Siste reise til Månen

Apollo 17. 1972.

I desember 1972 krøp en ung mann ut av en luke og ut i natten. Ingen lyd hørtes idet de tunge støvlesålene traff støvet og grusen under føttene hans, det var ingen luft der som kunne bære lyden. Foran ham lå en død verden, død i dobbel forstand.

Mannen het Harrison H. "Jack" Schmitt, geolog, og hadde vært Fulbright-stipendiat ved Mineralogisk-geologisk museum med feltarbeide på Vestlandet. Han er den eneste vitenskapsmannen som har besøkt Månen.

Til Månen

Hvert land som hadde deltatt i Apollo-prosjektet fikk som gave fra USA en månestein og landets flagg som hadde vært med romskipet. Foto: NHM

Måneferdene på 1960- og 70-tallet var en milepæl i menneskehetens tekniske historie. For første, og til nå eneste gang, reiste mennesker til et annet himmellegeme. Etter våre dagers standard var farkostene primitive og styringssystemene svært enkle. En mobiltelefon har større regnekapasitet enn datamaskinene ombord hadde den gang.

Apollo-programmet ble annonsert av NASA i 1960. Apollo 1 til 6 var prøveoppskytninger av ubemannede romfartøyer. De bemannede Apollo-romferdene startet med Apollo 7 i oktober 1968. Da utviklingsvirksomheten sto på sitt høyeste, i 1966, var ca. 350 000 mennesker fra 20 000 industribedrifter og 200 universiteter involvert.

20. juli 1969 landet ”Apollo 11” på Månen, og Neil Armstrong satte som første mennesket foten på overflaten med de bevingede ord one small step for man; one giant leap for mankind . Verden over stirret folk i undring på de første, flimrende bildene fra en fremmed klode. TV-bildene viste en grå, livløs ørken under en svart himmel. Det eneste som var å finne der var stein og støv; geologenes fagområde. Håpet var at Månens geologi ville kunne fortelle oss mye om Jordens og solsystemets tilblivelse.

"Apollo 17"

Romfartøyet "Apollo 17" tok av fra Kennedy Space Center 7. desember 1972. Det var den ellevte bemannede romferden i NASAs Apollo-program. Den var også den eneste måneferden med en geolog ombord, NASAs astronauter var ellers militære.

Fartøyet besto av kommandoseksjonen "America" og selve månelandingsfartøyet, "Challenger". Sammen med bæreraketten veide hele romfartøyet 46,7 tonn. Mannskapet besto av kaptein Gene Cernan, Ron Evans som var styrmann for kommandoseksjonen og geologen Harrison "Jack" Schmitt, som også var styrmann for månelandingsfartøyet. "Apollo 17" gjorde to runder rundt Jorda før det satte kurs mot Månen.

Det hadde vært mye debatt om hvor "Apollo 17" skulle lande. Ønsket om et landingssted med spennende geologi sto mot behovet for en sikker landingsplass. Valget falt på Turus-Littrow-dalen. Dalen ligger nordvest for Mare Serenitatis, et krater på nesten 700 kilometer i tverrmål. Rundt hele Mare Serenitatis ligger en fjellkjede med daler som alle peker ut fra krateret. Taurus-Littrow er en av disse dalene. Bilder fra de tidligere Apollo-ferdene viste en del mørke bergarter som kunne minne om lava. Her håpet NASA å finne spor etter ung vulkansk aktivitet og å få tatt geologiske prøver fra høylandsområdene.

Taurus-Littrow-dalen

Bilde av "Jack" Schmitt, tatt på vei tilbake til Jorda viser en annen side av måneferdene enn de smilende astronautene man kan se fra NASAs pressebilder. Overaskende mye av arbeidet måtte gjøres for hånd, og noen stellemuligheter fantes ikke om bord. Foto: NASA

"Challenger" landet på Månens overflate i Taurus-Littrow-dalen den 11. desember. Mens Evans var igjen i bane i kommandoseksjonen, tilbrakte Smidt og Cernan tre døgn med geologiske undersøkelser. Selv om Månen bare har 1/6-del av jordas gravitasjon, var det hardt arbeide i de tunge romdraktene. Begge hadde blodige hender og hadde mistet flere negler da de kom tilbake.

Månekjøretøyet "Lunar Roving Vehicle" mistet den ene forskjermen første dagen, og månestøv som sprutet fra hjulet la seg på alle instrumentene. Arbeidet måtte stadig avbrytes for å forsøke å reparere den skadde skjermen med gaffa-tape, omslaget på instruksjonsmanualer og annet de hadde for hånden. På tross av dette gjorde de to astronautene et formidabelt arbeide. Det ble samlet 741 enkeltprøver av bergarter og løsmasse, inkludert en 3 meter lang borkjerne, til sammen 111 kg. Tilsammen tilbakela Schmitt og Cernan 33,8 km gjennom Taurus-Littrow-dalen, fordelt på tre turer. Arbeidsøktene i det iskalde vakuumet utenfor romfartøyet var på 7½ timer, uten pauser.

Til rommet og hjem igjen

Sent på kvelden 14. desember skilte Schmitt og Cernan kommandomodulen fra landingsmodulen, fyrte opp rakettmotorene og la Månen bak seg. De etterlot seg understellet til "Challenger" med en plakett med teksten:

Here Man completed his first exploration of the Moon, December 1972 A.D. May the spirit of peace in which we came be reflected in the lives of all mankind.

10 mil over Månens overflate koblet kommandomodulen fra "Challenger"seg til "America". Alt innholdet i månelandingsfartøyet ble overført. Den tomme kommandomodulen ble styrtet ned mot Månen for å skape vibrasjoner som instrumentene Schmitt og Cernan hadde satt igjen kunne registrere - et siste offer til seismologiens guder. Evans satte kursen mot Jorda og landingsfartøyet landet i Stilehavet på ettermiddagen 19. desember. "Apollo 17" var den sjette og siste ferd som landet på Månen. Dermed var Apollo-programmet avsluttet. Denne siste ferden var også den lengste i månelandingsprogrammet, med 12½ døgn.

En bit av Månen i Norge

I 1970 var Månefeberen på sitt høyeste. 3 745 personer så måneprøvene i løpet av to dager. Foto: UIO

Analysen av prøvene fra Apollo-programmet ble foretatt av ledende forskningsinstitusjoner verden over. Geologisk museum i Oslo er en betydelig autoritet innen mineralogiske og geokjemiske analyser. Allerede i 1970 ble Norge knyttet til Apollo-programmet for å bistå med mineralogiske og kjemiske undersøkelser av måneprøvene fra Apollo 12, 14 og 15-ferdene.

Overleveringen av det uerstattelige materialet var omstendelig. Måneprøvene ankom fra NASA med kurerpost til Den amerikanske ambassaden, hvor de høytidlig ble hentet av en representant for forsker-teamet. Alt materiale ble omhyggelig regnskapsført, og alt som ikke ble forbrukt under analysene (også bestrålt materiale), ble returnert til NASA samme vei.

Da de første prøvene fra Månen kom til Norge i mars 1970, arrangerte museet en egen utstilling for publikum lørdag 11. og søndag 12. april. Schmitt var i Norge og holdt foredrag om romferden og geologien. Folk ble sluppet inn puljevis fra køen, som tidvis var 50 meter lang. Først gikk man langs en utstilling om Månens overflate, så ble 25 personer av gangen ledet opp til måneprøvene fra Apollo 12 (støv og fire små bergartsfragmenter), utstilt i en nybygd monter med fast politivakt. I alt 3 745 personer besøkte utstillingen de to dagene. I den tetteste perioden var folk tilfredse med å få se måneprøvene i 10 sekunder.

En død verden

Bergartene fra Taurus-Littrow viste seg å være 3,7 - 3,8 milliarder år gamle basalter. Forskjellige meget gamle bergarter (4,2 - 4,5 milliarder år) ble funnet i fjellområdene nord og sør for landingsstedet. De mørke bergartene Apollo-ledelsen hadde trodd var lava viste seg å være nedslagsbreksjer. Vi vet i dag at Månen er geologisk fullstendig død og består av fast stein ned til 1000 km dyp (Månens diameter er bare 3476 km). Det har ikke vært påviselig vulkansk virksomhet de siste 3 milliarder år, og overflaten er derfor preget av utallige nedslag av meteoritter.

"Mannen i Månen" er områder med lyse og mørke bergarter. De lyse høylandsområdene ble dannet ved at lyse lette bergarter fløt opp over de tyngre jernrike magmaene for 4,6 milliarder år siden. Den gang var store deler av Månen et hav av flytende stein. De mørke områdene er basalt som ble dannet under voldsomme vulkanske utbrudd som startet for 4 milliarder år siden og nådde et høydepunkt for 3½ milliarder år siden, da de store måneslettene (marene, "havene") ble til. Slettene har stedvis områder med unormalt sterk tyngdekraft, som kan skyldes rester av kjempemeteoritter i dypet.

Den faste berggrunnen er dekket av tykke løsmasser, dannet ved at berggrunnen har vært bombardert med meteoritter, kosmisk stråling og solvind gjennom milliarder av år.

Strukturgeografisk kart over Månen, trykk her for et kart med høyere oppløsning. Takket være Apollo-ferdene kjenner vi i dag Månens overflate bedre enn vi kjenner havdypene på vår egen planet. De lyse områdene er høysletter, de mørke er laverliggende, yngre deler av overflaten. Kart: P. Bøckman, etter Howard & al. 1974

Tvillingplanetene

Hvor kommer Månen fra? Spørsmålet har opptatt astronomene siden Gallileis dager. Forskjellige teorier hadde vært fremsatt: Månen kunne ha blitt dannet samtidig som Jorden da gass og støv klumpet seg sammen ved Solsystemets fødsel. Andre har foreslått at den unge Jordkloden splittet seg i to eller at Månen kan ha kommet drivende fra et annet sted i Solsystemet og blitt fanget opp av Jordens tyngdekraft. Det var først måneferdene som begynte å gi oss et svar.

Prøvene fra "Apollo"-ferdene viser at bergartene på måneoverflaten stort sett har lik sammensetning som de eldre bergartene her på Jorden, men den indre strukturen av Jorden og Månen er svært forskjellige. Litt forenklet kan man si at Jorden har tynn skorpe og mye kjerne og mantel, mens Månen har mye skorpe og liten mantel og kjerne. Sammensetningen av overflaten forteller om to søsterplaneter, og likevel er de så forskjellige.

Det tok ikke lang tid før resultatene fra Apollo-ferdene viste at alle tidligere antakelser om Månen var gale. I dag heller de fleste mot en nesten utrolig løsning: Trolig er Månen dannet ved at en liten planet på størrelse med Mars kolliderte med den unge Jorden og rev opp den nyformede overflaten for 4½ milliard år siden. Mye av det tyngste materialet regnet fort ned igjen og ble inkorporert i Jordens store mantel og kjerne, mens resten ble igjen og dannet Månen og overflaten på vår egen planet. Jorden og Månen er tvillinger med en vanskelig fødsel.

Lyder det for utrolig til å være sant? Kanskje er det det. Kanskje er svaret et helt annet. Vi får ikke vite det før mennesket igjen bestemmer seg for å reise til vår planets døde søster.

Av Petter Bøckman
Publisert 9. feb. 2009 18:16 - Sist endret 24. feb. 2012 13:22