Lotus

Nelumbo nucifera.

Foto: Finn Ervik / NHM

"Den hellige lotus" har vært dyrket og verdsatt i Kina i mange tusen år. Den spiller en viktig rolle på mange plan i kinesisk kultur, både sakrale og verdslige - den elskes for sin skjønnhet, og den brukes som grønnsak. Den er et viktig symbol i religion og filosofi - og den er et viktig jordbruksprodukt.

Alle deler av planten brukes. Rota er en næringsrik knoll som tilberedes på utallige måter. Blomsterknopper, blomster, umodne frøkapsler og modne frø spises. Bladene brukes som tallerkner, eller som "innpakningspapir" for lekre retter av løvtynne skiver av lotusrot. De modne, tørre frøkapslene brukes som dekorasjoner, og som rangler til barna. - De symbolske betydningene er minst like mangfoldige som matoppskriftene. Lotusmotivet går igjen i porselensmønstre, utskjæringer og malerier.

Lotusen er en vannplante, og trives i næringsrikt slam. Den vokser gjerne i dammer og stille bakevjer, og hvis den står på et sted hvor det er avrenning fra gjødselhauger stortrives den, og kan bli opptil 2,5 m høy. Opp fra skitt og gjørme reiser den seg, med store, bølgende blader som er dekket av et tynt vokslag. Voksen gjør at verken vann eller skitt kan feste seg - vannet preller av, og regn triller som perler over de blågrønne bladene. Blomstene er store, vakre og velduftende. Kontrasten mellom denne ubesudlede skjønnheten, og den stinkende gjørma den vokser i, har alltid fascinert kineserne, og har inspirert både filosofer og diktere.

Den symmetriske og parfymerte blomsten med kronblader så tynne som slør er et stadig gjentatt symbol i diktning og billedkunst. Keiseren satt på lotus-tronen. Store filosofer og diktere er avbildet sittende i en lotusblomst. For å oppnå meditativ transe, sitter man i lotus-stilling. Sirkelen av kronblader omkring den gåtefulle knappen i midten symboliserer universet selv, skaperkraften og det mirakuløse liv; lotusen er selve innbegrepet av skjønnhet for kineserne, den ypperste gave fra gudene til menneskeheten. I takknemlighet dekoreres templene med løpende border av lotusblomster, blader og frøkapsler.

Betydningen av "lotus" var så mangesidig at man i Vesten til å begynne med ikke forstod at det var navnet på EN plante - man trodde det var et generelt begrep om spesielt vakre og enestående planter. Det har derfor oppstått en del forvirring omkring lotus-navnet, som i vår del av verden er blitt brukt om en rekke forskjellige planter. En egyptisk vannlilje ble f.eks av britiske koloniherrer kalt "The blue lotus of the Nile" - Nilens blå lotus - fordi den var så vakker. Carl von Linnè, som utarbeidet det moderne vitenskapelige systemet av botaniske navn, ga navnet Lotus til en hel planteslekt - men det var ikke den slekten som den virkelige lotusen hører til. Den norske ville planten Tiriltunge heter derfor Lotus corniculatus. Lotusen selv har imidlertid det botaniske navnet Nelumbo nucifera.

Det finnes bare to arter i denne Nelumbo-slekten, en amerikansk og en asiatisk. Den amerikanske lotusen har aldri fått noen tilsvarende betydning blant amerikanske urfolk, selv om også den er både spiselig og vakker. Det er den asiatiske lotusen som er den "virkelige" lotus - det er den man mener, når man snakker om Lotus med stor L. Nelumbo nucifera vokser i store deler av Asia, og har stor betydning også i India, på Sri Lanka, og andre steder. Men det er først og fremst i kinesisk kultur og matlaging at planten har fått en så ekstraordinær betydning.

Den vokser i tropiske og subtropiske områder, men helst på høyereliggende steder hvor vinteren er strengere enn i de tropiske junglene. Planten krever varmt vann i vekstsesongen - gjerne opptil 25-30 grader vanntemperatur. Men rotknollen må ha en kjøligere hvileperiode om vinteren, ned i 12-15 grader. Dette er typiske forhold i fjellområder i tropiske/subtropiske strøk.

Som de fleste planter, varierer lotusen i vekst etter forholdene, og under ideelle vilkår kan den vokse seg svært stor. "Ideelle vilkår" for lotus er ekstremt næringsrik jord - den stortrives med et nitrogeninnhold som ville bli for sterkt for mange andre planter; "overgjødsling" er sjelden et problem for lotus. Den kan vanskelig etablere seg i vann med sterke strømmer eller i områder med voldsomt regnskyll og sterk vind - i hvert fall i vekstsesongen - så den finnes oftest i roligere avkroker, sletter som naturlig oversvømmes om sommeren, små innsjøer og lignende. Den har dessuten vært en kulturplante i Kina så lenge at det kinesiske jordbruket i egnede områder er utformet for å gi plass til den, med dammer og kanaler hvor den har gode betingelser.

Hvis vanntemperaturen blir høy nok, kan den vokse på relativt dypt vann - 1 m eller mer. I så dypt vann, og med tilstrekkelig næringsrik jord, kan den bli 2,5 m høy, med store, praktfulle blomster, og svære, tunge rotknoller. Men i de fleste områdene som har den riktige, kjøligere vintertemperaturen, er det bare inne på grunna at vannet blir tilstrekkelig varmt om sommeren. På grunnere vann blir hele planten noe mindre, både når det gjelder blader, blomster og rotknoller.

Så snart temperaturen synker om høsten, begynner bladene å visne. Det er på denne tiden at knollene sankes inn. Knollene er avlange, som digre gulrøtter, og de er gjennomhullet av luftrom og kanaler. Når de skal tilberedes for matlaging, skjæres de i tynne skiver. Luftrommene gjør at skivene ser ut som dekorative kniplinger. Vakkert dandert på kinesiske tallerkner er dette "mat for guder" - den estetiske siden ved matservering har jo en helt annen plass i asiatisk kultur enn den har hatt i Vesten. Smaken er som en mild kålrot, og passer til en lang rekke retter av både kjøtt og fisk. Den kan også krydres med alt fra ingefær til sterk pepper, og er derfor anvendelig både som forrett, tilbehør og dessert.

Den opprinnelige, ville planten har rosa blomster, lysere i midten og mørkere ut mot kantene. I mange tusen år har kineserne tatt vare på uvanlige former og mutasjoner, planter som av en eller annen grunn var lysere, mørkere, hadde et gulskjær eller et fiolett skjær, var fylte, eller på andre måter uvanlige. De har krysset fram et utall varianter, og det finnes nå sorter i mange farger, hvite, gule, røde og fiolette, enkle og fylte. De har også tatt spesielt vare på de plantene som dannet spesielt store eller velsmakende knoller, eller hadde særlig flotte blader. Sortene har gjerne litt forskjellige krav for optimal utvikling, og et bestemt område er ofte særlig velegnet til en bestemt sort. Lotusdyrking i Kina i dag omfatter en lang rekke slike sorter, og er like spesialisert som dyrking av forskjellige slags hvete i Europa og Nord-Amerika.

Om sommeren kan du se den opprinnelige, ville arten av Nelumbo nucifera med rosa blomster i den tropiske dammen i Victoriahuset her i Botanisk hage.

Se også

Lotusblomsten er ikke lenger nøkkerose

Emneord: lotus, Victoriahuset
Publisert 20. feb. 2015 08:49 - Sist endret 11. nov. 2017 23:23