print logo

Til evolusjonens vugge

Galapagos-ekspedisjonen. 1925-1926.

Tidlig søndag morgen 2. august vekkes vi av styrmannens kraftige røst: "Land i sikte, Galapagos – verdens ende!"

Alf Wollebæk, "De forheksede øer", 1934

La Colonia de Floreana

I 1907 forliste den norske barken "Alexandra" som fraktet kull mellom Australia og Panama ved Galapagos. Mannskapet reddet seg i land på de underlige, øde øyene. Forliset og redningsaksjonen førte til mye skriverier i norske aviser.

Galapagospingvis (Spheniscus mendiculus). De underlige Galapagos-øyene er eneste sted der det lever pingviner under tropesolen.

Tømmermannen fra “Alexandra”, Herman Karlsen glemte aldri Galapagos. Han seilte senere med kaptein Oluf Eilertsen fra Larvik. Karlsens fortellinger på frivakten om eventyret på de svarte lavaøyene, tente eventyrlysten i kapteinen. I midten av de harde 1920-åra ble kaptein Eilertsen en slags apostel for et norsk Sydhavsparadis. Da den unge, driftige hvalfangstrederen August F. Christensen fikk konsesjon på å drive hvalfangst utenfor Peru og Equador i 1914, ble han kontaktet av kaptein Eilertsen som mente Galapagos ville være et egnet sted å bosette seg. For Christensen ville en norsk koloni utenfor kysten av Equador være en kjærkommen hvalfangerbase. Christensen skrev en rekke artikler som "reklamerte" for Galapagos-øyene i avisene, men først i 1924 ble det fart i planene.

Det ble opprettet et aksjeselskap – La Colonia de Floreana – som skulle finansiere og organisere et norsk bosettingsforsøk på Galapagos. Den alltid driftige Christensen var da blitt norsk konsul i Equador og fikk i stand en avtale med Equadors myndigheter som ga alle nordmenn som ville slå seg ned 200 mål jord, skattefrihet i 10 år, rett til all jakt, fiske og fangst på ubebodde øyer samt rett til å beholde sitt norske statsborgerskap. 13. mai 1925 la motorskonnert "Floreana" ut fra Sandefjord med 20 mann om bord, hvorav 12 kolonister.

Evolusjonens vugge

De små øyene heter egentlig Archipiélago de Colón – Colombus' øyer på spansk, men de fleste kaller dem "La Galapagos" – Skilpaddeøyene. De ble oppdaget da den spanske biskop Thomas de Berlanga drev i land etter at skipet hans kom ut av kurs i 1535. Brevet han sendte keiser Karl V gir den første beskrivelsen av disse underlige øyene og kjempeskilpaddene. Senere ble øyene et velkjent oppholdssted for sjørøvere og senere hval- og selfangere som gjerne provianterte med skilpadder.

Jordfinker, slekten Geospiza med sine forskjellige nebb, er et av de mest brukte eksemplene på evolusjon.

I dag er disse øyene kjent for de fleste, takket være Charles Darwin. I 1835 tilbrakte han 5 uker på øyene, en kjærkommen anledning til å komme unna de trange forholdene ombord på "Beagle". Som de fleste andre ble han spesielt fasinert av krypdyrene som hersket i pattedyrenes fravær, men han bet seg også merke i de små brune jordfinkene. I boka The Voyage of the Beagle fra 1839 skrev Darwin: Seeing this gradation and diversity of structure in one small, intimately related group of birds, one might really fancy that from an original paucity of birds in this archipelago, one species had been taken and modified for different ends.

De, og de andre dyrene på Galapagos har beholdt rollen som stjerneeksempler når det snakkes om evolusjon. De 13 jordfinkartene er så knyttet til Darwins reise med "Beagle" og hans beskrivelse av evolusjonsprinsippet at de ofte kalles for darwinfinker.

Mysteriet Galapagos

På 1920-tallet var Alf Wollebæk bestyrer for Zoologisk museum. Han mente at hvert naturhistorisk museum med respekt for seg selv måtte ha en Galapagos-samling. Da August F. Christensens "koloniseringstokt" la ut, sikret han seg en spesialavtale med hvalrederen. Wollebæk og preparanten Erling Hansen skulle møte kolonistene i havnebyen Guayaquil i Equador for skipsleilighet med "Floreana" til de fjerntliggende øyene. Tjenesten gikk nok begge veier, August F. Christensen ville gjerne opprette en norsk koloni på Galapagos-øya Floreana. Og "norsk" land måtte naturligvis utforskes…

For Wollebæk handlet ekspedisjonen om mer enn innsamling. Det var et uløst mysterium hvor stamfedrene til Galapagos' fauna var kommet fra – og hvordan. Hadde det eksistert en landbro fra Sør-Amerika i tidligere tider? Var Galapagos en gang toppen av en fjellkjede langs vestkysten av et sunket kontinent med forbindelse til Mellom-Amerika?

Krokodillejakt underveis

Wollebæks jaktutstyr ville nok vakt oppmerksomhet i dag. På Galapagos og i Equador brukte han en småkalibret Mauser C96-pistol. Den brukte han til å skyte krokodille i Equador, og alt fra villokser og løsbikkjer til småfugl på Galapagos.

I boken På tokt til Vestindia (Cappelen 1932) kan vi følge Wollebæk via Azorene til Martinique, Puerto Rico, Santo Domingo, Haiti og Jamaica før han ankommer Puerto Colombia 3.mai 1925. Derfra tok han og preparant Hansen toget tvers over landet til Guayaquil på vestkysten. I boka finner vi en blanding av ren reisebeskrivelse og zoologens formidling av viten og interesse for dyrelivet både på havet og alle de øyene hvor båten la til kai. Wollebæk hadde med seg innsamlingsutstyr med tanke på Galapagos, men som den museumsmannen han var, lot han ikke anledningen til å jage krokodiller i Columbia gå fra seg:

Jeg lånte Osterwalders gevær med kikkertsikte, tok sikte på bakhodet og brente løs. Et veldig plask og et kast høit i været med hele kroppen. Og der ble den liggende, mot all forventning. (…) Men en slik kar kommer sig alltid til live igjen og glir stille ut i vannet hvis man ikke øieblikkelig efter den første lammende kule gir den skudd på skudd. "Skyt, skyt," ropte Ostwalder, "så fort som mulig!" og jeg tømte min Mauserpistols magasin, hvorav fem skudd rammet ganske bra.

(…) Den følgende dag hang krokodillens skinn med kranium på tørk i den norske Motorskonnerten "Floreana"s aktermast. Skjelettet hang utenbords i en sekk (…), dels for å være fri for lukten, dels for at smådyr kunde hjelpe oss med finrensingen. Men det blev nok ikke bare smådyr som hjalp oss – en krokodille reiste av sted med sekken og hele innholdet.

"Biologisk stasjon" i Post Office Bay

Bilde fra Post Office Bay, tatt av Wollebæk. I ”Reisebrev fra Zoologisk museums Galapagos-ekspedisjon” fortalte han om den fremmedartede skjønnheten i Post Office Bay: Ute i lagunen vandret de store lyserøde flamingoer gravitetisk frem og tilbake på høie rosenfarvete ben, de herligste farvete fugler man kunde ønske å se, og de kullsorte, forrevne lavablokker og bergrabber dannet en pittoresk bakgrunn. Ja det var fugler for et museums skuesamling. Men aldri vil inntrykket av dem der ute i det fri, i lagunen, det stille, fredelige saltvannsbasseng omarmet av det hemske, forrevne svarte fjell, kunne gjenskapes bare tilnærmelsesvis innenfor et museums vegger.

"Floreana" ankom elvemunningen utenfor Guayaquil 9. juli. Samtidig brøt det ut revolusjon i Equador, men den sluttet like fort som den begynte. Da Wollebæk kom ombord i "Floreana" kunne han fortelle at han ganske enkelt lå i dekning på hotellet mens gatekampene pågikk. 2.august, etter en drøy ukes ferd, kastet de anker ved Galapagos.

Første besøk gikk til Wreck Bay på øya San Cristobal for å gjøre øyenes guvernør og andre myndigheter sin oppvartning. 10. august ankom "Floreana" endelig Post Office Bay på den ubebodde øya Floreana. Bukta hadde navn etter ei tønne hvor sjøfolk i flere mannsaldre hadde lagt brev og pakker, i håp om at andre sjøfarende tok dem med til fastlandet for videre forsendelse. Wollebæk og Hansen, som bare skulle være på øya i noen måneder, valgte å slå seg ned på en odde som de døpte " Peninsular Oslo Museum ". Der bygget de en "biologisk stasjon". Denne ble neppe benyttet så mye. De to var stadig på farten rundt om på øya eller med småbåt rundt til andre øyer og overnattet mest i telt.

Tamme villdyr og ville tamdyr

Det var vanskelig å ta seg fram på Galapagos straks man kom over strandsonen. Vegetasjonen var tett og det var mange forvillede tamdyr som tidligere beboere hadde reist fra. Særlig var det de tallrike oksene på øya som voldte problemer:

Forvillet okse, fotografert av Wollebæk. Rømte tamdyr utgjorde både en fare og en matkilde for kolonistene på Galapagos. Villhunder og villokser var de farligste. I dag drives det store kampanjer for å utrydde tamdyrene og gi de lokale dyre- og planteartene en ny sjanse

En okse brølte inne i krattet, snart efter et nytt brøl litt nærmere, den kom altså imot oss. Vel, så fikk vi innta forsvarsstilling. Bak hver vår lavablokk huker vi oss ned og venter. Et nytt brøl forteller oss at oksen nu bare er 30-40 skritt unda. La den bare komme helt klar av trærne, helt frem på stien til oss, på ti skritts avstand, desto sikrere er vi på å treffe den midt i planeten. Den kom ruslende med nokså langsomme skritt, men brølte hele tiden så grufullt at det krislet ubehagelig i maven.

Mange av de lokale dyreartene var bemerkelsesverdig tamme. Enkelte fugler kom og spiste av hånda. Dette er typisk for dyr som lever på ubebodde øyer. Det gjør dem dessverre sørgelig sårbare for mennesker og deres husdyr, noe som ikke gikk en zoolog som Wollebæk forbi:

Det er ikke bare ved rovfangst at skilpaddene er blitt så sterkt redusert i antall. En hel del, særlig de unge dyr, ødelegges av omstreifende forvillede hunder., og langt innover de uveisomme øer, hvor folk ikke finner det umaken verdt å efterstrebe skilpaddene, der vil de ville hundene finne dem og med tiden vil det nok gå med disse skilpadder som med bisonoksene og flere andre av verdens stolte storvilt: de vil komme til å ligge fullstendig under mot verdens farligste rovdyr, mennesket og menneskets medhjelper, hunden.

De forheksede øer

I sin bok om Galapagos-oppholdet – De forheksede øer (Cappelen 1934) - forteller Wollebæk både om øyenes geologi, historie og dyreliv, men svært lite konkret om innsamlingsarbeidet som var den egentlige grunn til oppholdet på øygruppen. Dette er kanskje bakgrunnen for at han ikke en eneste gang i sin bok nevner sin assistent, preparant Erling Hansen, som utvilsomt var av avgjørende betydning for innsamlingenes resultat. Wollebæk og Hansen feiret julen 1925 på Galapagos før de ved årsskiftet 1925/26 reiste tilbake til Oslo med betydelige samlinger.

Som museumsbestyrer hadde Wollebæk liten tid til selv å undersøke samlingen, men sørget for at andre spesialister bearbeidet den. Dette resulterte i 12 publikasjoner om virvelløse dyr, hvor det ble beskrevet ikke mindre enn 14 arter og 7 underarter som nye for vitenskapen, men ingenting som pekte på noen gammel landforbindelse til Mellom-Amerika. I dag vet vi at noen slik forbindelse aldri har eksistert. Galapagos' fauna og flora har drevet dit fra Sør-Amerika. Ingen pattedyr tåler en slik sjøreise, det er grunnen til at øyene domineres av krypdyr.

Den norske kolonien på Galapagos ble aldri noen suksess. "Tropeparadiset" hadde alvorlige mangler, først og fremst manglende tilgang på ferskvann! De fleste av de 12 kolonistene reiste da pengene tok slutt, men fortsatt finnes det galapagosboere som kan noen norske ord, og jager villgriser med en utgammel Krag-Jørgensenrifle.

Av Petter Bøckman
Publisert 9. feb. 2009 18:16 - Sist endret 24. feb. 2012 13:30