Eventyreren og krokodillene ved verdens ende

Knut Dahls ekspedisjon til Afrika og Australia. 1893-1896.

Kunnskap og makt

En norsk ”Indiana Jones”. Knut Dahl var knapt fylt 22 da han dro ut på ekspedisjonen til Sør-Afrika og Australia. Bildet er tatt i Arnhem-land, trolig av Ingel Holm.

I begynnelsen av 1890-årene lå løsrivelse og frihet i luften. I norsk åndsliv og politiske sirkler ble det spilt et skyhøyt politisk spill. Striden dreide seg om Norge som selvstendig stat. En av deltagerne i dette spillet som gjorde sitt for at Norge skulle bli en selvstendig nasjon var advokat Jørgen Young. I 1880- og 90-årene var han en betydelig figur og finansierte berømtheter som Nansen, Amundsen, Wærenskiold og Munch.

En av de som mottok støtte fra Jørgen Young var Robert Collett, Camilla Colletts sønn. Collett arbeidet iherdig med å ruste opp Universitetets samlinger til det nye zoologiske museet på Tøyen som var under planlegging. Ved hjelp av Youngs midler kunne han sende den 22-årige studenten fra Hakadal, Knut Dahl, og hans barndomsvenn Ingel Holm ut på en ekspedisjon som skulle bringe dem utenfor opptegnede kart, til verdens ende.

Dahl og Holm ankom Durban i Sør-Afrika i mai 1893. Her fartet de omkring med oksespann og til hest. Etter et år storviltjakt reiste de med seilskute og tungt hjerte fra Zululand i februar 1894. De ankom Australia i midten av mai 1894, etter 45 dagers seilas.

Urtidslandet

Allerede første kveld i Arnhemland tok Dahl hagla og dro ut i skogen. Australia er kanskje så forskjellig fra Norge som noe sted kan bli: Alt er av uhyre ælde og gammeldags, likesom stanset i et stadium som den øvrige verden forlængst er vokset fra. Træbregnene, kasuarinerne eller kjærringrok-trærne, de primitive naaletrær ( araukariene ), de gamle blaagrønne løvtrær ( eucalypterne ), hele planteverdenen har et gammelt præg. Og dyreverdenen er ikke mindre arkaisk. Den fører en tilbake til fjerne tider i dyrerikets utviklingshistorie, dengang de første pattedyr blev til og endnu hadde sterke likhetspunkter med krybdyrene.

Men det som slo Dahl mest var de innfødte australierne selv: Likesom Australiens isolation har bevaret en dyreverden av overordentlig primitivitet og ælde, saaledes har den ogsaa bevaret en av de mest primitive menneskeracer vi kjender. Blandt nulevende folkeslag findes der neppe sidestykker. Vi maa ty til jordfund fra længst svundne tider for at finde en menneskerace med hvilken Australiens urindvaanere kan sammenlignes.

Den første sommeren oppholdt den lille ekspedisjonen seg ved Uniya misjonsstasjon. De fikk et lite skur til rådighet som de straks døpte "Museet". Dahl satte også de innfødte i gang med å samle dyr mot betaling i tobakk, og med utgangspunkt i misjonsstasjonen dro de stadig på kortere og lengre utflukter, blant annet krokodillejakt.

Krokodillejakt og nye arter

Dahl og Holm var begge ivrige krokodillejegere. Dahl skildret jakten med begeistring:

Oftest tok vi dem paa elvebanker, hvor vi kunde krype ganske langt nær. Saa nær hændte det at jeg krøp inpaa at jeg i det sidste avgjørende øieblik var i tvil, om jeg kunde faa riflen op mellom meg og dyret. Jeg husker dens grønne øie, som saa glassent på meg over riflens korn og forsvant i røken fra skuddet.

Byttet var først og fremst den smalsnutede ferskvannskrokodillen ( Crocodylus johnstonii ), men også den store saltvannskrokodillen ( C. porosus ) som de skjøt med Dahls elefantrifle. Senere skrev Dahl om ferskvannskrokodillen at … jeg hadde jo tyndet bestanden en del . Dahl samlet ikke mindre enn halvannet tonn med krokodillemateriale i Arnhemland!

Dahls vannfrosk (Litoria dahlii) er en liten froskeart som ble oppdaget av Dahl ved misjonsstasjonen ved Uniya.

Mens oppholdet i Afrika i første rekke hadde dreid seg om å skaffe museet en samling av kjente arter, ga oppholdet i Australia muligheten til å finne nye arter. Mot betaling i tobakk brakte de innfødte dem talløse smådyr, blant annet frosken som i dag bærer navnet Dahls vannfrosk ( Litoria dahlii ). Også senere kom Dahl og Holm til å støtte seg til innfødte hjelpere, uten at de to alltid fikk så mye ut av det. Det som var sjeldent og interessant for Dahl og Holm var ikke alltid interessant for de innfødte og omvendt. En velsmakende mallefisk de innfødte fanget mye av under en av ekspedisjonene fra Uniya, viste seg for eksempel å være en ubeskrevet art.

Dahl fant nye arter på de underligste steder. Under de trøsteløse regntidene bet han seg merke i at regndammer i det som før hadde vært ørken myldret av småfisk og krepsdyr. Tre små mallearter var ukjente for vitenskapen. Dahl tok med seg noen never grus og sand fra slike dammer hjem. Fra disse klekket G.O. Sars senere fram fem til da ukjente krepsdyrarter.

Jakten på wogoiten

Ekspedisjoner i tropene er langt fra helsebringende. I oktober 1894 fikk Dahl et dysenterianfall og kom med nød og neppe inn til Darwin hvor han ble liggende på sykehus nesten en måned. Det meste av regntiden tilbrakte Dahl og Holm ved Glencoe jernbanestasjon. Dahl spurte etter nye og ukjente arter blant alle som kunne tenkes å vite noe. Fra både hvite og innfødte fikk han høre rykter om at det skulle finnes en slags trækænguru , som levde blant klipper og skulle ha en underlig snohale.

Et slikt dyr hadde aldri Dahl hørt om før, det måtte være en ny art! Da regntiden ga seg i april 1895, reiste Dahl og Holm sørover og inn i granittrøysene ved det sentrale "taffellandet" der trekenguruen skulle finnes. Men ingen kunne fortelle om noen trekenguru, inntil Dahl kom i kontakt med en innfødt kalt "Jackie". Han kjente dyret som wogoit . I mange uker jaget Jackie og Dahl på det sky dyret i granittrøysene. Senere beskrev Dahl jakten som den mest utfordrende han hadde vært med på. De fikk tak i flere individer og Dahl hadde rett i sin antagelse - det var en ny pungdyrart. Den ble beskrevet av professor Collett som Pseudochirus dahlii.

"Blandt dyr og villmænd"

Dahl laget mange tegninger av de innfødte. Sporeren ”Jackie” ” … var absolut den bedste jæger og fanger jeg i mitt liv har truffet”.

Både Dahl og Holm pådro seg malaria under jakten på wogoiten, og vekslet på å ligge syke. At de ble dårlige var ikke underlig med de feltforhold de levde under. De spiste og levde som de innfødte: Det var i grunden et sorgløst liv dette vi førte i skogen og under presenningens hvite duk. Vore sorger var faa, og vore glæder var smaa og ikke mange. Vildmanden hadde begyndt at dominere i os.

Selv om Dahl s ett med dagens øyne gir svært kritiske og til dels rent rasistiske beskrivelser av de innfødte, ser han ut til å ha kommet relativt godt ut av det med dem. Han samlet mye etnografisk materiale og laget små ordlister til flere av språkene deres. Det var nok en dyd av nødvendighet når han skulle leve blant dem, de fleste av dem kunne lite eller ikke noe engelsk.

Ofte sov Dahl og Holm med revolveren under puta. Flere ganger gikk det rykter i de lokale avisene om at Dahl var drept. Ved Uniya måtte de agere politimenn da en kineser hadde utstyrt innfødte med brennevin og ladde geværer. Senere stoppet Dahl en nybygger som ville voldta en 10–11 år gammel innfødt jente. I nattemørket og med bare nevene forsøkte Dahl å drepe mannen, og beklaget at han overlevde. En natt høsten 1895 hørte Dahl og Holm lyder utenfor og noen kastet en brennende fyrstikk i halmen i teltet deres. Det var stupmørkt og … Holm skjøt et par ganger paa stubber i den tro at det var negre . (…) Utover dagen avsøkte vi sammen med negrene skurets omgivelser for spor. Negre hadde det ikke været. Det var tvertimot en hvit mand.

Uberørt land

Vinteren 1895 ble Holm så dårlig at han ikke kunne være med ut i felt. Dahl benyttet anledningen til en tur til Vest-Australia. Den gang fantes det ingen direkte reiseruter mellom Nord- og Vest-Australia. For å komme dit måtte han ta båt via Batavia (i dag Jakarta) og Singapore! Først etter en drøy måned kom han fram til det som i dag er storbyen Broom. Der fikk han se korallrevene som den dag i dag imponerer tilreisende. De tørre gress- og sandbakkene rundt Broom var derimot nesten uten dyreliv, med unntak av tallrike krypdyr. Sammen med de lokale innfødte fanget Dahl firfirsler i sanddynene og langs de endeløse strendene. I det nesten folketomme området var Broom, med et halvt tusen sjeler, det eneste element av sivilisasjon. Dahl skrev:

Jeg kunde sitte paa kystbarren i kvelden og stirre paa himlens brændende blodstriper. (…) En kunde tænke sig tilbake til den tid da ingen kjøl hadde skaaret dette hav, ingen hvit mands fot traadt stranden, da dyrene og den sorte mand var eneherrer. ( … ) Men naar jeg vendte tilbake til hotellet, da møtte jeg skraalet af skjænkestuens gjester, og halvciviliserte sorte og hvites halvdrukne skvalder, der brøtes med raslingen av kulene paa hotellets slitte billard, blev mig en vederstyggelighet.

Jakten på wogoit eller snohalepungekkorn (Pseudochirus dahlii) representerte høydepunktet på Dahls ekspedisjon i Australia. Det lille pungdyret var så sky at selv de innfødte ikke kjente særlig til det

Mot veis ende

Etter hvert kom Holm etter til Vest-Australia. Til sammen hadde Dahl og Holm nå vært på reisefot i 2½ år. Av reisekassa var det ikke mer enn det som trengtes til båten hjem, begge hadde hjemlengsel. Lille julaften 1895 bestemte deg seg for å reise.

I Broom fikk de imidlertid nyheten om at en ny forsendelse med penger var kommet. For å få pengene til å rekke lengst mulig hyret de seg som vakt for en transport til Loomingoon kvegstasjon. På skranglete oksekjerrer kom de inn til Loomingoon, 40 mil innover i landet. Regntiden hadde begynt og snart gjorde oversvømmelser området ufremkommelig og arbeidet vanskelig. Både Dahl og Holm var plaget av feber … og alt, hvad vi eide og hadde, var vaadt, piskende vaadt, dag som nat . Det var på tide å dra hjem.

Avreisen var i mars 1896 … og jeg kunde den 4de mai samme aar presentere os begge for prof. Collett, rigtignok lidt magre og gule efter malaria, men for øvrig hele og velbeholdne.

Vel hjemme

Da de satte ut fra Christiania var ikke Dahl mer enn 22 år gammel. Han hadde en utrolig evne til å komme i kontakt med folk, svarte som hvite. De mange beskrivelsene, tegningene og ikke minst gjenstandene han brakte med seg, særlig fra Australia, gir i dag enestående innsikt i livet til et folk som i dag nesten er borte.

Fra et vitenskapelig ståsted var arbeidet Dahl og Holm nedla fremragende. Til sammen hadde de samlet mange hundre pattedyr, over tusen fugler og store mengder krypdyr, amfibier, fisk, insekter og andre virvelløse dyr. Det mest interessante materialet var fra Australia. Mesteparten ble undersøkt av Collett, og hele 20 nye arter ble beskrevet.

Noen måneder etter at Dahl kom hjem giftet han seg med sin forlovede som han hadde vært borte fra i 4 år.

Av Per Pethon
Publisert 9. feb. 2009 18:16 - Sist endret 24. feb. 2012 13:24