksisterte sykdommer og tannråte på Tristan da Cunha. Kunne man finne ut av hvordan dette hang sammen, fikk man samtidig nøkkelen til noen av helseproblemene i Norge. Tristan da Cunha med naboøyene Inaccessible og Nightingale lå bare og ventet på besøk av forskere.

De seks stammødrene

Et voksent eksemplar av Atlantisia rogersi, verdens minste ikke-flygende fugl. Tristanittene kalte den "ministruts", men egentlig er det en riksefugl

Tristan-øygruppen ligger omtrent midt i Sør-Atlanteren. Hovedøya, Tristan da Cunha, er 10 km i diameter. Nærmeste bebodde øy er St. Helena, 2400 km unna. Napoleon var den indirekte årsak til at Tristan da Cunha ble kolonisert: For å hindre at franskmennene brukte øya som base for å befri ham fra St. Helena, sendte britene en avdeling hottentott-soldater dit i 1816. Da de skulle sendes hjem, ba den skotske korporalen William Glass om å få bli på øya med kone og barn. Han fikk aldri noen tillatelse, men han ble allikevel. Ingen kom og hentet ham.

Den norske ekspedisjonslederen Erling Christophersen skrev: Efter hvert fikk han besøk, og noen få år efter var situasjonen den at det var 5 ungkarer på øya, som alle misunte Glass hans ekteskapelige liv. Et nødrop blev utsendt til en forbipasserende hvalfanger, som lovet å gjøre hvad han kunde. Og han holdt ord, for da han kom tilbake neste gang, hadde han med sig 5 damer fra St. Helena.

Senere fikk befolkningen mannlig tilskudd fra skipsforlis, men med et par unntak var de fem kvinnene fra St. Helena og fru Glass stammødre til de 188 menneskene som bodde på øya.

Det vi ikke fant skulle ikke være verdt å finne…

Tristanittenes feilfrie tenner var skyltes kostholdet, og sto i sterk kontrast til "tannråteepedemien" som herjet i Norge på 1930-tallet. Lærdommen fra Tristan-ekspedisjonen var med å utforme etterkrigstidens helselære.

Daværende kronprins Olav sa seg villig til å være ekspedisjonens høye beskytter. De mange mysteriene på Tristan-øyene fikk ekspedisjonslederen, botanikeren Erling Christophersen til å utvide ekspedisjonen. Den ble etter hvert 12 mann sterk, med alt fra tannlege til landmåler, foruten botanikere og zoologer. Målet var at det vi ikke fant skulle ikke være verdt å finne.

Høsten 1937 la forskerne og 100 tonn utstyr i vei. Det fantes ikke kaianlegg på øya, så lokalbefolkningen kom roende ut i små seilduksbåter og hentet ekspedisjonsdeltakerne og deres 400 kasser med utstyr, innbefattet elementhus fra Norge. Det var nå blitt desember – sommer på Tristan. Tristanittene følte seg meget beæret av at nordmennene hadde med et bilde av kronprins Olav til dem – selveste dronning Victorias oldebarn! Samarbeidet gikk utmerket. Så snart hovedkvarteret med laboratorium og fullt tannlegeutstyr var satt opp, satte forskerne i gang med sine undersøkelser, i et vær som skulle vise seg å være typisk for øya: Regn, tåke og sterk vind nesten hver dag i de fire månedene ekspedisjonen var der.

I fuglenes rike

Dyrelivet på Tristan og naboøyene var fullstendig dominert av fugl, og ekspedisjonen ringmerket to tusen fugler, bl.a. storlirer ( Puffinus gravis ) som bare hekker der. Merkede storlirer ble senere funnet utenfor New Foundland og på Mørekysten! Yngvar Hagen beskrev møtet med vandrealbatrossen ( Diomedea exulans ) i tåkehavet:

Den store albatrossen gir et inntrykk ikke så helt ulikt ens fantasiforestillinger om en juratidens flyveøgle: På latterlig lange vinger kom dette uhyre svevende lavt over mig for å se om jeg kunde etes. Noe til stemme hadde den heller ikke: … – et slags snerrende, harkende utbrudd, ikke dannet av fine, tonende stemmebånd, men bare av slarkende hudfolder i dyrets bryst, uappetittlig gufsende av fordøiede kjøttmasser. Lyder som i en fjern geologisk fortid må ha steget fra en øglefylt sump i dypet av bregneskogene.

Tristan da Cunha kalles med rette "verdens mest ensome øy". Ingen annen bebodd øy ligger så langt fra andre bebodde landområder. Nermeste bosetning er på St. Helena. Begge øyene ligger på den Midt-Atlantiske rygg. Kart: Erling Christophersen.

Lokalbefolkningen kokte olje på pingviner fra de store hekkekoloniene. Oljen ble brukt til matlaging, maling, impregnering på seilduksbåtene og lys. Etter menneskenes og rottenes ankomst hadde enkelte fuglearter forsvunnet helt, mens andre var sterkt redusert. På Tristan da Cunha fant ekspedisjonen en fugl, tristantrost ( Nesocichla eremita ), som for lengst var anslått som utdødd, hoppende omkring i sorgløs tilværelse i krattskogen på vulkanens skråninger! Tristantrostene var ikke redd for mennesker og ble til sine tider nesten plagsomme. De hoppet inn i teltene, skeit på soveposene, stjal havregrøt, svisker og pensler. Om de mest fjollete ting kan de begynne å slåss, for eksempel om å sitte og kikke inn i geværløpet.

Ministruts i trebregneskogen

Etter en dramatisk ilandstiging på Inaccessible Island i høye brenninger slet ekspedisjonen i nattemørke med å finne verdens minste ikke-flyvende fugl, tristanriksen (Atlantisia rogersi), i det to meter høye, tette tuegresset:

Først bare to brandrøde tettsittende øine. Så kommer det plutselig til syne i lyset en så uhyre liten og vever skapning at jeg får en følelese av å oppleve noe helt utrolig – som i drømme.

Ekspedisjonen besto av toppen av norske forskere fra mange felt: Fremste rekke fra venstre: Landzoolog Yngvar Hagen, leder og botaniker Erling Christophersen, radiotelegrafist Ragnar Eggesvik, medisiner Sverre Dick Henriksen. 2. rekke fra venstre: Geolog J.C. Dunne, sosiolog Peter A. Munch, tannlege Reidar Sognnæs. 3. rekker fra venstre: Botanisk assistent Yngvar Mejland, havzoolog Erling Sivertsen, algolog Egil Baardseth, medisinsk assistent Per Oeding, altmuligmann Sevrin Skjelten, landmåler Allan B. Crawford.

Senere viste det seg at fuglen var mye lettere å finne om dagen i krattskogen og at den snublende letingen i mørket hadde vært unødvendig. Å samle marine prøver var også komplisert. Inaccessible Island bærer sitt navn med rette, i de høye brenningene var det nesten umulig å komme utpå, men havzoologen Sivertsen visste råd. Han dro til fjells for å fiske – sjødyr!

Her oppe i en høide av 500-600 meter over havet hadde nemlig mollyene sine reder og matet kapp-kapp-ungene med opgulp av hva de hadde fisket ute på havet. Efter at matingen var overstått, og foreldrene fløyet var det min tur. Med et raskt tak rundt nakken blev ungen grepet, vendt op-ned, trykket på maven, og ut randt den deiligste velling av pelagiske dyr. ( … ) Vårt materiale blev på denne måten betraktelig forøket med nye arter, arter, som mollyen var ekspert i å samle.

Det vitenskapelige utbyttet ble meget stort. I løpet av 4 måneder samlet botanikere mer enn 2000 blomsterplanter, moser, lav og sopp. Zoologene samlet alt fra slimmark til pingviner. Bunnskrap viste tette skoger av kjempetare ( Macrocystis pyrifera ) på havbunnen, med tarestilker på 70 meter! Taren gjorde det vanskelig å ro og bortimot umulig å bruke påhengsmotor. Sjeldne arter ble bare samlet inn i et begrenset omfang for å ta vare på sårbare bestander.

Å føle tristanittene på tennene

Tristanittenes tilsynelatende perfekte tannhelse var interessant, for det eneste de pusset tennene med var en fille dyppet i saltvann. Dette kunne jo være god nok grunn til ”å føle tristanittene på tennene”. Øyboerne ga en frisk tann hver for vitenskapen. Freia sjokoladefabrikk var en av ekspedisjonens sponsorer, og som erstatning for sin feilfrie tann fikk hver tristanitt en sjokoladeplate. Sjokoladen var så populær at flere ”pasienter” gjerne ville trekke flere tenner!

Undersøkelsene viste at tristanittene hadde meget god helse, til tross for inngifte. Noen av barna viste tegn til underernæring, men det ble legens jakt etter pasienter og ikke omvendt. Poteter og fisk, fisk og poteter var det de levde av og bare en sjelden gang kjøtt og fugleegg. De spiste ikke hardt brød og overhodet ikke hard mat. Christophersen skrev:

Tristanittenes avsondrede tilværelse er i virkeligheten et gigantisk eksperiment, et over 100-årig ”fôringsforsøk” så å si under laboratorieforhold, som det nu bare var for oss å høste resultatene av.

Landmåler og frimerketegner

Ekspedisjonens engelske landmåler, Allan B. Crawford ga kartet innhold og de offisielle kartene som brukes i dag er fremdeles basert på hans oppmålinger. Ekspedisjonen oppkalte den nest høyeste toppen på øya etter kronprins Olav. Dessverre har navnet blitt offer for en trykkfeil, for det står ”Mount Olay” på enkelte kart nå.

"Potetfrimerket" på 1 shilling eller 4 poteter, tegnet av Allan B. Crowford. Frimerket viser en klippehopperpingvin (Eudyptes chrysocome).

Crawford ble sendt tilbake til øya under andre verdenskrig som marinemeteorolog. I 1946 tegnet han et utkast til øyas første frimerker. Imidlertid var det ikke noe pengesystem på øya, så verdien var angitt i poteter! Filatelister over hele verden sendte poteter til øya for å få tak i ”potetfrimerkene”, men Tristan da Cunha ligger langt fra allfarvei, så da potetene kom fram var de mugne og ubrukelige, både som mat og betalingsmiddel.

Verdens mest ensomme øy

Tristan da Cunha ligger nær den Midtatlantiske ryggen, der ny havbunnsskorpe dannes. På 1930-tallet var Wegeners teori om kontinentalforskyvninger ikke akseptert, men ekspedisjonen trodde på den. De klarte ikke å bekrefte teorien, det skjedde først på 70-tallet. Imidlertid fant de ut at Tristan verken var Atlantis eller en løsrevet bit av et gammelt kontinent, men en vulkan, 25 ganger så stor som Etna, Europas største.

Sosiologen og antropologen P. A. Munch studerte innbyggernes liv og vaner. Han fotograferte og filmet og tok opptak av språk og sanger. Informasjonen kom til god nytte da befolkningen måtte evakueres til England ved et vulkanutbrudd i 1961. De mistrivdes så ettertrykkelig at de flyttet tilbake så fort forholdene tillot det!

Ekspedisjonsdeltakerne og spesialister over hele verden bearbeidet det innsamlede materialet og resultatet ble mer enn 55 publikasjoner!

Av Cecilie Webb
Publisert 9. feb. 2009 18:16 - Sist endret 24. feb. 2012 13:43