Lin

Linum usitatissimum.

Carl von Linné, som ble feiret over hele verden i 2007 i anledning 300-års markeringen av hans fødsel, ga linet det treffende navnet Linum usitatissimum, ”det svært anvendelige linet”. Absolutt hele planten kan brukes.

Lin er en ettårig plante med lange, tynne stilker og tallrike små smale blader. Frukten er en kapsel, og i den utvikles de velkjente brune, glinsende linfrøene. Lin dyrkes i de tempererte klimasonene.

Lin tilhører linfamilien, en plantefamilie med ca 200 arter. I Norge vokser det kun én viltvoksende art: vill-lin L. catharicum. Det er en yndig liten plante som vi ikke bruker som nytteplante.

Hageinteresserte er sikkert kjent med to arter av slekten Linum som brukes som hageplanter i Norge: Rødlin L. grandiflorum og staudelin L. perenne.

Den linarten som ble dyrket i oldtiden var ikke ”vår” Linum usitatissimum, men smalbladet lin, L. bienne. (eldre navn: L. angustifolium). Den er to- eller flerårig og forgreiner seg fra roten. Det smalbladete linet vokser fra Middelhavsområdet og østover mot Det kaspiske hav og mellom Eufrat og Tigris. Begge linartene har samme antall kromosomer. Botanikere antar at L. bienne er stamfar til L. usitatissimum.

Oljelin og fiberlin

Det finnes to typer av lin: fiberlin og oljelin.

Fiberlin, som også kalles spinnelin, har lange stengler med få sideskudd. I stengelen finnes bunter med sterke fibrer som kan spinnes til tråd.

Oljelinet er kortere (40-70 cm) med mange sideskudd og flere kapsler, og den gir mer frø enn fiberlin. Dyrkingen av oljelin øker, mens det er omvendt for fiberlin. Det dyrkes omtrent fire ganger så mye oljelin som fiberlin i verden.

Alle foto: Kristina Bjureke, NHM

Bruksområder

Fiberlin

  • Garn - tråd - tekstil
  • Tau
  • Tapeter
  • Papir (sedler, sigarettpapir)
  • Lerret
  • Fiberplater
  • Isolasjon

Oljelin

  • I plast
  • Matolje
  • Kokt linolje
  • Avføringsmiddel
  • I brødbakst
  • I frokostblandinger
  • Fôrkaker (dyrefôr)
  • Maling
  • Rustbehandling
  • Salver og kremer
  • Sjampo
  • Såpe

Allerede de gamle egypterne…

Lin er en av våre eldste kulturplanter. På 10 000 år gamle boplasser i Syria er det funnet frø av østlig smalbladet lin. Man tror den først ble brukt som matplante på grunn av sine oljerike frø. For omtrent 8 000 år siden begynte linfrøene gradvis å øke i størrelse, et klart tegn på at de ble dyrket. Det finnes funn av 7 500 år gamle lintekstiler fra Israel. Babylonerne, assyrerne og egypterne dyrket og beredte lin. Veggmalerier i gravkammeret i Dashur-pyramiden sør for Giza viser hvordan lindyrking foregikk for 5 000 år siden. Mumier svøpt i fint spunnet lin beviser avansert fiberberedning og spinning. Etter hvert ble grekerne og romerne kjent med lin, og bruken ble spredt nordover i Europa.

I Sveits og Østerrike er det funnet lintau og lintekstiler fra yngre steinalder, omtrent 5 000 år gamle.

Det er usikkert når linkulturen nådde Skandinavia. Man regner med at lin først ble brukt som matplante (funn av linfrø i mageinnholdet til danske ”moselik”). I Norge er det gjort funn av lin på en boplass i Fløksand i Nordhordland fra 4. århundre e.Kr. Lin kan ha vært dyrket langt tidligere.

Linfiberen består av nesten ren cellulose og går lett i oppløsning. Derfor er det nærmest umulig å finne tekstiler i arkeologiske utgravninger. Mesteparten av jordsmonnet i Norge er surt, og da forsvinner fiberen. Funnene fra Sveits var fra et område med sterkt kalkholdig jord, som er gunstigere for å bevare celluloserike fibrer.

Fra frø til ferdig skjorte

Når linet høstes, skal det trekkes opp med rot. Stenglene samles i bunter og tørkes. Før man starter selve beredningen av fibrene må frøkapslene rispes av.

Første trinn i beredningen av fiber er røytingen. Det er en biologisk prosess, som innebærer at mikroorganismer ”spiser opp” limstoffet som binder fibrene til veden i stenglene. Røyting skjer på bakken (bakkerøyting) eller i vann (vannrøyting).

Ved bakkerøyting får fibrene en gråaktig farge, mens de blir lysegule etter vannrøyting. Det er viktig å stoppe røytingen i rett tid, ellers brytes selve fibrene ned. Et gammelt uttrykk for dette var ”at de går opp i stry”.

Etter røytingen tørkes linet igjen, og neste trinn er bråking. Da brekkes veden i linstrået opp slik at selve fibrene kommer frem.

Etter bråking kommer skaking. Den nå mer bøyelige bunten med lin legges over skakestolen, og med skakekniven fjernes vedrester. Etter skakingen er det tid for hekling, først bruker man en grov og deretter en fin hekle for å ”kjemme” linet fritt for flis. Hekla ser nærmest ut som en spikermatte. Etter heklingen er linet klart til spinning. I gamle dager gikk kvinnene med håndtein og spant mens de utførte andre sysler, men mest spant de på en rokk.

Veien fra å så linfrøene til den ferdige bunadskjorten er lang. Det forklarer hvorfor fine lintekstiler er dyre i innkjøp.

Striskjorta og havrelefsa

”Når jula er slutt, blir det striskjorta og havrelefsa for dei fleste av oss, dvs. vi tek til med kvardagsstrev og kvardagskost att.” Dette uttrykket finnes i tekster hos Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg. En skjorte av ubleket grovt lerret, strie, symboliserer hverdagsarbeidet. Resultatet av linberedningen ga et fint lin til tekstiler til storbonden og til et vakkert dekket bord. De kortere og grovere fibrene, stry, ble også brukt. Striskjortene kunne klø og rive i huden i begynnelsen. Det sies at drengen først brukte skjorten til den var utvasket og behagelig slik at husbonden kunne overta den.

Tekstiler i lin er unike på den måten at de blir mykere, behageligere og lysere med årene. De er slitesterke og har en utrolig absorberingsevne. Lintøy kan ta opp 40 % av sin egenvekt uten å føles fuktige og klebrige. Fukten fordamper raskt. I gamle dager sa man ”at linet holder i vått og tørt”.

Mange andre bruksområder: Både for treg mage og til flytende farge

Skallet på linfrøene inneholder mye slim, og linfrø brukes som avføringsmiddel.

Frøhviten er rik på linolje, med umettete fettsyrer. Linfrøene inneholder 30-40% olje. De er rike på protein og Omega 3 og 6.

Linolje har et høyt innhold av de umettede fettsyrene linol- og linolensyre. Den brukes i kremer, salver og såpe.

Oljen brukes som bindemiddel i maling på bygninger og skip, i interiør og på møbler. Blandet med terpentin, fyllstoffer og pigmenter blir blandingen lett å stryke ut. Når løsemiddelet er fordampet, størkner linoljen og binder fargen. Linolje tørker raskt og er bestandig mot vær og vind.

Lindyrking i Norge

Lin var viktig i det gamle jordbrukssamfunnet. Ved siden av ull var det linet som ga materialer til klær, tekstiler og tauverk. Praktisk talt hver gård dyrket lin til husbehov, og det ble betalt skatt av lin, som av andre viktige jordbruksprodukter.

På midten av 1800-tallet gikk lindyrkingen sterkt tilbake. Konkurranse med importert bomull, jordbrukets overgang fra selvbergings- til handelsjordbruk og færre som arbeidet på gårdene, er noen av årsakene. Beredning av lin er meget arbeidskrevende når alt skal gjøres for hånd og med enkle redskaper.

Etter at Nyttevekstforeningen var stiftet i 1902, varte det ikke lenge før foreningen begynte arbeidet med å gjenopplive lindyrkingen. Foreningen drev opplysningsarbeid, formidling av såfrø og planlegging av linberedningsverk og spinnerier. Hvam forsøksgård på Romerike drev med sorts- og gjødslingsforsøk. På Moelv ble et lite linverk etablert.

Lindyrkingen fikk et større oppsving i Sverige og Danmark i 1930-årene. Ett av Europas mest moderne linberedningsverk lå i Laholm i Sør-Sverige.

I dag dyrkes lin i meget liten skala. Noen entusiaster dyrker for egen husflidsproduksjon eller i småskalaproduksjon for salg av lin til bl.a. blomsterdekorasjoner. Dagens klesplagg i lin kommer nesten utelukkende fra land som Hviterussland, Estland og Latvia, hvor arbeidskraft er billig.

Norges Linforening er en interesseorganisasjon for alle som er interessert i fiberlin og oljelin.

La ikke kunnskapen om tradisjon, beredning og bruk av lin gå tapt!

Fruktbarhet, tradisjon og navnebruk

Lin og løk ble oppfattet som fruktbarhetssymboler. Å gå under linet betydde å gifte seg.

Frøya er fruktbarhets- og kjærlighetsgudinnen i norrøn mytologi. Hun hadde tilnavnet Hørn. Hørn var linets gudinne, og hør er et gammelt ord for lin i Sør-Norge.

Gamle stedsnavn forteller om tidligere bruk. Røytingen av lin var en viktig prosess, et gammelt uttrykk for dette var at linet ble fådd. Navn som Fåkjella, Fåkjønn og Fåmyra er minner om dette.

Linet ble røytet på bakken eller i vann. Lintjerna og Lintjørn er navn vi fortsatt bruker på små vann hvor en tidligere røytet lin.

En liten åker ble tidligere kalt en eker. Linekra het det jordstykket hvor linet ble dyrket.

På Listaheiene ligger en myrlendt åker som heter Hørdugjen (dug = myrlendt åker). Ordet hør er lin på dansk. Et annet navn for lin var blåe.

Publisert 12. aug. 2013 13:39 - Sist endret 11. nov. 2017 08:58