Slåttemark – ljåens mangfold

Besøk en av de mest artsrike naturtypene i Norge. 

Slått som driftsform har vært vanlig over hele landet i mange hundre år. Langvarig og kontinuerlig høsting av mark for å skaffe høy til dyrefôr har ført til at slåttemarker har utviklet seg til en egen naturtype, forskjellig fra landskapet omkring seg.

Slåttemarker er ofte svært artsrike. Faktisk regnes den for å være en av de mest artsrike naturtypene i Norge. Med det store mangfoldet av planter følger også et stort mangfold av insekter. Flere sommerfuglarter, humler og bier er avhengige av de gamle blomsterengene våre.

For å opprettholde naturtypen og det biologiske mangfoldet er det nødvendig med regelmessig slått. Men store forandringer har skjedd i norsk landbruk etter 1950, og kunstgjødsel, traktorer og tilsåing av gress har ført til at gamle slåtteenger nå er truet.

For å sikre mangfoldet er det utarbeidet en Handlingsplan fra Direktoratet for naturforvaltning, og slåttemark ble i 2011 erklært som såkalt Utvalgt naturtype etter Naturmangfoldloven. Dette innebærer at engene får en viss beskyttelse mot ødeleggende inngrep. Miljøforvaltningen gir også tilskudd til drift, restaurering og riktig skjøtsel. Støtte gis kun til enger som ikke er oppdyrket og tilsådd i seinere tid, og sjeldent eller aldri gjødslet.

Forskjell på slått og beite

Beiting blir i dag i ofte brukt som erstatning for slått for å holde landskapet åpent. Men når formålet er å bevare naturtyper og arter som er slåttebetinget, er beiting en dårlig erstatning. Slåttemarker har høyere artsmangfold per m2 og større bestander av flere truete engarter enn beitemarker har.

Etter slått blir høyet raket sammen og tørket. Dermed får ikke jorden ny næring, og slåttemarka blir næringsfattig. På en beitemark, derimot, gjødsler dyrene engen mens de oppholder seg der.

Under slåtten blir alle plantene kuttet i samme høyde, enten de heter smørblomst eller prestekrage. ”Ljåen er lik for alle” er forklaringen på det høye antallet arter av planter som er knyttet til slåttemark. Ved å bruke ljå, eller tohjuls slåmaskin, unngår man belastningen som tråkk av beitedyr utgjør, samtidig som alle planter blir kuttet ned til lik lengde. Dette gjør at arter som er konkurransesvake får en bedre sjanse til å klare seg.

Ved beiting vil beitedyra plukke ut godbitene og la andre planter står igjen. Husdyr bruker syn, lukt og smak for å finne de plantene de liker. Smørblomst, tistler, nesle og høymol smaker vondt eller stikker, og står ofte igjen etter dyrene. 

Blomster i denne slåttemarken

Vår slåttemark er ikke naturlig. Her var det gjødslet plen i 2012. Jord og ugress er fjernet, og næringsfattig jord og grus er ført hit. Frø er samlet fra slåttemarker i Nordmarka og i Aurskog-Høland og dyrket opp her på Tøyen. Artsutvalget er karakteristisk for slåttemark i Oslo og Akershus.

Noen av de vanlige artene i enga er: ryllik, prestekrage, engknoppurt, tepperot, dunkjempe, smalkjempe, legeveronika, engtjæreblom, marianøkleblom, gullris, engnellik, blåklokke, rødknapp, tiriltunge, flekkgrisøre, hvitkløver, rødkløver, knegras, finnskjegg, sauesvingel, rødsvingel, gulaks m.fl. Sjeldnere arter i vår eng er hjertegras, småengkall, solblom, kattefot, enghaukeskjegg, grov nattfiol, jonsokkoll, brudespore og bakkesøte. Engen ligger i en skråning. Arter som blåknapp og ballblom vokser derfor nederst, hvor det er mest fuktig.

Emneord: slåttemark, eng, Botanisk hage
Publisert 27. okt. 2017 15:57 - Sist endret 11. nov. 2017 18:44