Blomsterøya i Atlanterhavet

Jens Rathkes reise til Madeira. 1798-1799.

Et mildt Clima og frugtbart Land inbyder allevegne Folket til Uvirksomhed og leder til en Blødhed i National-Caracteren der snart udarter til Ladhed og Vellyst: Landmanden har med liden Møie hva der utfordres til Føde.

Jens Rathkes dagbok, 1798

De første norske naturforskerne

Dette er det eneste kjente bildet vi har av Rathke, tegnet flere år etter hjemkomsten fra Madeira

Før Norge fikk sitt første universitet i 1811, måtte nordmenn som ønsket seg høyere utdannelse reise utenlands. De fleste reiste til Kongens By; København. En av dem som reiste var Jens Rathke. Han ble født i Christiania i 1769 og startet sin akademiske løpebane på Katedralskolen. I København studerte han botanikk under en annen nordmann i utlendighet: Martin Vahl.

Rathke behersket alle sider av naturvitenskapen, selv om han huskes mest som botaniker. Martin Vahl var selv elev av Carl von Linné og ivret for å bringe den linnéiske tradisjon videre, blant annet oppfordringen til å reise ut og utforske fremmede områder med Linnés klassifisering som redskap.

Etter eksamen ved universitetet i København tok han fatt på en forskningsreise til Norge for å sette seg inn i landets natur og økonomiske forhold, særlig fiske. Resultatene la han frem i en serie avhandlinger som vakte oppmerksomhet. På grunn av de gode resultatene fra Norgesreisen fikk han støtte til en ekspedisjon til Madeira og Portugal i 1798.

Krig og pengeproblemer

Etter datidens målestokk tid var Madeira nesten ukjent og lå langt utenfor allfarvei. I tillegg gjorde de langvarige Napoleonskrigene Rathkes reise vanskelig. Den dansk-norske stat hadde lite penger å rutte med og Rathkes stipendandel uteble fordi en annen student ikke hadde råd til å betale tilbake et utestående beløp til stipendkassen!

Først utpå sommeren 1798 var pengene på plass, og Rathke fikk skipsleilighet med fregatten "Freja" som skulle til de danske kolonier i Vestindien. Skipet havnet i motvind og uvær. Underveis ble de bordet av den engelske marinen som jaktet på fiendtlige skip med krigsviktig materiell. Etter nesten to måneder i sjøen ankom de Madeira, den 5. september.

Høyt og lavt på Madeira

I dag er det ikke lett å følge sporene etter ham i Madeiras hovedstad Funchal. Mye er forandret på to hundre år, med unntak av kirker, klostre og festninger, som stort sett har fått ligge i fred. Rathke skrev mye om det økonomisk viktige Santa Clara-klosteret og det gamle fransiskanerklosteret i Funchal sentrum. Der ble Rathke vist et kapell som opplagt gjorde sterkt inntrykk på ham: alle vegger i kapellet var dekket av stabler med hodeskaller, slik at bare alteret og altertavlen syntes.

Mens det er vanskelig å finne sporene i nåtidens Funchal, er det enklere når man kommer ut på landsbygden. Sammen med Banger, en engelsk kjøpmann og den lokale farmasøyten Vasconcellos, la Rathke ut på langtur til Madeiras høyeste fjell. Det heter Pico Ruivo - Det røde fjellet og reiser seg 1.861 m o.h. Pico Ruivo består av vulkanske bergarter, og det var ikke ufarlig å ta seg frem. Senhor Vasconcellos stanset opp ved en skrækkelig Bjergrevne , og erklærte at han ikke kunne forsvare at vove sig over afgrunden da han hadde lovet sin Hustrue ei at udsætte sig for øiensynlig Livsfare. Rathke kastet seg imidlertid over revnen − hans egne ord − og ferden gikk videre oppover. Men det var tydeligvis også andre luftige passasjer: Vi gikk på brinken av den skrækkeligste Afgrund jeg tror nogen kan forestille sig.

Rathke har gitt oss grundige beskrivelser av kirker, klostre og festninger i Funchal, særlig "hodeskallekapellet": Man udpeger især en Skalle hvor Underkiæben er fastgroet, dog ei ganske saa dette Mennesket idet mindste i den høie Alder maa have levet uden nogen haard Føde.

Kapellet må ha vært Madeiras første severdighet. Bildet er fra Voyage to Cochin-China , en senere engelsk reiseskildring. Klosterbygningen ligger der fortsatt, men kapellet med skallene er revet for å gi plass til Funchals bypark

Dette var i geologiens spede begynnelse. Vulkaner hadde Rathke aldri vært borti, og han noterte seg interessert alle sporene etter de skrækkelige Jordbranner . Ved Porto Moniz fant han klippen utenfor landsbyen meget instruktiv, med sin tydelige lagdeling i lavalagene: "Strax udenfor Landet mot Nord reiser seg et Klippestykke af Havet, hvis Grundvold er forbrændt Lava og over denne den almindelige gule leeragtige Jordblanding af forskiellige mindre brændte Stene, alle fallende fra Nordost mod Sydvest…"

Laurbærskog og helvetesfiken

Rathke var en skapt observatør. Han påviste at drageblodstreet, Dracaena draco , forekommer i to ulike vekstformer, noe som ikke ble omtalt senere før langt utpå 1900-tallet. De grundige observasjonene kan tyde på at Madeira må ha hatt et annet klima den gang enn i dag. Rathke skrev at laurbærskogene strakte seg helt nede til havnivå på sydsiden av øya. I dag er det for tørt til at skogen kan vokse så langt ned.

Fra hans notater ser vi at Rathke hadde satt seg grundig inn i det lille som fantes å lese om Madeiras særegne flora. Han noterte plantearter som i dag er utdødd eller uhyre sjeldne. Treet Pittosporum coriaceum med sine karakteristiske læraktige blader og trekamrede, klisne frukter er ett eksempel. Dette treet finnes bare på Madeira og han var litt forundret over at ingen av datidens store botanikere kjente fruktene, selv om baade Banks og Solander haver kiendt det. Solander beskrev og Banks benævnte det Pittosporum. Dette treet er uhyre sjeldent i dag.

Våren 1799 reiste Rathke igjen langs den uveisomme sørkysten sammen med Vasconcellos. Her finnes en god del av vortemelk-arten Euphorbia piscatoria . Lokalbefolkningen kalte den Figo de infierno − helvetesfiken", som fortsatt er det offisielle portugisiske navnet på planten. De brukte den til å bedøve fisk i tidevannsdammer, derav det latinske navnet piscatoria − fisker

Det underlige Drageblodstreet Dracaena draco , er typisk for Kanariøyene og Kapp Verde-øyene, men sjeldent på Madeira. I dag finnes det bare to eksemplarer igjen på øya. På tross av navnet er det ikke et tre, men en langlivet urt i slekt med liljer og yucca, og stammen har ingen årringer.

En allsidig forsker

I mai 1799 reiste Rathke til Portugal og videre gjennom Spania og Frankrike. Han var tilbake i København i mai 1800. Han etterlot seg fyldige dagboknotater og opptegnelser, innen alle deler av naturvitenskapen − for ikke å snakke om alt mulig annet. Vi finner avsnitt om geistlighet og militærvesen, om rettsvesen og økonomi, om vindyrking og vinproduksjon, jordbruk og fedrift og om klesdrakter.

Under omtalen av jordbruk kom han ofte inn på de viktigste jordbruksvekstene. Særlig ser det ut til at han lot seg fascinere av vin og vinproduksjon, men han skrev også om banan og inhame (Colocasia esculenta). Om inhame skrev han: Denne plante er blevet næsten uundværlig for den lavere og middel classe. De forplantes ved Stykker af Roden allevegne hvor Landet er sidlændt; fuktigere dess bedre. Bladene afskiæres for hans Svin og Roden opgraves for hans Familie. Rathke skrev også om nyttige treslag, bl. a. om kastanje, Castanea sativa , der han er mest opptatt av at veden brukes til redskaper.

Ettermæle

Rathke har ufortjent fått et noe blandet ettermæle som naturforsker. Han fikk liten tid til å arbeide med sine notater. I 1810 ble han utnevnt til professor i zoologi ved universitetet i København og i 1813 ble han, som en av de aller første, utnevnt til professor i naturhistorie ved det nyopprettede kgl. Norske Frederiks Universitet (i dag Universitetet i Oslo). Der fikk han ansvar for undervisningen i zoologi, geologi og − etter professor Christen Smiths død − i botanikk og for den nyanlagte Botanisk hage.

Det eneste vi kjenner til at Rathke publiserte er en liten avhandling fra 1802, om skadeinsekter på såkorn og hva som kan gjøres for å begrense skadene av slike. Denne, som for en stor del er bygget på notater gjort på Madeira, er tydelig gjort etter erfaringer med turkameraten Bangers såkornproblemer, noe vi kan lese av den senere brevvekslingen mellom ham og Rathke.

Hans store samlinger av plantemateriale ligger i herbariene på Botanisk museum i Oslo, i København, Berlin og Leiden . I opptegnelsene fra Madeira finner vi stadig angivelser av latinske plantenavn og lister over slike, med et samlet antall av over 400 arter.

I dag kan mange botanikkstudenter takke Rathke for reisestipend fra " Rathkes legat ". Hans søster døde før ham og han testamenterte begges formuer, til sammen ca 60 000 kr, til et fond ved Universitetet. Vi kan også møte hans navn i Rathkes gate på Tøyen.

Av Per Sunding
Publisert 9. feb. 2009 18:16 - Sist endret 24. feb. 2012 13:39